Fredrik Heffermehls nye bok om Nobelprisen, The Nobel Peace Prize. What Nobel Really Wanted, er en spennende og velskrevet historisk og juridisk analyse, men også et hardtslående og viktig politisk debattinnlegg som anklager Nobelkomiteen for å bryte norsk lov i sin forvaltning av Nobels testamente. Opposisjonen til militarismen, de alternative strategiene, har urettmessig blitt fratatt de midlene de var tiltenkt, skriver Randi Rønning Balsvik i sin bokomtale i Klassekampen.

AV RANDI RØNNING BALSVIK

Snart får vi vite hvem som får Nobels fredspris for 2010, en av verdens mest prestisjetunge priser. Den gir et unikt økonomisk og omdømmemessig løft til prisvinnerens sak. Oppstyret i fjor omkring tildelingen til Obama er ikke glemt, ikke minst hans glitrende tale om den ”rettferdige krig”. Her skal vi peke på en ny bok om Nobelprisen på et forlag med fotfeste både i USA og England, The Nobel Peace Prize. What Nobel Really Wanted (Praeger 2010) av Fredrik Heffermehl. Boken handler om prisens tilblivelse og begrunnelsene for tildelingene siden 1901. Den viderefører og utvider boken Nobels vilje, av samme forfatter, som kom i 2008 og drøfter maktforhold i det norske systemet ut fra hvordan den norske boken ble mottatt.
Den engelske utgivelsen har tatt i bruk dagboken til Gunnar Jahn, medlem av den norske Nobelkomiteen i hele 29 år, 24 av dem som leder, til 1966. Det skrives ikke referater fra komiteens diskusjoner og uansett uenighet, skal valget av prisvinner framstå som enstemmig. Jahn har mange omtaler av arbeidet bak kulissene før komiteen trådte fram i offentligheten med sine valg,

Heffermehl er jurist og har bl.a. vært visepresident for Det internasjonale fredsbyrået og leder for Norges Fredsråd. Utgangspunktet for boken er, i følge han selv, en uventet, nærmest aha-opplevelse av at Nobelkomiteens arbeid var kommet på feilspor, da Al Gore fikk prisen i 2007. Hans innsats for miljøet var så visst verdig en pris, men ikke fredsprisen. Dette førte Heffermehl til studiet av Nobels testamente. Alfred Nobel var blitt styrtrik pga av sine våpenteknologiske patenter, og valgte i 1895, året før han døde, å testamentere sin formue til et fond der de årlige rentene skulle deles på fem priser, blant dem fredsprisen, der valg av vinner og utdeling skulle skje i Norge.

Testamentet ba Det norske storting utpeke fem medlemmer til å ivareta Nobels vilje. Det skulle bistå i fullbyrdelsen av en privatpersons testamente, et oppdrag norske politiske myndigheter aksepterte. Det er et hovedpoeng hos Heffermehl at Stortingets valgte komité i juridisk forstand er et stiftelsesstyre som må respektere testamentets ordlyd og intensjon etter norsk lov om stiftelser.

Fortolkningen av testamentet sees i lys av juridiske fagbøker om arverett. Den gjelder ” hva denne testator i denne situasjon mente med disse ord i denne forbindelse”. Ordlyden er at prisen skal gå til den som ” har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.” Sentralt står også ordet ”fredsförfäktare” Stortinget skal, i følge Heffermehl, dele ut en pris til en som kjemper for fred der antimilitarisme står sentralt.

Boken viser til 1890-tallets optimistiske internasjonale samarbeid om å institusjonalisere voldgift og nedrustning i stedet for krig i mellomstatlige konflikter. Det internasjonale fredsbyrå og Den interparlamentariske union ble stiftet og store fredskongresser fant sted. Boken viser at det var fordi Det norske storting utmerket seg i dette engasjementet, at Nobel gav det oppdraget å dele ut fredsprisen. Den viser hvordan Berta von Suttner, som skrev den berømte boken Ned med våpnene i 1889, og den fredsbevegelsen hun representerte var bakgrunnen for testamentets ordlyd. Det dokumenteres hvordan komiteens nåværende sekretær i flere forbindelser har framholdt at komiteen opererer med et vidt fredsbegrep, at mange veier kan føre til fred og at Nobel i årenes løp hadde ulike meninger om hva som tjente fredens sak. Komiteen har dermed et vidt spillerom når det gjelder valg av prisvinnere. Heffermehl er fundamentalt uenig og hevder at Stortinget er pålagt å forvalte Nobels oppdrag ut fra det synet han hadde da han skrev testamentet, ikke i lys av hva han måtte ha ment tidligere. Nobel hadde støttet fredsbevegelsen med betydelige midler, testamentet er et bevis på at von Suttner nådde fram med sine appeller..

I følge Heffermehls analyse la komiteen tidligere stor vekt på å utpeke personer/organisasjoner som var innenfor testamentets intensjon. Gunnar Jahns dagbøker viser at han stadig viste til ordlyden i testamentet i komiteens diskusjoner, selv om dets innhold aldri ble forsvarlig diskutert eller utredet. Etter andre verdenskrig og særlig de siste par tiårene har komiteen i over halvparten av utdelingene vist manglende respekt for testamentets intensjoner. Så lenge krigen og militarismen eksisterer i verden, er det ikke legitimt at prisen skal gå til forkjempere for menneskeretter og miljø.

Heffermehl skjuler på ingen måte drivkraften for sitt eget engasjement: Harmen over de enorme ressursene som ødes på bestialsk våpenproduksjon i forhold til smulene som gis til støtte for alternative strategier for konfliktløsning.

Boken er en spennende og velskrevet historisk og juridisk analyse, men også et hardtslående og viktig politisk debattinnlegg som anklager Nobelkomiteen for å bryte norsk lov i sin forvaltning av Nobels testamente. Opposisjonen til militarismen, de alternative strategiene, har urettmessig blitt fratatt de midlene de var tiltenkt. Etter mitt syn er det i Norges interesse at et utvalg blir nedsatt for å vurdere de begrensningene testamentet legger på den norske nobelkomiteen.

Randi Rønning Balsvik er professor i historie ved universitetet i Tromsø og medlem av IKFF.