Med verdighet viste vi nordmenn verden at det går an å møte en tragedie som denne uten rop på hevn. Stoltenberg har gjentatte ganger sagt at mer åpenhet og demokrati er vårt beste vern mot denne typen vold. Disse holdningene må gjennomsyre vår innenrikspolitikk, men må også reflekteres i den utenrikspolitikken som føres, skriver IKFFs landsleder Dagmar Karin Sørbøe.

Av Dagmar Karin Sørbøe

Når nå lysene er slukket og den siste rosen har bøyd sitt hode ned og visnet, sitter vi igjen i en sorgtynget undring over at noe så ufattelig kunne skje i ”vårt lille land”. Hvor var du da anslaget mot regjeringskvartalet ble meldt? Jeg var i hagen og plantet urter. Heldigvis ble bomben utløst på et tidspunkt da de fleste var på ferie eller hadde akkurat forlatt jobben. Som mange andre trodde jeg først at dette måtte være et hevnangrep fra utlandet og sågar vel begrunnet. Vi deltar tross alt i to folkerettsstridige kriger.

Bare uken før den 22. juli truet president Gaddafi med at han kunne komme til å utvide krigen til Europa, dersom vi med NATO ikke stanset bombingen. Det gjorde vi ikke, tvert imot; våre F16-fly har sluppet 535 store bomber over Libya, de fleste over byen Tripolis såkalte ”militære mål” for å “beskytte sivile”. Regjeringskvartaler, TV-stasjoner, el-verk og annen infrastruktur som broer og veier er legitime ”militære mål”. Er de sivile som befinner seg der “legitime mål”?

Død og fordervelse er også daglig kost i Afghanistan og Irak, der vestens stabiliserende styrker har destabilisert regionene i snart ti år. Derfra melder media om at folk blir drept i bombeangrep mot moskeer, gater og torg der mennesker samles. Krigene har ikke brakt fred, bare mer krig, og Norge har bidratt med sin del i ”krigen mot terror”. Bare ti dager før anslaget mot Oslo, kom FN med en ny resolusjon (FN-paktens kap. VI, artikkel 33) for å minne oss om at konflikter skal løses med fredelige midler.

I Somalia har opprørsgruppen Al-Shabab tatt en pause i skytingen, men kun fordi 3,7 millioner av deres landsmenn er ofre for en ekstrem sultkatastrofe og de innser at FNs hjelpesendinger må nå fram. Til sammen er nå 11 millioner mennesker truet av sult i Øst-Afrika og på Afrikas Horn. Gjør vi noe med det? Av og til trykker jeg dovent på noen taster og overfører noen hundrelapper når en hjelpeorganisasjon melder seg på min SMS, men ellers så lever jeg som vanlig.

I Kongo raser krigen videre, og det radioaktive nedfallet over Japan er avløst av tidenes flomkatastrofe der 180.000 mennesker fra nord i landet må evakueres. Kapitalismens høyborg, Wall Street, er et synkende skip, mens Angela Merkel krampaktig forsøker å redde euroen fra kollaps. Den arabiske våren i Midt-Østen er gått over i en heller het og uforsonlig sommer. Hvor ble det av ”demokratiet”.

Men så falt skuddene på Utøya, og vi skjønte at terroristen måtte være lokalkjent – for hvem fra Afghanistan eller Libya har hørt om AUFs årlige ungdomsleir på en øy ute i Tyrifjorden? Vår katastrofe ble total. Unge, oppvakte, samfunnsorienterte, ubevæpnede, uskyldige mennesker ble slaktet ned av en person som ga seg ut for å være deres beskytter i politiuniform. Noe lignende har verden ikke sett. De unge la på sprang, gjemte seg langs stranden, bak busker og trær, i teltene, andre la på svøm, alt mens den fremmede beveget seg langsomt over øya og skjøt én etter én. Politiet virret mellom Buskerud og Oslo. Helsepersonell turde ikke gå i land før politiet kom til stedet, for ikke selv å bli beskutt, mens modige turister fra Utvikas campingplass styrtet ut i sine små, skrøpelige båter for å trekke skrekkslagen ungdom ombord. Snakk om helter. Timene som fulgte ble uvirkelige for oss alle, og det fulgte en undrende stillhet før sorgreaksjonene brakte løs. Stoltenberg gikk på lufta og erklærte at han hadde et budskap om at de som angriper oss ikke kan bombe i stykker vårt solide demokrati og vårt engasjement for en bedre verden, alt før han viste at terroren var utøvd av en nordmann, en av ”oss”.

Fete overskrifter i avisene annonserte: Angrep på Norge. Selv satt jeg klistret til TV-skjermen i dagene som fulgte. Jeg ble imponert av hvordan våre politikere taklet situasjonen, beholdt roen og understreket budskapet om å møte vold med ”kjærlighet, med mer toleranse, mer åpenhet, mer demokrati, men aldri med naivitet”. Det hele ble rolig, inderlig og vakkert. Alle gråt, vi la ned blomster og følte oss nært knyttet til hverandre. Prester og Imamer omfavnet hverandre i det offentlige rom, mens politikere, hjelpemannskap, helsepersonell – ja, hele folket stemte i våre vakreste sanger ”til Ungdommen”, under ”en himmel full av stjerner”, alt for vårt ”Lille land”. Et hav av blomster og lys understreket våre følelser. Selv var jeg til stede foran Rådhuset og holdt hardt rundt min røde rose. Med verdighet viste vi nordmenn verden at det går an å møte en tragedie som denne uten rop på hevn.

På fredagen, uken etter, deltok jeg på APs arrangement i Folkets hus sammen med våre politikere og unge AUF-ere. Etter møtet ble jeg kjørt hjem av en taxisjåfør fra Somalia, som kunne fortelle meg at den fredagen, 22/7, dro han tidlig hjem fra jobben i redsel for å bli angrepet av sinte nordmenn. Han var også lei seg for at hans kone ikke kunne komme til Norge, nå som alle der nede ikke har tilgang på mat, men han var særdeles glad for at gjerningsmannen ikke var muslim, da ville nok alt vært annerledes.

Hvem er denne Anders Behring Breivik? En rolig og beskjeden gutt fra beste Vestkant, sier naboene, men der kommer jo også Fabian Stang, Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg fra, uten at det har gjort dem til høyrevridde fanatikere. Hvordan denne unge mannen er blitt formet til en drapsmaskin skal jeg ikke analysere her. Jeg har heller ingen planer om å studere nøye hans 1500 siders lange manifest, hvor han utdyper sin politiske filosofi. Han ser en krig i Europa mellom kristendom og islam, og mener at multikulturalisme og politisk ettergivenhet hos venstresiden er et svik som ødelegger vår kultur. På et punkt er han spesiell: Med sin vilje til å drepe kan han minne oss mye om nazismen. Jødene er blitt byttet ut med muslimer. Hvorfor har ikke PST oppdaget ham, etter alt det han har produsert på internett? Er hans holdninger for vanlige? Han kaller seg en kristenfundamentalist og har derfor mye til felles med hjelperne som støtter Global Jihad, bare med motsatt religiøst fortegn. Den siste gruppen sørger for at det militære industrielle kompleks holder hjulene i gang i ”krigen mot terror”.

Stoltenberg har gjentatte ganger sagt at mer åpenhet og demokrati er vårt beste vern mot denne typen vold. Men da må vi ikke lukke oss inn i ideologiske bobler og avvise ideer vi ikke liker. Demokrati betyr fri informasjonsflyt, dialog med villighet til å konfrontere og argumentere for meninger. Kun gjennom overbevisende argumentasjon kan vi demme opp for ekstremisten, ikke gjennom sosialt å isolere og deformere vedkommende. Disse holdningene må gjennomsyre vår innenrikspolitikk, men må også reflekteres i den utenrikspolitikken som føres. Selv om vårt land er lite, må vår utenrikspolitikk tuftes på FN og menneskerettighetene, våre borgere må vises respekt ved å gis uinnskrenket informasjon, og vi må sammen ta et moralsk ansvar og bremse USA ved maktovertramp. Som nordmenn likte vi ikke en enkelt bombe og drap på sivile. Kan hende så gjør de heller ikke det i Afghanistan og Libya. Bør vi ikke gå i dialog med Taliban, Hammas og andre grupperinger og spørre om de har legitime mål, før vi bomber dem fra luften? Hvis det som skjedde i Oslo og på Utøya var en politisk vekker for landet, som vi kan lære noe viktig av i debatten om hvordan vi bedre kan styrke vårt åpne demokrati på alle plan utover det å stramme inn på våpenlisenser og salg av kunstgjødsel – da har vi vunnet over ekstremismen, og de unge som gav sine liv har ikke gått i døden forgjeves.