Beretning 1939-40.
Det nordiske møtet ble holdt på Vettakollen i Oslo i januar 1939.
Fra Norge deltok: Aslaug Perret (Bodø), Marie Lindboe og fru Gitmark (Kristiansand), Kaja Graff-Holmen (Trondheim), Gina Berner (Asker), Astrid Frisak (Ås), Ingerid Borchgrevink (Oslo), foruten Marie Lous Mohr, Sigrid Larsen og andre medlemmer av landsstyret.
Det nordiske møtet vedtok tre uttalelser:
En henvendelse til de nordiske regjeringer om en større innsats for flyktninger; en oppfordring til myndighetene om “å sørge for at arbeidet med det civile luftvern ikke benyttes i krigspsykosens tjeneste”; og en sterk understreking av betydningen av å få ungdommen med i fredsarbeidet.
Landsmøtet 1939 ble holdt i Nobelsalen 30. mars.
Tilstede:
Fra landsstyret: Marie Lous Mohr, Signe Visund (viseformann), Helga Anderssen, Reidunn Kongelbeck, Sigrid Helliesen Lund.
Fra Oslo: Ingerid Borchgrevink, Lova Abrahamsen, Irma Hansson , Augusta Helliesen , Ursula Jorfald, Karin Kristiansen, Sigrid Larsen, Lulli Lous, Aagot Thilesen Lund.
Fra Trondheim: Kaja Graff-Holmen.
Fra Ås: Astrid Frisak og fru Fossen.
Fra Kristiansand: fru Solum.
Fra Mandal: fru Haugland.
Det var opprettet avdelinger i Ås, Mandal og Notodden siden forrige årsmøte.
Hovedtema for landsmøtet var situasjonen for flyktninger og krigstrusselen etter Hitlers innmarsj i Tsjekkoslovakia.
Landsmøtet vedtok en inntrengende henstilling til regjeringen om å lette innreise for flyktninger til Norge. I sin tale til landsmøtet sa formannen, Marie Lous Mohr bl.a.: “…(hvis) noen av alle de millioner som i de siste år gikk til forsvaret i Tsjekkoslovakia i steden var anvendt til beste for minoritetene…til skoler, sykehus, kirker, igangsetting av arbeid..tror noen at denne forferdelige propagandaen da hadde fått slikt tak og fotfeste ?”
Signe Visund og Sigrid Helliesen Lund ble gjenvalgt til styret, mens Helga Stene ble nytt medlem. Varamedlemmer: Helga Andersson og Ingebjørg Sletten. Revisorer: Randi Hov-Hansen og Birgit Jensen.
I et innlegg i Dagbladet 25. april (gjengitt i Fred og Frihet) spurte Ursula Jorfald: “Er Nobelkomiteen bare for menn?”. Hun pekte på at Martha Larsen Jahn (leder av IKFF 1915 til 1934) ikke var blitt medlem av komiteen, mens derimot hennes mann Gunnar Jahn ble oppnevnt.
IKFF og andre freds- og kvinneorganisasjoner fulgte opp saken med et brev til Stortinget og Nobelkomiteen der de bl.a. minnet om Bertha von Suttners innsats for å få opprettet prisen og avsluttet: “…Det ville derfor være naturlig om det også satt kvinner i den komité som fremfor noen annen offisiell institusjon skal virke som en våken samvittighet mot krigsmentaliteten og skal utpeke de verdigste blant dem som arbeider for fredens sak.”
Eksekutivmøtet 1939 ble holdt i Paris i slutten av april, en måned før planen på grunn av den farlige internasjonale situasjonen. Marie Lous Mohr deltok fra Norge. Møtet krevde at det ikke skulle selges krigsmateriell til Japan, at det “indiske spørsmål” måtte løses på en måte som ikke går ut over “den stadig voksende følelse av samhørighet i det indiske folk”, og la spesiell vekt på flyktningenes fortvilete situasjon. Nansenpasset burde utvides til å gjelde alle flyktninger og statsløse. Mht den politiske situasjonen i Europa oppfordret møtet “de demokratiske land” om å sammenkalle en konferanse for kollektiv rådslagning av ikkevoldelige løsninger og “hvordan vi igjen kan komme tilbake til moral i internasjonalt samkvem”.
Stilkonkurransen om fredssaken ble vellykket. 130 bidrag kom inn fra skoler over hele landet. Resultatet av konkurransen ble offentliggjort 18. mai, den nordiske Fredsdagen. 1. premie (30 kr) i gruppen for gymnas og lærerskoler, gikk til stilen “Demokrati og diktatur”, av Olav Tillerås, Elverum. 1. premie
(25 kr) i gruppen for middel- og fortsettelsesskoler gikk til “Årsaker til krig og midler til å hindre den” av Ruth Østensen, Odda. I gruppen for folkeskolen ble det ikke delt ut 1. premie, men 2. premie (15 kr) gikk til “En fredsvenn” av Einar Teien, Sande.
Salget av fredsblomster (igjen nesten 100.000 stykker !) 19.-
20. mai ga en fortjeneste på nesten 5.000 kr.
Møter og offentlig virksomhet ble stadig mer forstyrret av nazister, særlig ungdom. Et medlemsmøte i Osloavdelingen i september 1939 måtte ha politivakt. Samme måned behandlet Oslo-avdelingens styre dette voksende problemet:
“Ingerid Borchgrevink sa at vi måtte gjøre noget for å skaffe oss møte-ro. Hun refererte til samtale hun hadde hatt med nogen av fedrelandslagets styremedlemmer, de hadde forsikret at fedrelandslagets ungdom ikke vilde forstyrre våre møter. Hun hadde også snakket med styremedlemmer i N.S., som hun fant det håpløst å argumentere med. Da vi må gå ut fra, sa hun, at ungdom av N.S., såvidt det er mulig, vil skade våre møter med piping, hva de jo har lovlig rett til, må vi varsle Amlie om avholdelsen av våre møter, så vi kan beskyttes…..Da alle fritt kan tegne sig som medlemmer av ligaen, må vi være oppmerksom på det tilsig av N.S. Ungdom vi kan få - som vil komme for å lage bråk.
Diderich Lund (gift med SHL) omtaler dette problemet slik: “Ettersom Hitler stadig tydeligere viste sin makt og hva han kunne oppnå med den, ble også Nasjonal Samling og dens “hird” stadig mer pågående. I et møte med Kvinneligaen laget hirden direkte bråk. Den begynte å bli brutal mot noen av kvinnene. Med noen venner måtte jeg forsøke å skape ro uten å bruke mer vold enn nødvendig; det var en nyttig opplevelse.”
I september 1939 ble det holdt et nordisk IKFF-møte i Lund (Sverige). Fra Norge deltok Marie Lous Mohr, Signe Visund, Kaja Graff-Holmen, Augusta Helliesen og Sigrid Helliesen Lund. Møtet var sterkt preget av situasjonen etter krigsutbruddet noen uker tidligere og diskuterte bl.a. mulighetene for internasjonal megling mellom partene. Møtet vedtok et norsk forslag (som også var støttet av Norske Kvinners Nasjonalråd):
“Verden venter at Oslo-statene skal la sin røst høre i den situasjon som nå er oppstått i Europa. IKFF tillater seg ved dette høve å uttale: Det ville virke befriende hvis Oslo-statene kunne bevege de krigførende makter til å innlede fredsforhandlinger. Betingelsene måtte være 1) at fredsforhandlingene blir ført under full offentlighet, 2) at omsyn blir tatt til et folks frihet og selvbestemmelsrett, 3) at det blir stilt garanti for at menneskerettighetene blir beskyttet, uavhengig av nasjonalitet, rase, tro og livsoppfatning.”
Møtet drøftet også “den sivile hjelpetjeneste” (Sivilforsvaret). De nordiske IKFF-grupper hadde alle stilt sine medlemmer fritt i forhold til dette, (”de enkelte medlemmer får etter sin samvittighet avgjøre hvilket standpunkt de vil innta”), men ingen gruppe eller avdeling støttet dette arbeidet.
Et annet vanskelig punkt for IKFF som fredsorganisasjon var holdningen til det kvinnenes frivillige beredskapsarbeid som kom i gang i 1939-40. Fred og Frihet nr 1/1940 viser til vedtaket fra landsmøtet i 1937 som stilte medlemmene fritt i forsvarsspørsmålet og at dette innebærer at “et hvert medlem av Kvinneligaen har full adgang til å melde seg til en hvilken som helst gren av det beredskapsarbeidet kvinnene i vårt land har tatt opp”, men IKFF som organisasjon ønsket å holde seg utenfor dette arbeidet.
I desember 1939 var det også møte i IKFFs internasjonale hovedstyre i Genève. Ingen norske eller nordiske kunne delta. Norsk IKFF hadde sendt inn et forslag til møtet, der de ba om at det ble vurdert å kalle inn til en “Kvinnenes kongress, i likhet med den som ble holdt i Haag i 1915. Praktisk talt alle resolusjoner som den gang ble fattet, har dessverre full aktualitet i dag. Vi må gå videre på den veien som kvinnene i 1915 pekte ut, og uforferdet fortsette deres gjerning i det håp at vi derigjennom hjelper retten og sannheten, freden og friheten til seier.”
Forslaget ble ikke vedtatt av eksekutivmøtet, som sendte ut en inntrengende appell til “regjeringene i nøytrale land til i denne tid tålmodig og utholdende å søke muligheter for megling og passe på hver anledning til å bane vei for underhandlinger. Særlig retter vi en appell til presidenten for USA om å oppfordre alle de nøytrale stater til en konferanse for at d
e kan legge fram forslag for de krigførende land om å avslutte stridighetene på slike betingelser som kan sikre en rettferdig og varig fred.”
Eksekutivmøtet drøftet også vilkårene for en varig og rettferdig fred etter krigen og pekte bl.a. på at Folkeforbundet måtte bli en “sammenslutning av land som er villige til å oppgi en del av sin suverenitet og til å gjøre innrømmelser til beste for det internasjonale fellesskap selv hvor det tilsynelatende strider mot deres nasjonale interesser.” Møtet pekte også på at “den fredskonferanse som i siste instans skal fastslå fredsvilkårene virkelig må representere folkene i videste forstand.” Storbritannia ble oppfordret til å “anerkjenne Indias rett til å innta sin plass på like fot blant nasjonene” og protesterte mot “tvungen flytning og bosetning av folkegrupper i politisk øyemed.”
10. desember 1939, dagen da Nobels fredspris skulle vært delt ut, arrangerte “Kvinnenes felles aksjon for fred og folkeforsoning” et fredsmøte i Calmeyergatens Misjonshus, der bl.a. Marie Lous Mohr talte. Fellesaksjonen var et samarbeid mellom mange norske kvinneorganisasjoner (bl.a. IKFF) som ønsket å skape en sterk og aktiv opinion for fred og folkeforsoning. Et tilsvarende svensk møte ble holdt i et fullsatt Konserthus i Stockholm 12. februar 1940.
Som de andre nordiske gruppene drev også den norske gruppen aktivt humanitært arbeid for flyktninger og krigsofre. En del av overskuddet fra salg av fredsblomster gikk til Nansenhjelps komité for barn, som IKFF medvirket til å få i gang. Fred og Frihet melder om at ca 2.500 kr ble samlet inn til komiteens arbeid av IKFF i årene 1938-1940. Det ble også samlet inn penger til hjelp for spanske barn under borgerkrigen og pakker med klær til Nansenhjelps virksomhet i Finland.
Våren 1939 fikk Nansenhjelpens komite for barn innreisetillatelse til Norge for 60 flyktningebarn. I oktober 1939 reiste Marie Lous Mohr og Sigrid Helliesen Lund til Prag for hente 34 jødiske barn til Norge. I Fred og Frihets artikkel (nr 5/39) om dette står bl.a. “Mange, mange flere hadde nok håpet å få følge etter disse 34 første til Norge. Men begivenhetenes sørgelige utvikling satte en foreløbig stopper for hjelpearbeidet blant barna i Protektoratet” (Tsjekkoslovakia).
Situasjonen for sivilbefolkningen i Finnland under Vinterkrigen krevde nå IKFFs oppmerksomhet. Det ble samlet inn pakker med klær og IKFFs sekretær Sigrid Helliesen Lund dro i desember til Finnland for Nansenhjelpen for å drive hjelpearbeid blant evakuerte fra krigen.”
I 1940 kom det bare ut to nummer av Fred og Frihet. I nr 1 nevnes at Signe Visund har “grundig studert arkivet og skrevet en liten brosjyre” om den norske gruppes historie fra 1915, “som snart vil foreligge i trykken”.
Nr 2 har en stor artikkel av Ursula Jorfald med en kritisk analyse av Nobel-
instituttets passivitet mht å bruke av sine fonds til støtte for fredsarbeidet. “….. alle disse dyrebare rentene, dyrebare for alt de livsviktige arbeidet som nettopp nå trenger disse pengene, i sitt uengennyttige slit og strev for fred og folkeforsoning, de må ikke røres! Samtidig som Nobelkomiteen blankt avslår de beskjedne ansøkninger fra de organisasjoner som sliter med å holde fredstanken i live i disse ulvetider. De må kanskje til og med vente et halvt år på dette nei! Hva ville mon Nobel ha sagt til det ?”
23.-25. februar ble det holdt et konfidensielt møte i Stockholm av en rekke kvinneorganisasjoner fra “Oslo-statene”. Fra Norge deltok bl.a. Norsk Kvinnesaksforening, KFUK, Yrkeskvinners Klubb og IKFF. Fra IKFF deltok landsleder Marie Lous Mohr og Osloavdelingens leder Ingerid Borchgrevink. Formålet med møtet var å drøfte den pågående krigssituasjonen. Dette møtet er ikke omtalt verken i Fred og Frihet eller i Oslo-avdelingens referater, antakelig nettopp fordi møtet var konfidensielt. Men Kvinnesaksforeningen arrangerte et lukket medlemsmøte 14. mars, der deres representant Sigrid Nærup Gunderud refererte fra møtet i Stockholm:
“Tanken om dette møte opstod i september - altså før Russlands angrep til Finland. Og grunnlaget
var midlertidig å behandle fremtidsmuligheter - for så evt. senere å sammenkalle til et større møte.
Kerstin Hesselgren sa i sin åpningstale: “man har inntrykk av at alting styrter sammen, at alt er forgjeves. Men er det så ? Er ingenting bevart ? Jo: Det internasjonale rettssystem er bedre siden forrige verdenskrig. Nå først har vi fått fast grep om og forståelse av hvilke porter som er åpnet.
Det er vanskelig å tenke utover dagen, men det at finnene orker å delta gir håp for fremtiden. Vi har ikke kunnet forhindre krig - vår medborgerrett har ikke satt de merker, som vi hadde håpet, men kanskje allikevel satt noen spor. Vi må prøve oss selv, når vi skal møte den nye tiden, hvor og hvorledes hver og en enkelt av oss har feilet- Vi må revidere kulsviertroen på kvinnenes innsats.”
Sigrid Nærup Gunderud ga så en citatsprøite av de forskjellige innlegg i ordskiftet om
1. HUR KUNNA VI I DEN FORELIGGANDE SITUASJONEN PÅSKYNDA FREDSFORHANDLINGAR ? V/ Marie Lous Mohr.
Denne post på programmet var ikke tatt med fra begynnelsen av, men som dr. Hanna Rydh sa: “Det er tross alt en bydende plikt for oss å vise Finland, hvor inderlig vi følger med i deres sjæbne. ……..
Marie Lous Mohrs innlegg munnet ut i forslag om å henvende seg til Günther , Roosevelt og Paven med krav om våpenhvile nå …”
(Ifølge referatet ble dette imøtegått av to finske deltakere, som mente at det var umulig å protestere overfor Stalin eller eventuelt komme overens med Russland)
Dette var et lukket møte og det var på forhånd enighet om at det ikke skulle sendes ut noen uttalelser e.l. Referatet fortsetter: “Dog ble man enig om at hvert enkelt land skulde slutte op om den resolusjon som ble sendt ut (også direkte til Mrs. Roosevelt) fra det store møtet “Mot den totale krigen - for fred og folkeforsoning!” som 24 svenske kvinneorganisasjoner arrangerte i Konserthuset 12. februar.
(Se omtale ovenfor.)
Den norske gruppen av IKFF ble forbudt i august 1940, da kontoret ble invadert av tyskerne og dokumenter beslaglagt. Heldigvis hadde styret i tide sørget for å fjerne fra kontoret medlemslister og viktige dokumenter i arkivet.
“For de pengene vi hadde i kassen, kjøpte vi garn og tøy og fikk satt i gang strikking av strømper og søm av klær til hjelp for barn i krigsherjede strøk. Ved siden av holdt vi private møter rundt om i hjemmene. Offentlig kunne vi jo ikke opptre, ville ikke heller.
Dette brevet, datert 26. juli 1940, illusterer situasjonen: “Vår avdeling er foreløbig opphørt å funksjonere. De oppgaver som nu kaller på oss, er at alle etter evne bidrar sitt til å avhjelpe den nød som krigen har skapt. Hovedforeningen har sendt oss 40 m. tøy til barne-pysjamas og en hel del garn som skal strikkes til pullovers og strømper. Tøyet ligger oppklippet hos meg, og garnet er også oppdelt og ligger ferdig med strikkeoppskrift til hvert sett. Hvis De har anledning til å påta Dem et arbeide i ferien, så vær elskverdig å komme opp til meg for å hente et arbeide. Det bør være ferdig i slutten av august. Vår avdeling har bevilget kr. 250.- til innkjøp av kjøkkentøy. Dette vil bli oversendt Hjelpekomiteens formann snarest.”
Men for aktive fredsarbeidere i et okkupert land kunne ikke praktisk arbeid være det eneste svaret på de krav den nye situasjonen stilte dem overfor. I den norske gruppens rapport til den første internasjonale kongressen etter krigen (Luxembourg 1946) stilles spørsmålet slik : “It was not only the practical relief work which urged itself upon us. How should our conduct be with regard to the new state of affairs ? What would be a peace worker’s right mental standing both with regard to the aliens who had invaded our country, and to ourselves ? What could be done to prevent bitterness and hatred to conquer our hearts?”
I juni 1940 sendte landsstyret ut dette rundskrivet til avdelingene, der de forsøker å trekke opp noen veiledende råd:
Til Formennene og Styremedlemmene i Avdelingene.
Etter at vårt folk i et og et kvart århundre har fått leve i fred, har vi nå også fått prøve hvad friheten vil si. Og vi får erf
are hvordan det kjennes for et frihetselskende folk å miste husbondsretten i sitt eget land.
Selv om motløsheten har lett for å snike seg inn over oss, gjelder det at vi nå framfor alt holder motet oppe og går inn med all kraft for de ideer og positive vi hittil har arbeidet for, - som nordmenn og som fredsarbeidere. Nå er tiden kommet da det skal prøves hva vi duer til.
I 1915 møttes kvinnene i Haag for å rekke hverandre hånden over de piggtrådgjerder krigen hadde reist mellom landene. Håndslaget fra 1915 - som ble opphavet til I.K.F.F. - står ved makt den dag i dag. Gjennom I.K.F.F. har vi arbeidet for fred og forståelse mellom folkene. Vi har stadig tatt opp den praktiske oppgaven å hjelpe krigens offer, hittil i andre land. I dag finner vi krigens offer blant vårt eget folk. Det er da helt i samsvar med vårt tidligere arbeid at vi nå enkeltvis og organisasjonsmessig av all kraft går inn for den store nasjonale oppgave å avhjelpe nøden og bygge landet vårt opp igjen.
Vi samarbeider nå som før med Nansenhjelp. Landsstyret har bevilget inntil kr. 1.000 til dette arbeid, og har begynt å kjøpe inn garn til strømper og tøy til nattdrakter til barn. Penger og materialer vil bli fordelt mellom avdelingene etter søknad i forhold til medlemsantallet og behovet.
Landsstyret vil minne om at den grunnleggende tanken i alt vårt arbeid er denne: Å få samarbeid mellom folkene bygget på gjensidig aktelse, kjennelse og forståelse. Dette baner veien til fred, mens hat og hevnfølelse legger grunnvolden til nye voldsoppgjør, og bitterheten slår innover og forpester våre sinn. Derfor er det viktig at vi motarbeider vi setter høyest. Men vi må ikke overføre denne avsky på menneskene.
Idag står mange av oss overfor det praktiske problem: Hvordan skal vi opptre når vi, tilfeldig eller gjennom det samarbeid forholdene har gjort nødvendig, får å gjøre med representanter for fremmede civile eller militære myndigheter ? Vi vil ikke gi noen generell regel. Enhver får opptre som situasjonen og ens egen samvittighet tilsier en. En verdig norsk holdning vil vi jo gjerne alle vise, men den dype inderlige fedrelandskjærligheten er helt forskjellig fra den primitive nasjonalfølelsen som gir seg utslag i overmodig opptreden overfor andre folk. Vi vil minne om en liten verselinje vi lærte som barn, - og da neppe forstod: “alt som lever er underlagt kjærlighetens gjenskapermakt, bliver den bare prøvet.” Vi har rett til å gi uttrykk for sorg over vårt lands skjebne. Den bør enhver forstå som er glad i sitt eget land.
Opplysningsarbeidet har alltid stått på vårt program. Det kan interessere enkelte av de fremmede å bli gjort oppmerksom på hvilke sosiale og kulturelle goder et såpass fattig land som vårt har kunnet by sitt folk, og at dette henger sammen med at vi ikke har satt så meget inn på å skaffe krigsmateriell og militæropplæring. Vi kan gjøre oppmerksom på hvordan de nordiske folk har klart å løse sine konflikter på fredelig vis, at vi heller har tatt hvad andre vil kalle både prestisjetap og økonomiske tap enn krig. Kan hende vi på den måten kan få sådd en åndelig sed som kan vise seg spiredyktig.
Ingen av oss ønsker tilbake et Europa som det var i 1914, 1918 eller 1940. Vi må framover mot noe bedre: Samarbeid på frivillig basis mellom Europas folk. Om Folkeforbundet ikke lyktes, må vi ikke gi opp håpet. Vi må arbeide for at de erfaringer vi vinner gjennom det påtvungne samarbeid skal hjelpe oss og den kommende slekt til å finne den beste form for et samarbeid på frivillig basis mellom Europas folk.
Vårt arbeid omfatter ikke bare kravet om fred, men også om frihet og dette krav får i dag en særegen tygde. Skal dette samarbeid bli mulig og verdifullt, må vårt krav om rettssikkerhet, om respekt for menneskeverd og for åndsfrihet bli hørt og anerkjent. Kan vårt folk gjennom sin opptreden i denne tid bidra til å vinne enkelte representanter for et av Europas store folk for slike tanker og medvirke til at dette folks dyktighet, offervilje og organisasjonsevne settes inn i positivt byggende arbeid i menneskehetens og det
frivillige samarbeids tjeneste, da har vårt folks lidelse ikke været forgjeves.
Vi vet ingenting om hvordan den nærmeste framtid vil arte seg. Vi kan komme til å oppleve videre sorg og savn. Men det skal vi huske og det skal være vår trøst i tunge dager: Norges historie har i det siste halve årtusen tilfulle vist at selv om vårt folk gjennom lange tider har måttet finne seg i fremmed styre, har det formådd å bevare sin egenart. Det er forblitt en enhet. Det Norge vi har i våre hjerter, kan ingen ta fra oss.”
Landslederen og mange av IKFFs medlemmer aktiviserte seg i den sivile, ikkevoldelige motstandsbevegelsen under okkupasjonen. Den historien er ikke skrevet. Her nevner vi bare som ett lysende eksempel Helga Stenes innsats i holdningskampen, da hun sto sentralt i å organisere foreldreprotesten mot obligatorisk nazistisk ungdomstjeneste i 1942.
I januar 1943 ble landsleder Marie Lous Mohr arrestert. Hun satt på Grini i to og et halvt år, til mai 1945.
Idegrunnlaget fra rundskrivet i juni 1940 ble ført videre sommeren 1945, da IKFF som en av de første organisasjonene protesterte mot innføring av dødsstraff under rettsoppgjøret etter krigen.
Og så begynte en ny epoke for IKFF. Men det er en annen historie.
Posted 1 year, 11 months ago at 15:25:33. Add a comment
Beretning 1934 - 1938.
I begynnelsen av året 1934 ble det holdt 4 foredrag om rustningsindustrien av medlemmene av gruppen. Sammen med andre foreninger gikk gruppen inn for at kvinneorganisasjonenes nedrustningskomité i Genève (Mary Dingman) skulle få Nobels fredspris. Det kom innbydelse fra Lord Cecil til et møte i Bryssel 15/2 til støtte for Folkeforbundet. Byråchef Andvord kom til å bli representant der for flere foreninger. Efter møtet var det tanken å få i stand en felleskomité av norske fredsorganisasjoner. Det falt senere bort.
Forhandlinger begynte om et nordisk møte i Danmark.
Fru Larsen Jahn hadde helt siden 1927 stadig sagt at hun ikke kunne fortsette som formann. Hun hadde ledet arbeidet siden dr. Arnesen ble syk i 1924, og hadde selv vært syk flere ganger, dessuten hadde hun så mange forpliktelser at hun ikke kunne få tid til å gjøre nok for Ligaen. Men en ny formann hadde det vært umulig å finne og fru Larsen Jahn hadde tross alt lovet å fortsette. Til slutt kunne hun ikke mer, og på årsmøtet 5/4 ble det klart for alle at formannen trakk sig tilbake og at hele styret samtidig ønsket å gå av. Det var ikke så vanskelig å få valgt et styre, men formann ville ingen være. Da blev Marie Lous Mohr tatt så og si ved overrumpling, og det norske gruppen var reddet for Ligaen.
I alle de årene fru Larsen Jahn hadde ledet den norske gruppen, hadde den nydt godt av hennes store innsikt, varme iver og klare hode. Hun var forsiktig og forutseende, men aldri redd og sparte sig ikke. Foruten alt det daglige arbeid med skrivelser og konferanser, klarte hun å holde en mengde foredrag i årenes løp og skrive rekker av artikler i pressen. For alt dette strålende arbeide skylder gruppen henne den varmeste takk.
Da det nye styret begynte sitt arbeide, hadde den norske gruppe ca. 100 betalende medlemmer og ingen penger.
Den første vanskelighet som meldte sig var derfor hvordan gruppen skulde få noen inntekter. Kassen var bunnskrapet efter arbeidet med manifestet, den levde til og med på lån. Riktignok hjalp det en del at dr. Kristian Schjelderup holdt et foredrag høsten 1934 til inntekt for gruppen, men de pengene gikk med til å betale gjeld med. Derfor kunne den ikke sende noen representant til et viktig møte i Malmø av formennene i de nordiske grupper samme høst. Der skulde de søke å få klarhet i Nordens stilling til de nye formålene som var vedtatt i Zürich i 1934.
Vi måtte nøye oss med skriftlig å sende gruppens syn på de fremtidige rettningslinjer for Ligaen. Eftersom tallet på medlemmer øket ble det noget bedre, men alt kontorarbeide måtte bli gjort privat og gratis, og oplysningsarbeidet ble sterkt hemmet. Vi måtte sørge for at vi i alle fall kunde sende én representant til Kongresser og eksekutivmøter. Flere planer for å skaffe penger i kassen var blitt drøftet av det gamle styret, det nye fortsatte med det, men ingen førte frem. (Efter 18. mai 36 og særlig efter 38 ble stillingen såvidt god at gruppen for alvor kunde begynne å tenke på å sende foredragsholdere utover i landet.)
En annen vanskelighet var at det nye styret følte sig fremmed overfor det internasjonale arbeid og ikke kjente nogen av de ledende personligheter. Det var derfor absolutt nødvendig at formannen (Marie Lous Mohr) reiste til kongressen i Zürich i sept. 34. Der kom det straks i stand en utmerket kontakt med hovedstyret i Genève, og den har fortsatt siden. Samarbeidet med de andre nordiske land kom også godt i gang og har betydd mer og mer for alle parter.
Den nye ordlyd i formålene som kongressen hadde bestemt, ble sterkt diskutert på styremøter utover høsten. Til slutt fikk de sin endelige norske form og ble trykt på de nye medlemskortene. Det ble holdt møter for medlemmer og andre interesserte hver måned med foredrag og diskusjon.
1935.
Styret bestemte å ha et nordisk møte på Sundvollen litt utenfor Oslo, i slutten av juleferien jan. 1935. Svenske og danske ble innbudt. Flere svenske kom, men dessverre ingen danske.
Åpningsmøtet var i Nobelsalen m. foredrag av dr. Chr. Lange. Møtet blev meget vellykket. Deltagerne bodde på Sundvollen hotell og delte sin tid mellom sport om formiddagen og arbeide om eftermiddagen.Straks efter reiste formannen til Sørlandsbyene og holdt foredrag. I Kristiansand fikk hun 56 medlemmer, og det ble dannet avdeling der som hele tiden har vært meget ivrig og levende.
Spørsmålet om asylrett var stadig aktuelt. Hovedkontoret i Genève arbeidet nettopp med denne saken og ba seksjonene slå til lyd for det i sine land. Vår gruppe sendte derfor en skrivelse til regjeringen for å be dem strekke seg lengst mulig for å ta imot flyktninger.
I 1935 ble forbudet mot salg av krigsmateriell til Bolivia ophevet i de land som hadde holdt lengst på det, blant dem Norge. Gruppen sendte da en resolusjon hvor den fremhevet at forbudet kunde hjelpe til å forkorte krigen og ba regjeringen la det stå ved makt. På opfordring av gruppen hadde flere foreninger med fred på sitt program sendte lignende skrivelser til regjeringen. Gruppen fikk svar fra statsministeren.
Formannen ble medlem av Felleskomiteen med sekretæren som varamann. Til eksekutiv-møtet i mars i London kunde ingen reise. I mai 1935 var Ligaen 20 år. Gruppen i Norge bestemte å feire dette med en utstilling: “Mot krig, for fred”. Det ble valgt en komité som skulde skaffe materiale til statistikk, fem kjente malere hjalp med malerier og plakater, og efter et stort arbeide av alle parter ble utstillingen åpnet i Folketeaterpassasjen 28/4. Efter en uke ble den flyttet til Kunstnerforbundet. Den ble besøkt av tusener av interesserte mennesker og kommentert i pressen. Siden ble den sendt rundt til forskjellige byer i Norge.
I løpet av våren fikk gruppen i stand en plan for studiecirkel for fred.
Dansk gruppe innbød til et nordisk møte i Hornbæk høsten 1935. Finnland var nu kommet med i det nordiske samarbeid, men kunne dessverre ikke sende nogen representanter til dette møtet, mange svenske kom og naturligvis danske. Vi var 7 fra Norge. Alle var enige om at det var viktig og nyttig å komme sammen og høre og lære av hverandre. Sigrid Larsen var om høsten i Trondheim og holdt foredrag og snakket med flere interesserte om å få dannet en avdeling der. Det varte ikke lenge før den var i gang med arbeidet, ledet av den energiske formann, lektor Kaja Graff-Holmen .
Samme høst var sekretæren, Ursula Jorfald , på foredragsreise på Sørlandet. Formannen var innbudt av Göteborgavdelingen til et stort møte der hvor hun også holdt foredrag.
Av andre ting styret tok seg av, var Peoples’ Mandate (Folkenes krav til regjeringene) som den skulle samle underskrifter på. Dessuten arbeidet den for å skaffe fredsprisen til Ossietzky.
Efterhvert dukket det op fler og fler angrep på Ligaen fra reaksjonært hold. Den ble kalt kommunistisk, dekkorganisasjon for Moskva osv. Først kom angrepene i Oslo-avisene, siden gikk de sin gang i beslektet presse utover i landet. Tross alt hadde gruppen til 5/1 36 fått 600 medlemmer.
1936.
Straks over nyttår 1936 kom det brev fra den danske gruppe om å holde en felles nordisk fredsdag 18. mai, med merkesalg og radio-utsending. Styret var straks med på tanken, men var helt klar over at 18. mai som fredsdag var vanskelig for ikke å si umulig for oss. Det viste sig at nettopp den dagen passet for de andre nordiske land. Dessuten hadde 18. mai gjennom mange år vært en fredsdag for store deler av verden på grunn av fredshilsenen fra barna i Wales. Vi bøide oss. Mange enkeltheter blev avtalt på et møte i Lund hvor formannen var tilstede. I Oslo tok en komité fatt på arbeidet. Avdelingene ble varslet og skrivelser sendt til politikere, biskoper, prester, lærere, speiderledere for å få hjelp av alle slags med å gjøre dagen kjent og med salg av fredsflagg. 15. mai sendte Kringkastingen ut en fredssending og Marie Lous Mohr talte om 18. mai. Flagget blev solgt over hele landet og inntektene hjalp ikke så lite på økonomien.
Styret hadde imidlertid hatt forskjellig annet å arbeide med. Det var Peoples’ Mandate, det var de nye lovene som måtte lages fordi Oslo skulde få sin egen avdeling, og gruppen skulde få et styre for hele landet. Dessuten var det programmet for årsmøtet som skulde holdes 12/5. Midt under alt dette måtte formannen reise til eksekutivmøtet i Praha.
Til årsmøtet kom dr. Ingeborg Aas fra Trondheim og fru (Alexandra) Frøysaa fra Kristiansand. Noe av det viktigste var at det ble valgt et hovedstyre med Marie Lous Mohr som formann. Styret skulle ha 4 andre faste medlemmer, dessuten formennene i hver avdeling. Fru Sigrid Larsen ble valgt til formann i Oslo-avdelingen.
Hoved- eller landsstyret hadde forskjellige saker å ta fatt på. Det gjaldt å få flest mulig til å reise til et nordisk møte i Arvika i august. Dernest var det Lord Cecils kongress som meldte seg. Den skulle holdes i Bryssel om høsten, og der måtte gruppen ha flere representanter. Arbeidet med Peoples’ Mandate begynte å presse mere på, det skulde være ferdig og sendt til Genève til forsamlingens møte i september. Pressekomité og kontor blev aktuelt. Sigrid Larsen og Signe Visund ble rådgivende medlem til internasjonale møter og den siste også medlem av Felleskomiteen ved siden av formannen.
Til den store fredskongressen i Bryssel reiste formannen, noen representanter for den norske gruppen, derav Sigrid Helliesen Lund og Sigrid Larsen. Efter kongressen ble det bestemt at gruppen skulle melde sig inn i “Verdenssamlingen for Fred”, som denne sammenslutningen (IPC) ble kalt i Norge. Formannen ble siden medlem av styret. Om høsten fikk gruppen kontor i Stortingsgaten 30, sammen med Y.K.K. og N.K.F. Hovedstyret og Oslo-avdelingen har hver en formiddag og en eftermiddag i uken å råde over.
Gruppen begynte i denne tiden å samle inn penger til melk og tran til kvekernes hjelpearbeid i Spania. Efter et halvt år kunne vi sende en bankbok på ….kr. til pastor Karlsen, som er formann i Norge for “Save the Children Fund”.
Året 1936 sluttet med et meget vellykket ungdomsmøte. Tre unge holdt foredrag om aktuelle fredsspørsmål, opposisjonen var møtt opp og diskusjonen gikk livlig.
1937.
I første halvdel av 1937 var mange saker efter hvert oppe til diskusjon i styret, både av rent nasjonal og av internasjonal art. En lovkomité hadde lagt frem forslag til revisjon av lovene for gruppen. De ble gjennemgått flere ganger. Grensene for Oslo-avdelingens distrikt ble bestemt. Vi sendte et par skrivelser til regjeringen, i den ene ba vi om at regjeringen skulle undersøke hvem den store bestillingen på patroner var kommet fra som Raufoss fabrikker hadde fått og i tilfelle stanse den. Den annen skrivelse gjaldt nøitraliteten og oprustingen som skulle behandles i stortinget. Vi ba der at regjeringen ville være på vakt mot rustningsmentaliteten og holde fast ved sitt partis gamle linje. Vi skrev også til kinodirektøren og ba ham ta av programmet en film som forherliget krigen. Aksjon mot filmen.
Den finske seksjon arbeidet for forandring av enkelte av de internasjonale paragrafene. Den ville sende sit forslag til Genève og ha nordisk støtte . Det fikk den også. Vi var ikke fornøyd med ordlyden i formålene. Ingerid Borchgrevink i Oslo-styret ga ordlyden en mindre tilspisset form og hennes forslag - med noen forandringer - har dannet grunnlaget for den ordlyd som vil bli behandlet på kongressen i 1940.
I gruppen, som i den internasjonale Liga, er meningene ofte delt. Det kommer frem på forskjellig måte: i synet på koloniproblemet og i stillingen til absolutt pasifisme eller ikke. Nettopp om dette siste kom det i løpet av våren et brev fra Clara Ragaz som viste at det samme var tilfellet i alle seksjoner. Men brevet opfordret varmt til respekt for andres synspunkter.
Til eksekutivmøtet i Brügge reiste formannen med Sigrid Helliesen Lund som rådgivende medlem. Landsmøtet blev holdt 29-30 mai. Fra Trondheim kom dr. I. Aas og fru Karen Holst, fra Kristiansand fru Roll-Hansen og fru Lindboe. Styret hadde fått kritikk fra Trondheim for sin skrivelse til regjeringen om nøitralitet og diskusjonen om dette var livlig. Det viste seg at det er sunt å veksle meninger. Lovene ble behandlet og fastsatt, og nogen resolusjoner vedtatt. Landsmøtet uttalte også at gruppen stiller sine medlemmer fritt i forsvarsspørsmålet.
I høstsemestret sendte vi ut til importører og leketøishandlere en anmodning om ikke å selge krigsleker til jul. Den kom inn i ca 90 aviser utover i landet og vakte adskillig opsikt. Flere foreninger støttet vårt tiltak. Hovedinntrykket var at mange mennesker begynte å tenke over saken.
Efterhvert blev det av mange grunner helt nødvendig å få et medlemsblad. Formannen, den nye sekretær Sigrid Helliesen Lund og Reidun Kongelbeck var villige til å være redaksjonskomité. Det første nummer kom før jul 1937 og blev mottatt med begeistring. Det blir trykket hos Weberg som ga det beste anbud.
I Tyskland hang i denne tiden dødsdommen over Liselotte Hermann som var dømt for sine politiske meninger, ikke for noen forbrytelse. Gruppen fikk dette bekreftet fra sikkert hold og sendte et bønnskrift til Hitler om å gi henne fri. Tross bønner fra mange andre både foreninger og enkeltpersoner satt hun fremdeles i dødscellen. Vi sendte derfor over jul enda et bønnskrift, men forgjeves. Hun ble henrettet.
Konflikten mellom Kina og Japan optok sinnene sterkt i denne tiden og hovedkontoret ba om at vi skulle henvende oss til regjeringen om denne saken. Vi sendte da skrivelser til vår regjering, til regjeringene i Tokio og til den kinesiske sendemannen i Oslo. Han sendte siden en rørende takk. Vi takket også president Roosevelt for hans radiotale som var et positivt fredsprogram.
Den svenske seksjon hadde laget en protest mot terror i alle land og ba om nordisk støtte for den. Seksjonen mente å få den inn for eksekutivmøtet i januar 1938. Til det møtet kunde ikke nogen fra Norge reise, men vi sluttet oss helt til protesten.
Hovedkontoret har alltid ment at kvinnenes likestilling er av vital betydning for fredens sak. Det sendte en opfordring til gruppen om å arbeide for dette og det kan vi sikkert med grunn si at gruppen og dens enkelte medlemmer gjør.
Utover høsten var formann og sekretær på e
n foredragsreise via Hamar og Lillehammer til Trondheim.
1938.
Eksekutivmøtet i Basel blev holdt de første dager i januar 1938. Møtet skapte motsetningsforhold mellom de nordiske seksjonene og hovedstyret i Genève på grunn av den stilling møtet hadde tatt til nordens skrivelse om terror, uttalelser på møtet om Anti-Kominternpakten og et brev til Stalin som ikke ble offentliggjort. Et nordisk formannsmøte i Gøteborg diskuterte disse sakene og sendte en protest til hovedkontoret i anledning av behandlingen av brevet til Stalin.
Holland skulle ha en fredsutstilling og ba om materiale. Vi sendte fotografier fra vår utstilling. Vi støttet Finnland i at folkeavstemningen i Østerrike skulle ha internasjonal kontroll, vi skrev også til regjeringen om ikke å anerkjenne erobringen av Etiopia.
Ellers var vårsemestret optatt av å ordne med landsmøtet og med fredsdagen 18. mai. Det ble bestemt at vi herefter skulle selge en hvit blomst, at vi skulde ha fredsdag hvert år, og at landsmøtet derfor fra 1939 skulle holdes tidlig på året. I begynnelsen av juni ble det et slags oversikt over salget av fredsblomster. Det så meget lovende ut. Blomstene hadde gjort lykke og var solgt i byer og bygder rundet om i landet.
Landsmøtet ble holdt i Nobelsalen 27-28 mai. Det kom representanter fra Trondheim, Kristiansand og Oslo, men dessverre ingen fra Bodø. Av resolusjonene fra møtet skal særlig nevnes den om kvinners adgang til alle embeder i staten, videre en skrivelse til regjeringen ang. anerkjennelsen av erobringen av Etiopia og en til Landsforbundet for idrett om at Japan ikke måtte få neste Olympiade. Det ble også sendt ut til pressen en uttalelse om gruppens stilling til det russiske diktatur. Formannen (Marie Lous Mohr) ble gjenvalgt.
Oslo-avdelingens formann fru Ingerid Borchgrevink hadde lenge ønsket å melde avdelingen inn i Oslo Kvinneråd. Trondheims- og Kristiansands-avdelingene var alt meldt inn, og det ble bestemt at Oslo også skulle gjøre det. Gruppen var glad over å kunne sende medlem av hovedstyret, Ingebjørg Sletten, til det store møte som skulle holdes i Edinburg om sommeren.
I september reiste formannen til eksekutivmøtet i Genève med Signe Visund (og Kaja Graff-Wang) som rådgivende. Formannen hadde med forslaget til ny ordlyd i konstitusjonen. Hun er medlem av den internasjonale komité som skal ha et forslag ferdig til neste kongress, og komiteen skulle ha møte under eksekutiven.
På eksekutiven var dagens brennende spørsmål oppe til diskusjon. Glødende iver, utrettelig arbeidsvilje, seig utholdenhet og urokkelig tro var det inntrykk den ga. En nordisk uttalelse mot terror og diktatur i ethvert land og i enhver form fikk de fleste av stemmene.
Samtidig med eksekutivmøtet holdt Liaison Committee (Felleskomiteen) møte i Genève, og en hel del av Ligaens medlemmer var tilstede. Ligaens representant i L.C. er Gertrud Baer.
Pastor Niemöllers stilling i Tyskland blir stadig verre. Vi har bedt prestene få i gang en aksjon til fordel for ham. Over nyttår (1939) tenker vi på å gi stilopgaver til folke- og høiere skoler om fredssak og spørsmål som henger sammen med dem. Premier skal deles ut 18. mai.
Nogen gledelige ting kan vi fortelle til slutt: Vi har fått flere penger så vi kan ofre noget på oplysningsarbeid, foredragsreiser osv. Vi har også kunnet gi pengebidrag til flyktningarbeidet et par ganger. Gledelig er også samarbeidet mellem de nordiske grupper. I slutten av juleferien skal det være et nordisk møte i nærheten av Oslo, et utvidet formannsmøte som vi venter oss meget av. Alt i alt må vi si at både Ligaen og de enkelte gruppene har en urokkelig tro på sitt arbeid. De sparer sig ikke. Nettop de vanskelige tidene har lært dem at det gjelder å holde ut.
Posted 1 year, 11 months ago at 15:24:50. Add a comment
