I forbindelse med ‘Space For Peace Week 2009’ arrangerte IKFF i år igjen et seminar i Litteraturhuset i Oslo der professor Karl Grossmann fra State University New York og Roman Dolgov, russisk nedrustningsekspert, militær forsker og program direktør for den russiske avdelingen for Leger Mot Atomvåpen, snakket om hvilke farer det amerikanske Star War-Programmet har for menneskeheten og for kloden vår miljømessig, økonomisk og militært. Seminaret fant sted 14. oktober, bare få dager etter at Barack Obama var utnevnt til årets Nobelfredspris mottager.
IKFFs landsleder, Dagmar K. Sørbøe, innledet seminaret med en innføring i sammenhengen mellom den økonomiske globalisering og stjernekrigsprogrammet. Hun gjorde oppmerksom på motsetningen mellom president Barack Obamas retorikk og USAs realpolitikk. Karl Grossmann, en inspirerende og meget kunnskapsrik taler, gav oss en oversikt over stjernekrigsprogrammets historie og utvikling. Militariseringen av verdensrommet har vært under utarbeidelse lenge før president Ronald Reagan annonserte Star War-scenariet i 1983. Vi må tilbake til etter 2. verdenskrig da Wernher Von Braun og hans stab etablerte en versjon av V-2 programmetsom de kalte ‘Redstone’. Dette fant sted ved ‘Redstone Army Arsenal’ i Alabama, og gikk hånd i hånd med det eskalerende atomkappløpet. Karl Grossmann tok utgangspunkt i dette og brakte stjernekrigsprogrammet frem til i dag til Obama/Biden-administrasjonens politikk.
Inntil nå har USA blokkert Paros, som er en forkortelse for ‘Treaty on Prevention of the Placement of Weapons in Outer Space, the Treat or use of Force Against Outer Space Objects’. Men våren 2009 ved FNs nedrustningskonferanse i Genève brøt Obama administrasjonen med tidligere amerikansk politikk og var åpen for diskusjonen om en Paros-avtale. I mange år har Russland, Kina og Canada, støttet av nesten alle de andre deltagende nasjoner på konferansen, bedt om en avtale mot militarisering av rommet. Vi kan ikke annet enn å håpe at en slik avtale vil bli undertegnet og ratifisert, men ord alene er ikke nok, vi må se hvilke handlinger som følger, og om president Barack Obama vil “walk his talk”.
‘Master of Space’ er mottoet for ‘the US Space Command’ som var etablert av Pentagon i 1985. Her fortelles det at USAs militære ledere søker å kontrollere det ytre rom ogå dominere jorden ved å plassere våpen i rommet. Industrien er tungt involvert. Dette er verdens største militærindustrielle prosjekt. Å plassere våpen i det ytre rom vil resultere i et kosmisk og jordisk rot, sier Karl Grossmann. Hvis USA tar et slikt skritt vil Russland og Kina følge etter. Det vil også andre nasjoner. Våpen i rommet vil ikke være noens fordel. Mye av romteknologien skal drives av atomreaktorer. Vi bør være klar over at disse romreaktorene ikke er inkludert i president Obamas ‘Road to Zero’. Vimå vite at samtidig som president Obama ønsker en avvikling av atomvåpnene, foregår det i USA en kontinuerlig modernisering av de samme våpen. Himmelen vil bli en krigssone og konsekvensene av dette vil medføre store mengder av skrot og søppel, og noe av dette vil være radioaktivt avfall. Vi har i dag ingen oversikt over hvilke konsekvenser og farer det kan ha å bringe radioaktivt materiale til det ytre rom med tanke på eventuelle ulykker og radioaktiv påvirkning av livet på jorden. Noe av dette skrotet vil falle ned på jorden, mens noe vil forbli i rommet i evigheter, og omkranse denne planeten i et tykt belte av søppel som vil gjøre det umulig for mennesker å reise ut for å utforske rommet.
Planer for militarisering av rommet er dokumentert i ‘The US Space Command’s ‘Vision for 2020‘, Her kan vi lese at det er lite trolig at USA vil møte militær konkurranse før 2020, og fra 2020 er planen at USA vil ha full spektrum dominans og full kontroll over rommet. Dette vil medføre regional uro på jorden og større gap mellom fattig og rik. Kan president Obama endre dette og vil han få Pentagon med seg på sin plan for ‘change’? ’Road to Zero’ alene er ikke nok til å endre disse planene. USA har alleredeutviklet programmer for laservåpen og avansert teknologi for rombaserte våpen med skremmende effektivitet som prosjektiler i taktiske og strategiske konflikter. Disse går under betegnelsen ‘hit-to-kill’ mechanism. Under Bush-administrasjonen var ordlyden i den nasjonale rompolitikken slik; ’Freedom of action in space is as important to United States as air power and sea power. United States national security is critically dependent upon space capabilities and this dependence will grow. So, the United States will develop and deploy space capabilities that sustain US advantage and will oppose the development of new legal regimes or other restrictions that seek to prohibit or limit U.S access to or use of space’.
Vi håper at Obama administrasjonen vil endre denne retningen og at vi nå har et mulighetens vindu til å gjenoppta Outer Space treaty fra 1967. Et grunnleggende rammeverk for internasjonal romlovgivning. Et landemerke som nå er ratifisert av 98 nasjoner og signert av 27 andre. Denne avtalen sier at rommet skal brukes for fredelige handlinger og utforskning, og bruk av det ytre rom inkludert måne og andre himmellegemer skal være til alles beste og i alle lands interesse. Det sies også at ingen nasjoner skal plassere i jordens bane objekter som bærer atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen. Dersom vi virkelig har et mulighetens vindu er tiden inne til å bruke det nå.
Roman Dolgov tok oss tilbake til slutten av den kalde krigen og det håpet som den gang tentes om en mer stabil og trygg verdensordning. Dessverre, sier han, ser vi at håpet fra den gang ikke er blitt realisert. I stedet befinner vi oss i en situasjon der stadig flere stater føler seg usikre, og søker å styrke sin forsvarskapasitet utenfor de eksisterende internasjonale avtaler og garantier. Enkelte av disse statene vil, dersom de har tilstrekkelig intellektuelle og industrielle resurser tilgjengelig, begynne åtenke på utvikling av atomteknologi og egne masseødeleggelsesvåpen. Det russiske standpunkt er at vi ved hjelp av både multi- og bilateralt diplomati må gjøre vårt beste til å svekke negative tendenser og sikre og styrke internasjonal sikkerhet. Vi må støtte og styrke FN og Sikkerhetsrådet som politiske og sikkerhetsmessige organer. Vi ser at militærutgiftene i verden i dag har nådd nye høyder. De er nå mer enn 1 trillion amerikanske dollar høyere enn under den kalde krigen.
Roman Dolgov mener atomnedrustningsregimer må være hjørnesteiner nødvendig for å ivareta internasjonal sikkerhet, men stiller samtidig spørsmålstegn om det er hensiktsmessig å utarbeide flere internasjonale avtalerså lenge initiativtakerene ikke har noen hast med å undertegne avtaler det allerede er enighetom. Han spør om hvordan vi kan bygge internasjonal tillit og trygghetdersom avtalepartnerene ikke utøver den politikk de har sagt de skal. Det er vel ingen tvil om, sier Dolgov at, rakettskjoldutplasserinsplanene er blitt et viktig tema, og Russland vil ikke overse trusselen i USAs utplassering av et rakettskjold som går langt utenfor USAs grenser og som kan spre seg ikke bare til øst europeiske land, men helt til Transkaukasus. Ved å bygge et rakettskjold i Europa sier Roman Dolgov at både USA og Russland spiller et “splitt- og herskspill” med Europa. Han mener det ikke finnes noen nåværende trussel som rettferdiggjør et slikt skjold i Europa og at det ikke er, og heller ikke vil kunne bli en gjensidig forståelse mellom USA og Russland om dette. Russland kan ikke overse at USA strategiske infrastruktur kommer stadig nærmere Russlands grenser.
Dolgov spør hvem den virkelige fienden er og sier at hvis vi betrakter utviklingen i USAs rakettskjoldsutplassengsplaner de siste årene vil det føre til den konklusjonen at dette systemet handler om Russland og Kina. Ikke at USA har noe å frykte militært fra Russland og Kina, sier Roman Dolgov. Dette handler om konkurranse i forbindelse med fremtidige handelsmarkeder, frihandelsruter og råmaterialer. Området rundt det Kaspiske hav er rikt på ressurser som viktige olje- og gasstransportveier. Er ikke disse det virkelige stridens eple og kilde til konkurranse? Rakettskjoldet vil være en ny brikke i USA strategi for å få verdensdominans over alle sfærer, land, sjø, luft og rom. Faren ved et rakettskjold som, selv om det kalles globalt, vil være et viktig redskap for USAs strategiske styrker og under amerikansk kommando, er at det har en offensiv så vel som defensiv natur. Russland tror at radarene i Europa, deriblant radaren i Vardø og på Svalbard bare er begynnelsen på en mye mer global plan som passer inn i USAs strategifor dominans. Dolgov påpeker at en dag kan ideen om en suksessfull pre-emptive strike (forkjøpsangrep) uten fare for å bli møtt med adekvat tilsvarende svar bli en for stor fristelse.
Begge foredragsholdere gav oss mye å tenke på. Ikke minst hvor umåtelig uvitende mange av oss er om planer, der også Norge allerede er engasjert. Det er allerede planer om en dronebase på Røros.
AV INGEGERD LORANGE
Artikkelen er trykket i Fred og frihet nr. 4/2009.
