Vanunu-saken dukker med jevne mellomrom opp i norske medier. Saken kokte igjen etter at Vanunu 28. desember 2009 ble arrestert for å ha møtt en utlending, som tilfeldigvis var en norsk statsborger, meg.

AV KRISTIN JOACHIMSEN

Etter at den største stormen la seg, har saken fortsatt å være varm i media og blant ulike engasjerte grupper og enkeltmennesker som ikke godtar Israels og Norges behandling av Vanunu. Seniorgruppa for Palestina i Norsk Folkehjelp har sendt brev til utenriksministeren og UDI, mens toppledelsen i de fleste LO-forbund, mange tillitsvalgte og to stortingsmedlemmer i AP og hele SVs stortingsgruppe skrev under på et opprop som ble oversendt statsministeren 9. februar og besvart av justisministeren 24. februar.

Engasjementet er stort, i pakt med norske verdier om politisk og humanitært engasjement i kontroversielle saker. Selv har jeg henvendt meg til SVs og APs medlemmer i Stortingets utenrikskomite. Svaret fra den norske regjering er det samme hele veien: Norge gjør nok for Vanunu og det vil ikke hjelpe ham om han får utstedt norsk nødpass. Det er på tide med noen oppklaringer og presiseringer.

Mange mener at Vanunu gjorde verdenssamfunnet en viktig varslertjeneste da han avslørte Israels atomvåpenprogram til Sunday Times i 1986. For dette ble han idømt 18 års fengsel for forræderi og spionasje. Etter løslatelsen i 2004 har han levd under strenge restriksjoner i Øst-Jerusalem. Han har blant annet ikke lov til å snakke med utlendinger og han har ikke lov til å forlate landet. Disse restriksjonene kommer i forlengelsen av fengselsstraffen. Forbudet mot å snakke med utlendinger utstedes av Hæren – etter ordre fra sikkerhetstjenesten – og gjelder for et halvt år av gangen. Restriksjonene gjelder nå frem til 21. april 2010, da israelske myndigheter igjen må ta stilling til om de skal fornyes eller oppheves.

Det er vel de færreste som regner det som sannsynlig at informasjon Vanunu måtte ha fått tilgang til i 1986 ikke er foreldet. Da han ble arrestert for å ha møtt meg, ble han dessuten ikke anklaget for å ha lekket opplysninger som truet Israels sikkerhet. Han ble arrestert kun for å ha møtt en utlending, noe som viser at dette utelukkende dreier seg om trakassering. Utenriksminister Støres svar på hva Norge kan gjøre for Vanunu, er at han tar opp saken med israelske myndigheter. I møte med Israels utenriksminister 17. januar i år, uttrykte Støre bekymring for Vanunus situasjon. Betyr dette at regjeringen mener at Vanunus menneskerettigheter krenkes?

Justisminister Storberget besvarer fagbevegelsens opprop med å si at regjeringen “forventer at Vanunu blir behandlet i henhold til menneskerettighetene og ikke blir utsatt for krenkelser”. I sin respons på kravet om at Vanunu får nødpass, kan det virke som at norske myndigheter vil unngå å ta stilling til om det utreiseforbudet Vanunu er pålagt, er menneskerettighetsstridig. Det heter således i svaret fra Storberget at “Israelsk høyesterett har som en del av dommen mot Vanunu, gitt ham et utreiseforbud fra Israel”. Dersom man, med støtte i Amnesty og andre eksperter på menneskerettighetene, har en klar oppfatning om at utreiseforbudet som Vanunu er pålagt er i strid med menneskerettighetene, spiller det ingen prinsipiell rolle hvilket organ i Israel som har sanksjonert det. Det er ikke mindre brudd på menneskerettighetene selv om Vanunu har tapt sin anke på restriksjonene i israelsk høyesterett. Dette prinsippet er vel kjent fra internasjonale organer som håndhever menneskerettighetene, blant annet fra Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Det er ikke i samsvar med norske verdier at justisministeren tilslører et så viktig forhold i forståelsen av saken. Storberget hevder videre, i tråd med hva Støre og andre i regjeringen har sagt før: “Så lenge Vanunu er ilagt et slikt reiseforbud, vil ikke det at han er i besittelse av reisedokumenter, endre på hans mulighet for å forlate landet”. Når så mange i Norge ikke slår seg til ro med dette, skyldes det at vi mener at det vil hjelpe Vanunus sak om han utstedes norsk nødpass. Ved at Norge velger å gi ham dette, markerer vi at vi mener at utreiseforbudet strider mot menneskerettighetene. Vi viser også at Vanunu har rett til å nyte godt av den gjensidige visumsfrihetsavtalen som foreligger mellom Israel og Norge. Det å utstede et nødpass til Vanunu vil derfor være et sterkt uttrykk for et menneskerettslig standpunkt fra den norske regjerings side, og vil kunne vekke internasjonal oppmerksomhet. Å ta standpunkt i favør av menneskerettighetene er vel en god norsk verdi?

Også Storberget refererer til visumfrihetsavtalen mellom Israel og Norge. Han sier videre: “Når utreiseforbudet bortfaller vil derfor Vanunu kunne foreta reiser til Norge på egne reisedokumenter”. Denne gjensidige avtalen innebærer at det ikke kan være likegyldig hvordan utreisepraksisen praktiseres i det andre landet. Kan Norge forsvare at Vanunu nektes utreise fra Israel på et grunnlag som er menneskerettighetsstridig? Med tanke på Vanunus rettssikkerhet, har han videre ingen mulighet til å klage sin sak inn for noe internasjonalt menneskerettslig organ, siden Israel ikke har sluttet seg til noen slike.

Jeg vil til slutt påpeke at svarbrevene fra norske myndigheter, inklusive det siste brevet fra Storberget, synes å ta utgangspunkt i en mal som reproduserer enkelte utsagn som dels fremstår som meningsløse eller som eventuelt uttrykker manglende respekt, blant annet følgende: “Jeg har imidlertid merket meg at Vanunu tidligere har gitt uttrykk for at han ikke øn¬sker en oppholds- og arbeidstillatelse i Norge, slik det er uttalt at han vil kunne få for eksempel som følge av tilbudet ved universitetet i Tromsø.” Det er uforståelig hvilken saksbehandling og maktarroganse som her ligger til grunn. I samsvar med norske verdier er den i hvert fall ikke.

Vanunu arrestert igjen
I mai 2010 ble Mordechai Vanunu dømt til nye tre måneders fengsel. I desember 2009 ble han arrestert i fordi han møtte en norsk kvinne i en hotellobby i Israel, snakket med utenlandske journalister og forsøkte å dra til Betlehem julaften 2004.

I retten i forrige uke ba Vanunu om å få sone straffen gjennom samfunnstjeneste i det arabisk-dominerte Øst-Jerusalem. Han forklarte for dommerne at han var redd for å bli angrepet av rasende israelere dersom han måtte gjennomføre samfunnstjenesten i Vest-Jerusalem. Dommerne avslo dette ønsket. Han må nå i stedet sone tre måneder i fengsel.