NPT-konferansens sluttdokument inneholder formuleringer om å starte arbeidet med en FN-konvensjon som forbyr atomvåpen, noe som vil forsterke artikkel 6, der målet er fullstendig avskaffelse av våpnene. Det planleggges en konferanse i 2012 om etableringen av en atomvåpenfri sone i Midt-Østen.

Teksten er basert på Dagmar K. Sørbøes rapport fra NPT-konferansen.

Helt siden atombombene falt over Hiroshima og Nagasaki har menneskeheten fryktet atomtrusselen. Gjennom den kalde krigen levde vi under terrorbalansen med trusselen om gjensidig tilintetgjørelse. Dette har ført til en rekke avtaler om produksjon, besittelse og nedrustning av atomvåpnene.

I dag har vi juridisk bindende avtaler mot kjemiske og bakteriologiske våpen, foruten konvensjoner mot landminer og klasevåpen. Slike avtaler kan nok brytes, men utgjør allikevel en moralsk forpliktelse landene imellom, også dersom avtalene ikke alltid er ratifisert.

Ikkespredningsavtalen (Non Proliferation Treaty) ble internasjonal lov i 1970 og omfatter i dag 189 nasjoner. Avtalen hviler på tre pillarer. Atomstatene (USA, England, Frankrike, Russland og Kina) forplikter seg til ikke å spre atomvåpen til andre stater, mens atomvåpenfrie stater avstår fra å utvikle atomvåpen. Som gjenytelse skal atomstatene avskaffe sine våpen (artikkel 6), mens alle land, ved signering av avtalen, har rett til ”fredelig” utnyttelse av kjernekraft som energikilde under IAEA-kontroll. I 1995 ble avtalen forlenget på ubestemt tid med jevnlige tilsynskonferanser hvert 5. år. I år 2000 ble man enig om 13 punkter som skulle føre til nedrustning, men i 2005 ble møtet ikke engang enig om dagsorden. Det var derfor knyttet et særlig håp til årets konferanse, sterkt støttet av FNs generalsekretær Ban Ki-moon som selv lanserte 5 punkter for å få i gang nedrustning. På et møte med NGO-er dagen før konferansen ga han også en sterk støtte til en konvensjon mot atomvåpen under sitt slagord: ”We Must Disarm”. Ban Ki-moons tale kan du se her.

Enorm spenning var knyttet til NPT-konferansen, ikke minst etter Obamas berømte tale i Praha i 2009, der han bedyrer sitt ønske om å avskaffe alle atomvåpen. Men mye av hans retorikk er selvmotsigende, i det han regner med at slik avskaffelse ikke kan skje i hans levetid. Som han sa i sin tale i Praha: ”As long as these weapons exist, the US will maintain a safe, secure and effective arsenal to deter any adversary, and guarantee that defence to our allies”. Så det er ingen grunn til å tro på en snarlig vei til ”Zero option”.

USAs forsvarsbudsjett for 2011 er det høyeste til nå, (7,3 billioner dollar). Man planlegger en massiv økning (2 billioner dollar) for å modernisere atombombene, også B-61 som fortsatt skal være utplassert i Europa, til tross for at enkelte land under konferansen mente at disse våpnene burde fjernes. 225 millioner dollar skal brukes på ”Los Alamos nuclear weapons laboratory” til produksjon av både plutonium og anriket uran. En ny strategi, ”Prompt Global Strike”, der interkontinentale ballistiske raketter skal utstyres med konvensjonelle stridshoder, vil senke terskelen for bruk av våpnene. Fire ekspolitikere (bl.a. Henry Kissinger) som i 2009 sluttet seg til ”Zero Nuclear Arms” hadde en artikkel i Wall Street Journal med tittelen ”How to Protect Our Nuclear Deterrent”. Dobbeltmoralen fra president Obamas administrasjon gjorde det vanskelig å komme i gang med reelle nedrustningsforslag fra de andre atommaktene.

Egypt spilte en aktiv rolle under konferansen ved å foreslå en atomfri sone i Midt-Østen, noe som vil tvinge fram opplysninger om israelske atomvåpen, tvinge landet til å undertegne NPT-avtalen og til å legge sine atomanlegg under det internasjonale atomenergibyrået IAEAs overvåkning. Det planlegges en konferanse om alt dette i 2012. Utenriksminister Jonas Gahr Støre slutter seg til en slik tanke.

Midt under konferansen inngikk Brasils president Lula da Silva, Irans president Mahmoud Ahmadinejad og Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan en avtale om utveksling av anriket uran. Men trass i dette ønsker USA å kjøre en hard sanksjonslinje mot Iran, som til slutt signerte sluttdokumentet og denne gang viste en mer forsonlig holdning enn tidligere. India, Pakistan og Nord-Korea må også signere NPT-avtalen som atommakter og delta på kommende konferanser.

Sluttdokumentet inneholder formuleringer om å starte arbeidet med en FN-konvensjon som forbyr atomvåpen, noe som vil forsterke artikkel 6, der målet er fullstendig avskaffelse av våpnene. Den norske delegasjonen, med ekspedisjonssjef Steffen Kongstad i spissen, var fornøyd med at arbeidet med konvensjonen kan starte, til tross for misnøye blant atommaktene.

De mange NGO-er som var til stede under konferansen var svært aktive med en rekke møter hver dag. Særlig spilte WILPFs webside www.reachingcritical will.org en stor rolle ved at de utga daglige rapporter som alle, også diplomatene, hadde stor glede av. Leger mot atomvåpen med aksjonen ”I-Can” og juristene var tydelige i sine krav. ”Majors for Peace,” en NGO med nesten 4000 byer i 143 land som medlemmer, jobbet under slagordet: ”Cities are not targets”. Norske ordførere som ennå ikke har gjort det bør melde våre byer inn i denne organisasjonen.

Vi må være smertelig klar over at det er ingen ting som tyder på at atomvåpentrusselen vil bli eliminert med det første. Vi må på en helt annen måte analysere sammenhengen mellom vår tids militarisering og den globaliserte verdensøkonomien. Vi må utvikle en ny visjon der mennesket settes i sentrum, og som Brasils president Lula da Silva formulerte det: ”there will only be security in a world where all have the right to economic and social development. The true path to peace is shared development. If we do not want war to go global, justice must go global”.