Kjære Jens Stoltenberg
Du har fått stor respekt i både inn- og utland for ditt reflekterte, verdige og konstruktive nærvær som statsleder i unntakstilstanden etter det høyreekstremistiske bombeangrepet på regjeringskvartalet i Oslo og massakren i AUFs ungdomsleir på Utøya. Denne respekten deler vi fullstendig. Helt spesielt vil vi framheve din uttalelse om at «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet»
Dette utsagn er verdig til å bli stående i historien. Vi håper inderlig at det blir tatt alvorlig i praksis. Og at det også kommer til å gjelde vår utenrikspolitikk. Derfor spør vi: Hvor demokratisk er Norges fortsatte bombing av Libya og militæraksjonene i Afghanistan hvor også sivile liv går tapt? Hvor åpent diskuteres disse krigshandlinger i offentligheten? Og hvor humant er det i det hele tatt at «fredsnasjonen Norge» deltar i krig istedenfor å satse på og styrke meningsbrytninger, forhandlinger, dialog?
Veien videre herfra må lede oss bort fra vold. Bomben og massakren vi er blitt utsatt for bryter med et av demokratiets fundamentale grunnprinsipper: at man løser konflikter med fredelige og sivile midler. Dette gjelder både konflikter mellom enkelte mennesker, mellom stridende ideologier innenfor et land og ulike land seg imellom.
På veien videre gjennom sorgen er det et hovedspørsmål vi må ta stilling til:
Finnes noe som «legitim vold»? Bildene fra regjeringskvartalet i Norges hovedstad Oslo, 22. juli 2011 minnet mange om New York, 11. september 2001. Men vi har også sett slike bilder fra Tripoli i Libya, fra Kabul i Afghanistan, fra Bagdad i Irak, fra det tidligere Jugoslavia, Serbia og Kosovo. Dette er bilder fra kriger og «krigslignende handlinger» Norge har vært og dels stadig er involvert i, med soldater, rådgivere, våpen og penger.
Finnes virkelig «ond» og «god» vold? Kan massemord av mennesker begått av enkeltpersoner være en forbrytelse mens vold i form av krig, på oppdrag av regjeringer, Nato eller også FN, er rettferdige handlinger? Vi mener at vold ikke kan rettferdiggjøres under noen omstendigheter.
Tragedien gir deg en stor sjanse: Å bli Norges første statsminister som ledet oss bort fra alle former for vold og initierte en fredskultur som er «fredsnasjonen Norge» verdig.
PS: Vi hører at Norge per i dag har trukket alle norske bombefly fra Libya. Det er vi glade for. Men vi hører også at ti stabsoffiserer skal være med på å fortsette den kontroversielle NATO-operasjonen ved å bidra til taktikk og utvelgelse av bombemål. I demokratiets, åpenhetens og humanitetens navn ber vi deg om å erstatte dem med ti sivile kvinner og menn som bidrar til at fredsforhandlingene mellom opprørerne og Gadaffi settes i gang, som FN-resolusjonen oppfordrer til.
Med vennlig hilsen og de beste ønsker,
Susanne Urban og Barbara Gentikow,
IKFF Bergen
Brevet ble trykket i Klassekampen 2. august 2011.