Hvis statsministerens løfte etter 22. juli om å besvare terrorisme og vold med mer demokrati og humanitet skal ha noen som helst mening, må disse verdiene reflekteres i utenrikspolitikken som føres, skriver varastyremedlem i IKFF, Camilla Hansen.
Norges reaksjon på terrorangrepene 22. juli har vakt oppmerksomhet og beundring fra en hel verden. Både befolkningen og myndighetene møtte terroren med kjærlighet og samhold, blomster og lys. Hundretusener bar roser og fakler over hele landet for å vise sin medfølelse med ofrene og de pårørende, og for å stå opp for demokrati, toleranse og medmenneskelighet.
Men denne bølgen av kjærlighet og medmenneskelighet har dessverre ennå ikke blitt avspeilet i vår utenrikspolitikk. For til tross for at statsminister Jens Stoltenberg lovet at vi skal besvare terror med mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet, er det vold og militærmakt som er Norges svar på internasjonal terrorisme. Som en del av den globale krigen mot terror er vi fortsatt i krig i Afghanistan, og vi har nylig vært en av de mest aktive i NATOs krigføring i Libya.
Den globale krigen mot terror var George W. Bushs svar på terrorangrepene i New York 11. september 2001. Til grunn ligger en sterk tro på vold som politisk virkemiddel; på krigføring og militærmakt som den beste løsningen på komplekse internasjonale konflikter og kriser. Etter ti år har krigen mot terror bare ført til økt terrorisme og til enorme menneskelige lidelser i de landene som har blitt målskiver for krigføringen. Barack Obama har overtatt Bushs plass i Det hvite hus og retorikken er blitt mer moderat, men Bush-administrasjonens militaristiske politikk videreføres likefullt i dag gjennom krigføringen i Afghanistan, Irak, Pakistan og Libya.
Det er et paradoks at Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen, som møtte terrorangrepene her hjemme med slik en beundringsverdig medmenneskelighet, aktivt har sluttet seg til denne militaristiske politikken ved å delta i krigene i Afghanistan og Libya og ved å øke militariseringen bl.a. gjennom å øke forsvarsbudsjettet og å gå inn for kjøp av bombefly egnet for offensiv krigføring. Krigsnasjonen Norge har fortrengt fredsnasjonen.
I Afghanistan har krigen ført til 20.000 døde og 50.000 skadde. Halvparten av dem er sivile. I følge FN har 1462 mennesker blitt drept bare i de seks første månedene i 2011, og antall sivile drepte har økt med 15 prosent sammenlignet med i fjor. I Libya er 1100 sivile drept, i følge libysk Røde halvmåne. De var alle noens barn, foreldre, søsken, ektefeller og venner. Tilbake står hundretusener av etterlatte i bunnløs sorg.
Bomber – uansett hvor «smarte» – treffer sykehus, vannanlegg, elektrisitetsverk, jordbruksland, bolighus. Konsekvensene for menneskene nede på bakken er matmangel, manglende tilgang på rent vann og medisinsk hjelp og dårlige sanitære forhold, som fører til for tidlig død og sykdom. I følge Eisenhower Research Project ved Brown University i USA, behandler sykehusene i Afghanistan et økende antall skadde, inkludert amputasjonspasienter og pasienter med brannskader. I tillegg til de fysiske lidelsene, fører krigens redsler til traumer og psykiske lidelser hos svært mange. I følge det afghanske helsedepartementet lider hele to tredjedeler av landets befolkning av psykiske helseproblemer.
Når bombene faller, stiger fattigdommen og nøden. Folk mister hjem, matjord og buskap, arbeid og inntekt. Mange blir hjemløse, familier oppløses, og millioner blir drevet på flukt. I følge FNs menneskerettighetsråd var omtrent 415.000 mennesker internt fordrevet i Afghanistan i januar i år. Mellom juni 2009 og september 2010 måtte over 120.000 afghanere flykte fra sine hjem på grunn av krigen. Og i Libya har krigen drevet630.000 mennesker på flukt, i følge FN. Over 1400 voksne og barn har druknet under forsøk på å krysse Middelhavet og nå frem til Europa.
Krig fører også til forurensing og store miljøproblemer, som bl.a. omfatter ødeleggelse av skoger og våtmark, forurensing av vann, luft og jord, og økte CO2-utslipp. Miljøødeleggelsene fører i sin tur til helseproblemer. For eksempel etterlater militære kjøretøyer og våpen seg et giftig støv som fører til luftveissykdommer og andre helseproblemer hos de som puster inn støvet. En annen og svært alvorlig helsetrussel er forurensingen fra utarmet uran. Den radioaktive forurensingen fører til en dramatisk økning i antall dødfødsler, misdannete fostre og barn, og forskjellige kreftformer, særlig leukemi. USA og NATO har brukt uranvåpen i flere kriger, deriblant i Afghanistan, hvor Norge deltar aktivt. I følge International Campaign to Ban Uranium Weapons er det sannsynligvis også blitt brukt ammunisjon belagt med utarmet uran i Libya.
Interessen for å rapportere og ta på alvor de helsemessige, sosiale, økonomiske og økologiske konsekvensene som på kort og lang sikt påføres de landene vi bomber, er dessverre forsvinnende liten. Verken regjeringen, Stortingspartiene eller media lytter til ofrenes stemmer – tvert i mot blir sivile tap og lidelser forårsaket av våre bomber og vår krigføring ignorert, avvist eller bagatellisert. Det finnes for eksempel ingen statistikk over hvor mange sivile NATO og Norge har drept i Afghanistan. Samtidig blir det fra myndighetenes side gjort målrettede forsøk på å unngå en debatt om sivile tap. I et hemmelig møtereferat fra NATOs råd i september 2008, lekket til Wikileaks og offentliggjort i Aftenposten 19. februar i år, skrev USAs NATO-delegasjon at «Norges ambassadør understreket behovet for å unngå en offentlig debatt om rapportering av antallet sivile drepte.» Manglende rapportering av eller forsøk på å unngå debatt om antall drepte og skadde etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya ville ha vært en politisk skandale og er helt utenkelig. Så hvordan kan det skje når ofrene er sivile i Afghanistan – også de uskyldige og forsvarsløse? Er afghanske menneskeliv mindre verdt enn norske og «vestlige» menneskeliv?
Hvis statsministerens løfte etter 22. juli om å besvare terrorisme og vold med mer demokrati og humanitet skal ha noen som helst mening, må disse verdiene reflekteres i den konkrete politikken som føres. Da må vi bort fra militariseringen og krigslogikken som har tatt så mange menneskeliv og skapt så mye lidelse og ødeleggelse. Ikke bomber, men fredelige virkemidler som dialog og forhandlinger, samt fokus på menneskelig sikkerhet gjennom reduksjon av militært forbruk som vil frigjøre flere ressurser til sosial og menneskelig utvikling – dét må være vårt svar.
Artikkelen ble publisert på nyemeninger.no 2. september 2011.