Vi fikk se unge, etter hvert mer og mer tungt bevæpnede menn, som så glade ut og skjøt i luften eller mot bygninger.

Av: Barbara Gentikow, prof. emerita i medievitenskap og medlem av IKFF

Propaganda er, meget forenklet sagt, fremstillingen av en sak med bare en side. Det er en måte å fremme (“propagere”) en persons, en tings, en begivenhets fortreffeligheter, uten å se på at alt også har andre, mer problematiske sider. Reklame for en bestemt vare er kommersiell propaganda, reklame for eller imot en bestemt person eller part i en konflikt eller en side av en begivenhet er politisk propaganda.

Politisk propaganda er en form for løgn fordi den skjønnmaler (“oss”) eller lager skrekkbilder (av “de andre”). En variant er taushetens propaganda, dvs. at man fortier ting.

Når demokratier er i krig
Medier i diktaturer bruker propaganda i sin presentasjon av nyheter. Demokratier har forpliktet seg til “objektivitet” eller i hvert fall til å belyse saker og personer fra forskjellige vinkler, en synsmåte som anerkjenner at personer og begivenheter er komplekse, ikke enkle. Men når demokratier fører krig settes disse kjerneverdier ut av spill også her – et alarmerende faktum, særlig når vi påstår at vi fører krig for demokrati, som vi har gjort i fire land i de siste godt 10 år (Serbia, Afghanistan, Irak, Libya).

Dagsnytts gladhistorie
Anvender man denne definisjonen på innslagene om Libya i Dagsnytt på NRK1, et av de mest populære norske programmer, har de vært mer eller mindre ren propaganda. Vi ble utsatt for den fra den 24. mars, dagen hvor norske fly begynte å delta i bombingen av landet, til (foreløpig) den 20. oktober, dagen hvor Libyas statsleder, diktatoren Muhammar Gaddafi ble drept. Det var syv lange måneder.

NRKs nyhetsprogrammer kl. 19 fortalte oss en glad historie om frigjøringen av Libya. “I virkeligheten” hadde saken et utall problematiske sider, ikke minst Natos (inklusive Norges) massive deltakelse med bombefly, på grunnlag av en høyst uklar FN-resolusjon for å “beskytte sivilbefolkningen”.

Sivilbefolkningen forsvant
Jeg har ikke bokført alle innslag i denne lange perioden, men i notatene jeg sitter igjen med dominerer to temaer: (1) En meget vellykket innsats av norske bombefly, (2) glade, unge libyske opprørere. Vi så veldig lite av den andre siden, Gaddafis styrker. Og sivilbefolkningen som FN-oppdraget offisielt handlet om var totalt fraværende.

Bare en enkel gang eller to ble det rapportert om overgrep og drap på afrikanske libyere, men uten (nær) bilder. Ellers kunne man bare ane at det gikk hardt ut over Gaddafis tilhengere, både soldater og sivile, at folk flyktet, at bolighus ble ødelagt og plyndret, at særlig befolkningen i de lenge beleirede byer, som Sirte, led stor nød.

Voldskultur og glansbilder
Hovedhistorien var en lang gladmelding om Libyas frigjøring. De absolutt dominerende bilder vi så var unge, etter hvert mer og mer tungt bevæpnede menn på kjøretøyer som så glade ut og skjøt i luften eller mot bygninger. Kilden til disse bildene ble ikke oppgitt.

Det var ikke de vaklende amatørvideoer vi kjenner fra andre aktuelle opprør i den arabiske verden. Det var profesjonelt produserte filminnslag og disse var tydelig iscenesatt, dvs. oppvisninger for et tilstedeværende kamerateam. Rene glansbilder av unge helter. De drepte faktisk ikke, tenk.

Unge, våpenkåte menn
Sammen med mangelen på spørsmål, refleksjoner og kritiske kommentarer fremsto disse bilder som en daglig bekreftelse av at det ikke fantes andre former for å løse landets konflikter. Det er bare vold som fører frem, ikke ubevæpnede massedemonstrasjoner, ikke forhandlinger, ikke andre former for fredelige løsninger.

Volden ble imidlertid ikke vist i all sin virkelige brutalitet men som en slags gladvold. Det var mulig å heie på disse unge våpenkåte menn, og det var kanskje akkurat hensikten.

Gale hunder må skytes
Voldens logikk er at konflikter løses ved å drepe. Gaddafi var i medienes propaganda lenge blitt fremstilt som en “gal hund”, og det er logisk at man jakter og skyter gale hunder. Slik ble også denne konflikten avsluttet – men den ble neppe løst med dette.

Voldelige konfliktløsninger ser effektive ut, i virkeligheten løser de sjelden dypere problemer. Tvert imot: Veien fra en blodig borgerkrig til demokrati er meget lang fordi den må gå fra barbari til sivilisasjon. Med vår deltakelse i volden har vi ikke gjort denne veien lettere for det libyske folk.

– Yes, vi klarte det
Torsdag 20.10. hadde Dagsnytt hele 16 minutter om Libya: Diktator Muhammar Gaddafi var blitt drept, krigen var over. Skyting i luften, gladvold, jubelscener gikk igjennom alle seks innslag om begivenheten. Jeg noterte hele syv velkjente skytescener sammen med et par nye jubelscener; flere av dem ble gjentatt. Yes, vi klarte det.

Eller hva? Midt imellom glansbildene av opprørerne, lettede statsledere, en noe mer skeptisk FN-generalsekretær og en norsk utenriksminister som ikke vil kommentere Natos rolle, flimrer bruddstykker av amatørvideoer over skjermen. En kommentator snakker om lynsjing av Gaddafi og om at NRK har valgt ikke å vise disse bildene.

25.000 tapte menneskeliv
Men de ligger på nettet og dagen etter viser også NRK mer av dem. Opprørsheltene slår og sparker så blodet spruter, og de ler og filmer med sine mobiltelefoner. Dette har vi vært med på å støtte.

I siste innslag er tidligere Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold i studio. Hun snakker lavmælt om et land som er helt utslitt. Ingen jubel. På nettavisen dagen etter sier hun: “Vi trur at så mange som 25.000 menneske har mistet livet i borgarkrigen”. Her fikk vi, endelig, et glimt av hvordan det gikk med sivilbefolkningen som vi skulle redde.

Vis oss det vi ikke ser
Kriger i moderne, siviliserte samfunn med en opplyst befolkning er vanskelig å selge. Og jo mer slike kriger er på grensen av det legitime, desto viktigere blir det å vinne våre “hjerter og sinn” (“hearts and minds”). Denne oppgaven har dagens medier fått, og de fleste oppfyller den uten å blunke. Det er “de andre” som driver med propaganda, ikke “oss”.

Den britiske journalisten John Pilger som har laget dokumentarfilmen “The war you don’t see” retter et meget kritisk søkelys mot medienes rolle i de siste krigene. Han begynte selv som krigskorrespondent i Vietnam. Ifølge hans erfaringer er medienes bidrag avgjørende om krig får støtte eller ei. Viser journalister krigens virkelige ansikt fra dag én, dvs. bilder av ødeleggelser og drap, ville ikke mange kriger overleve de første uker.

NRK viste slike bilder ikke før krigens siste dag. Det var altfor sent. Men det gjenstår å håpe at NRK ikke mener at konfliktene er løst med drapet på Gaddafi, men gir oss et mer sannferdig innsyn i den lybiske befolkningens videre, ytterst vanskelige vei gjennom voldens fysiske og psykiske skader, fra krigens barbari til sivilisasjon, mot forsoning og fred.

Kronikken er publisert i Bergens Tidende 27. oktober 2011.