Av Gro Eriksen, leder for IKFF Sandnes
For ti år siden vedtok sikkerhetsrådet i FN resolusjonen 1325 ”Kvinner, fred og sikkerhet”. Resolusjonen har som mål å styrke freden ved å ta med kvinners erfaringer og perspektiv i alle faser av en konflikt ”fullt ut og på lik linje”. I 2003 hadde Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, IKFF, også vi i Sandnes-avdelingen, studiering på resolusjonen. Internasjonalt har organisasjonen vår utarbeidet rapporten ”The Women Peace and Security Handbook.” Den ble nevnt under debatten i Sikkerhetsrådet ved 10-årsmarkeringen i år som ”et nyttig redskap” som burde leses av rådets medlemmer. Rapporten viser at kvinner vil ha fred og sikkerhet, ikke mer krig.
Anne Ellingsen uttrykker i sitt leserinnlegg ”Norsk nøling om kjønn” 13. des. i år, bekymring for at Norge nøler med å etterkomme den delen av resolusjonen som handler om å bruke kvinner i ”fredsoperasjoner”. I den grad resolusjonen nevner bruk av kvinner i væpna konflikter, er den vag, men foreslår for eksempel observatører og sivile politistyrker. Ellingsen etterlyser kjønnsperspektivet, genderperspektivet, særlig i de norske styrkene i Afghanistan. Det ligger en betydelig ”operativ gevinst”, sier hun og siterer Forsvarsdepartementets hjemmeside. Kvinners innsats kan ”gi bedre situasjonsforståelse og skape tillit i lokalbefolkningen”. Dette skal gi troppene større sikkerhet slik at de kan lykkes i sine ”operasjoner”. Hun mener såmenn at dette kan gi bedre beskyttelse av menneskerettighetene (hvem sine?). Når ble krig annet enn brudd på de samme rettighetene? Ved sin støtte til krigen i Afghanistan bryter FN tvert imot sine egne lover hvor det heter ”befri oss fra krigens svøpe”.
For meg høres Forsvarsdepartementets og Ellingsens begrunnelse for å få flere kvinner med i krigen som misbruk av både de norske og de afghanske kvinnene. Hvis kvinner blir brukt på den måten Ellingsen foreslår, vil jeg tro den opparbeidede tilliten snart blir til mistro. Som vi nå ser i Afghanistan, skaper ”krig mot terror” bare flere terrorister og mer uforsonlig hat. Det har ikke hjulpet med verken de omtalte ”løvinnene” fra U.S. Marine Corps, ”kvinnelige involveringsteam”, eller svenskenes kvinnesatsing.
Jeg er mer opptatt av hva som er gjort når det gjelder å oppfylle resolusjonens anmodning om å ta kvinnene med i forebygging og forsoningsarbeid. IKFF har siden stiftelsen i 1915 hatt som mål for sitt arbeid å erstatte vold med ikkevold i alle konflikter. Og jeg er naturlig nok motstander av å bruke militærmakt for å løse kriser. Ellingsen mener som forskningsrapportene, at ”kvinner i møte med de fleste kulturer, har langt bedre mulighet til å skape dialog”, så hvorfor ikke slippe til kvinner før det kommer til væpna konflikter? Da er ikke militarisering av kvinner inn i ”Voldsapparatet”, som Ellingsen så treffende kaller Forsvaret, den rette måten å oppnå varig fred på. Det resolusjonen etterlyser, er en ny måte å håndtere konflikter på, og til det trengs også kvinner og kvinners erfaringer. Den tidligere omtalte FN-rapporten viser at selv om kvinner oftere er offer i kriger, har de likevel vilje, evne og styrke til å gjenreise sine liv og lokalsamfunnet de er en del av.
Noen afrikanske land har med hell latt kvinner delta i forsoningsarbeid, men hva har vårt eget land gjort? FNs medlemsland ble, da resolusjonen ble vedtatt i 2000, bl.a. bedt om å bidra med forslag til kandidater til en ”bank” av spesialrådgivere og konfliktløsere. At slike finnes, viste et seminar om Fredsutdanning på UIS feb. 2010. Og mange av dem er kvinner. En større satsing på høyere fredsutdanning vil kunne være en del av vårt bidrag.
Kvinner har etter mitt syn ikke moralsk plikt til å gå inn i krig. Kvinner, og menn, har en moralsk forpliktelse overfor den oppvoksende slekt til å overlate dem et samfunn som kan løse sine konflikter på en rettferdig og fredelig måte. Ved å være gode forbilder kan kanskje krigsheltene omsider kunne erstattes av fredshelter?
Den lokale studieringens konklusjon i 2003 var at vår regjering burde ha fokus på den delen av 1325 som omfatter byggende arbeid for fred. I følge den amerikanske forfatteren og sosialantropologen Mortenson, kan ”tre kopper te” være en god start. Det er bare våpenindustrien, også den i Norge, som har noe å tjene på kriger!
Leserinnlegget er trykket i Stavanger Aftenblad 3. januar 2011.