Mens jeg skriver dette, torsdag formiddag den 24. mars, bombes militære anlegg i Libya fra fly og missiler fra krigsskip.

Av Barbara Gentikow, medieforsker og medlem av IKFF Bergen

Dette har nå foregått i fem dager, kort tid etter at FNs Sikkerhetsråd, i resolusjon 1973, har vedtatt å tvinge diktator Gaddafi til å stoppe angrepene mot opprørerne i sitt land. Seks norske kampfly, med en tilhørende stab på 120 mann, står i venteposisjon på Sicilia. Det er aldri for sent å snu.

Det kan fremføres en lang rekke argumenter imot denne resolusjonen og, ikke minst, mot de militære aksjoner som nå utfoldes som konsekvens av den.

Krig er ingen løsning
Konflikter må prinsipielt løses med fredelige midler. Krig eller borgerkrig må ikke bekjempes med krig eller med å støtte den ene siden i en borgerkrig. Med andre ord: Forhandlinger og dialog i stedet for militære operasjoner (Mahatma Gandhi, Johan Galtung, IKFF). Ikke minst FN som verdens viktigste forum for globale debatter må begynne å satse på fredelige løsninger i stedet for krig.

Våpenprodusentene vinner
Resolusjonen går ut på å opprette en flyforbudssone over Libya, slik at regimets luftvåpen ikke kan operere mot opprørerne fra luften. Dette kan bare skje ved omfangsrike ødeleggelser fra de deltakende FN-landenes side.

Samtidig gir resolusjonen alle FN-medlemsland lov til å støtte opprørssiden militært. Dette blir en enestående vinn-vinn-situasjon for militærindustrien: Den ene sides militær legges i grus, den andre siden rustes opp. Det er den eneste tankegangen vi kan vente så lenge FNs sikkerhetsråd består av verdens største våpenprodusenter.

Gaddafi styrkes
En bombing av Gaddafis styrker betyr på ingen måte regimets fall. Angrep fra utenlandske militærstyrker kan, stikk i strid med hensikten, styrke Gaddafi ved at en slik ”ytre fiende” kan samle en nasjonal bevegelse til forsvar for det bestående regimet. Det er stor fare for at en slik intervensjon fører til en lang borgerkrig.

Bomber treffer mennesker
Bombing er en ytterst dårlig militær strategi for å ”beskytte sivilbefolkningen”, som er resolusjonens viktigste formål. ”Kirurgisk bombing”, selv av godt utspionerte militære anlegg, er en myte.

Alle erfaringer viser ”collateral damages”, dvs. at bombene og missilene treffer mennesker og anlegg som det ikke var meningen å treffe.

Noen straffes, andre går fri
Resolusjonen kan danne presedens for et vell av tvilsomme militære inngrep som kan bygge på vilkårlige fortolkninger. Med maktforholdene i FNs sikkerhetsråd blir det ”de militært sterkeste stormaktene som til en hver tid vil avgjøre hvilke regimer som skal styrtes og hvilke som skal bestå” (leder i Klassekampen 19.03). Det vil si at noen land som bryter menneskerettighetene blir straffet, mens andre som gjør det samme kan gå fri ved bare ett av medlemslandenes vetorett.

Går utover FN-mandatet
I etterkant av resolusjonen har det vist seg at ordleggingen av tiltaket, å ”opprette en flyforbudssone” over Libya, var et skjønnmaleri som kunne bli fortolket som et nærmest ublodig inngrep. De hittidige angrep med missiler og bomber, både på militærfly, luftvernsanlegg og strategiske radarer, på marinebaser, på Gaddafis residens og på bakkestyrker, ser ut til å gå langt utover FN-mandatet.

Ligaen er splittet
Mange politikere og andre talsmenn for FN-beslutningen peker på – ofte med dårlig skjult lettelse – at resolusjonen støttes av Den arabiske liga. Det var et avgjørende poeng for USAs president Barack Obama, gjentatt av Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg. Dette er en ytterst problematisk argumentasjon, siden noen av statslederne i denne liga er samme type diktatorer som den resolusjon 1973 skal sette ut av spill. Et annet problem er at Den arabiske liga er splittet når det gjelder angrepene.

Beslutningen er hyklerisk. Land som USA og Storbritannia har vært med på å levere de våpnene som Gaddafi nå retter mot sitt eget folk. For å være troverdige, burde USA og andre land ha praktisert en strikt våpenembargo mot diktator Gaddafi, og fått FN-sanksjoner fordi de ikke gjorde dette.

Obama nølte
Gaddafi er vitterlig en diktator med blod på hendene. Men det er en oppsiktsvekkende ”forskjellsbehandling” når USA og Storbritannia, som har drept nær en million mennesker i Irak, i en utvilsom folkerettsstridig krig med bruk av genetiske våpen (utarmet uran) og tortur av krigsfanger, ikke bare går fri for disse forbrytelser, men kan igjen, med FNs velsignelse, opptre som rene demokratiforkjempere og beskyttere av sivilbefolkningen. (John Pilger)

Det er ikke tillitsvekkende at mens presidenten i den største militærnasjon i verden, fredsprisvinneren Barack Obama, i forkant av resolusjonen opptrådte nølende, og direkte sa at USA ikke ville stå i første rekke under en mulig militær intervensjon, men at operasjonen faktisk så langt er underlagt amerikansk kommando (Der Spiegel).

Fem land avsto
Bare to eller tre av disse argumentene burde være nok til å så tvil om at resolusjonen er en bæredyktig løsning av konflikten i Libya. Ikke uten grunn deles denne tvilen av hele fem av Sikkerhetsrådets 15 medlemmer: Kina, Russland, Brasil, India og Tyskland, alle sammen land med stor vekt. De avsto fra å stemme.

Norge burde støtte disse, og ikke, som statsminister Jens Stoltenberg gjorde i TV-nyhetene den 19. mars, stolt annonsere at vi skal delta i bombingen. Norge burde nekte å delta i militære operasjoner på grunnlag av denne FN-resolusjonen: Ikke et eneste norsk fly, ikke en eneste norsk bombe, ikke en eneste norsk soldat til Libya! Stans norsk bombing av Libya – det er aldri for sent å snu.

Bomber redder ikke sivile
Det er ille nok at vi i nesten ti år har vært med i en annen krig som FN har velsignet med like dårlige begrunnelser, krigen mot Afghanistan, og at vi stadig ikke har vist vilje til å komme oss ut av den på egen hånd.

Dette er mildt sagt en mangel på logikk: Vi er med på å drepe sivilbefolkningen i Afghanistan og skal nå bombe Libya for å redde sivilbefolkningen der. Det eneste som hjelper sivilbefolkningen er fredelige løsninger av konflikter, og at verdens obskønt høye militærutgifter i stedet går til sivile formål. Det vil alltid finnes konflikter, men de må løses med profesjonell fredsmegling; dialogmøter, samtaler med alle parter – ikke minst kvinnene; forhandlinger, transcendering og kreativitet.

Kronikken stod på trykk i Bergens Tidende fredag 25. mars.