AV ÅSE MØLLER HANSEN

I sitt innlegg i BT 1,juni, ber Ole–Christian Torp om større aksept for det han kaller en krigerkultur. Men har ikke krigerkultur og militarisme rikelig med aksept og makt allerede?

I følge SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute) var verdens samlede militærutgifter i 2009 på 1531 milliarder $, en vekst på 49 prosent siden år 2000. USA alene vil i 2010 bruke ca 108 milliarder $ på krigen i Afghanistan. FNs regulære 2007-budsjett var til sammenligning på 1,9 milliarder $.

I følge Torp er norske soldater i Afghanistan på oppdrag for regjeringen og det norske folk. Her ligger litt av problemet. En stor andel av det norske folk er uenige i den politiske analysen og verdigrunnlaget som rettferdiggjør krigen i Afghanistan og mener at humanitær støtte og dialog ville bidratt mer til en god utvikling. Torp vil ha støtte og ikke kritikk fra media og politikere, men debatten rundt Norges ”out of area” krigsdeltakelse er helt nødvendig og må foregå i offentlige rom som media og politiske forum. En åpen debatt kan føre til større innsikt og bedre løsninger i fremtiden. Og hva er en objektiv fremstilling? Soldatene gjør en jobb og får sin lønn, men utfører handlinger som ikke nødvendigvis er etisk riktige. Krigeren har alltid vært et verktøy for en bestemt makt eller verdenssyn og kan ikke heves over kritikk. Det tidligere afghanske parlamentsmedlemmet Malalai Joya presenterer gjennom sin bok, ”Kvinne blant krigsherrer” et helt annet syn på krigen. Hun vil ha soldatene ut. Hvem representerer den objektive virkeligheten?

Krigerkultur, en nødvendighet?
Vi vet at krig alltid har konsekvenser som tap av sivile liv, menneskelig lidelse, traumer, hat. Militarismen legger beslag på enorme landområder og ressurser og er i følge en FN-rapport den største enkeltstående forurenser på jorden, gjennom våpenproduksjon, militærøvelser og krig. Krigføringen som Norge er med på, får konfliktnivået til å eskalere. Motstanden vokser mot det som oppfattes som fremmed inntregning, aggresjon og imperialisme. Selvmordsbomber i Afghanistan har økt jevnt og trutt fra 7 i årene 2001 til 2005, til 148 i 2008. Mennesker som før var vennlig innstilt til vesten skifter side og rekrutteres til motstandskamp.

En av de store utfordringene i en globalisert verden, er hvordan man kan omgåes som siviliserte mennesker. Hvordan kan man løse mellommenneskelige konflikter uten bombefly og droner? Hvordan kan man omdirigere ressursene som brukes til krig dit ressursene trengs mest. Når det hevdes at så lite som 10-25 % av de årlige militærutgiftene kunne innfridd FNs milleniumsmål, så er dette grunn nok til å kritisere militarismen og diskutere alternativer til krig og krigerkultur. I forhold til antall krigere og våpensmeder, er det mikroskopisk få profesjonelle ”fredere”. Fredsforsker er en undervurdert og uglesett profesjon, det er få studieplasser, og knapt nok jobber innen fredsbygging og fredsforskning. Fred- og antikrigsarbeid bygger i stor grad på frivillig innsats etter arbeidstid og blir finansiert med medlemsavgifter, innsamlinger og søknader om tusenlapper.

Krigerkulturen har anseelse, makt og ressurser så det holder. Det som trengs i vår tid er å styrke en internasjonal fredskultur.

Åse Møller Hansen er medlem av IKFF Bergen. Debattinnlegget stod første gang på trykk i Bergens Tidende 6. juni 2010.