Dette skrev Nahum Goldmann allerede i 1976 i en av Orionbøkene på det Norske Samlaget, få år før han døde. I bokomtalen bak er det skrevet dette: ”Dette er en subjektiv og ekstremt personlig bok. Den bygger på erfaringene til en mann som i mer enn seksti år har brukt mesteparten av sitt liv i tjenesten for det jødiske folk. Først og fremst for å spre og virkeliggjøre de sionistiske ideene”. Slik presenterer Golmann seg og boka. Han er selv en av de store sionistene, på linje med Weismann, Ben Gurion, Sharett, og Golda Meir. Under fremveksten av den israelske staten var han med hele tiden, og hadde nær kontakt med de store statsmennene i verden: Adenauer, Brandt, Tito, Gromyko, Kissinger. I tolv år frem til 1968, var han president i den sionistiske verdensorganisasjonen, og i 1976 var han president i den jødiske verdenskongressen. Han var en av de siste sionistveteranene. Likevel var han en omstridt mann i Israel i 1976, og denne boka viser hvorfor.

Israel var ikke blitt det Goldmann og andre drømte om. Situasjonen hadde gjort Israel til en stat som de andre, og den var tenkt til noe mer. Israel måtte ha en annen fremtid enn den maktpolitikken kunne by på. Konflikten burde løses mente han. De okkuperte områdene, unntatt Jerusalem, måtte gis tilbake og demilitariseres. Det måtte bli skapt en palestinsk stat, og Israel måtte være et nøytralt land, og stormaktene måtte garantere ordningen, sier han. Dette ville stille store krav til alle. Men det var ingen vei forbi. Prisen for ikke å gjøre dette er høyere, for alle. Dette mente han i 1976, men ikke alle ville høre på ham, og dessverre ser det ut til at han har fått rett.

Jeg sendte Randi Kjøs et brev og sa at jeg var sjeleglad for at hun ikke var drept og ønsket henne velkommen hjem igjen. Vi hadde støttet Freedom Gaza, både privat, gjennom IKFF og Amnesty Internasjonal i Stange. Jeg er ganske overbevist om at vi må fortsette presset på Israel og sende flere konvoier til de gir seg og åpner grensene til Gaza. Selvsagt var hensikten å bryte blokaden som ifølge Røde Kors og Amnesty Internasjonal strider mot Folkeretten. Konvoien var ment å provosere og å vekke Israelerne og få dem vekk fra sitt selvødeleggende foretak: Å holde verdens største fengsel gående i forakt for all verdens folkemening. Det skader Israel forferdelig og jøder over hele verden blir igjen redde for sitt eget liv. Ikke minst skader det en masse uskyldige unger på Gaza som ikke har opplevd noe annet en krig og elendighet.

Militæret kunne ha kastet flere nett over propellen. Da ville det blitt stopp ganske fort.
Israel kunne latt konvoien gå i land i Gaza. Det ville de ha vunnet stort på. Hensikten til Israel, da de entret båten, var kanskje å bevise at fredelige demonstranter ikke forsvarer seg. Da er det ikke så farlig at liv går tapt eller at noen soldater kan bli drept. Soldater som de ellers dreper tusenvis av mennesker for, fordi de ikke blir frigitt.

Alle bør se i øynene at Israel kanskje har et voldsomt behov for å ha en ytre fiende. Presset som de er fra sin egen befolkning, som har store indre problemer med forskjellige praksiser innen jødetro og motsetninger mellom sekulære og troende jøder. Pluss konflikter og redsel for sin egen befolkning av palestinere som valgte ikke flykte da staten Israel ble opprettet. Pluss innvandring fra alle verdens hjørner av jøder som føler seg forfulgt eller på annen måte vil reise til Israel. Og som snakker det språket fra landet de kom fra, og er preget av sine fødelands levesett og kultur. Egentlig er det fantastisk at Israel har klart dette så langt, men det kan ha kostet dem langt mer enn de er villige til å innrømme. Og det har gått fryktelig utover palestinerne som er blitt gjort til syndebukker, fordi Israel trenger en fiende som de forskjellige innen Israel kan enes om.

En annen bok jeg også har lest nå på nytt etter den tragiske hendelsen i Middelhavet, er Susan Nathans bok: Et annat Israel, Min resa øver den judiske-arabiske grensen. Fås fra Deichmann i Oslo gjennom Bibliotekene. Det er en ærlig selvransakende og viktig bok. Elin Brodin hadde noen veldig kloke ord i Klassekampen fredag 18.juni. Bl.a. sluttet hun sitt innlegg under I DAG med dette: ”Det er lett å finne syndebukker, å plukke ut en religion eller en minoritet å slå ned på. Det er den gamle menneskeofringen i ny variant. Vi tror det er påkrevd for å overleve. I dag feier det igjen over Europa – hatet vi forbannet etter krigen. Men nå er det ikke vestlige innvandrere det går utover. Vi demoniserer dem, i redsel og sinne over raske forandringer som er vanskelig å håndtere. Men det er ikke lettere for dem enn for oss. Snarere tvert om. Og hvis vi ikke samarbeider, går det ille. For vår verden er forvandlet til en livbåt.”
Jeg avslutter med mine egne ord: Det samme gjelder selvfølgelig jøder. Vår støtte til det undertrykte palestinske folk gir ingen i Norge rett til å forfølge eller mobbe jøder eller andre som bor her eller besøker oss. Heller ikke de som støtter Israel. Men enhver har lov til å kritisere staten Israel i leserinnlegg og muntlige diskusjoner. Også muslimer. Men alle tjener på å la være å kaste hatefulle ord i øst og vest.

Og jeg spør som Goldmann: ”Hvor går Israel?” Og hvor går vi? Utenfor IRAN i den Persiske Gulf, har Israel plassert ut eller skal snart plassere 3 nye tyskbygde ubåter med atomvåpen ombord. Er menneskene på vår livbåt av en jord gått fra vettet? Er det kun penger og fortjeneste alt dreier seg om?

Debattinnlegget stod på trykk i Hamar Arbeiderblad 17. juli. Grethe Nielsen er medlem av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet,
avd. Hedmark/Oppland