Velkommen til ny forsvarsminister
Internasjonal kvinneliga for fred og frihet IKFF sendte i november et brev til statsråd Espen Barth Eide og ønsket ham til lykke som ny forsvarsminister. I den sammenheng framhever IKFF noen saker av vesentlig betydning som fredsbevegelsen er opptatt av, og ønsker et konstruktivt samarbeid med Regjeringen om:
Et utvidet sikkerhetsbegrep
Situasjonen i dagens verden innebærer langt mer sammensatte sikkerhetspolitiske utfordringer enn de tradisjonelt militære. Sikkerhetspolitikk for en bærekraftig verden omfatter bl a miljøvern, matsikkerhet, bekjempelse av fattigdom, god helse, foruten personlig og politisk trygghet. Vi viser til Regjeringens to Soria Moria-erklæringer der det framheves at Norge skal være en tydelig fredsnasjon (2005) og at det skal arbeides for en rettferdig verdensorden der konflikter løses med fredelige midler (2009).
I den sammenheng beklager vi at vår nye forsvarsminister allerede har uttrykt uro over at en andre land reduserer sine militærbudsjetter, mens Norge øker sitt budsjett til militære formål.
Nei til nye kampfly
IKFF har i høst satt i gang en postkortaksjon med protester mot anskaffelse av 56 Joint Star Fighter F35-kampfly til en astronomisk pris. Aksjonen ber om en åpen debatt om alternative forsvarsløsninger før kjøpet foretas. FNs tusenårsmål kan langt på vei realiseres innen 2015 hvis bare en brøkdel av verdens militære forbruk overføres til slike formål.
Omlegging til fredelig løsning av konflikter
IKFF ber i brevet om at det blir overført ressurser fra militær virksomhet til fredsmegling, forsoningsarbeid og fredsarbeid generelt. Fredsbevegelsen får i dag under 0.01 % i offentlig støtte i forhold til militærbudsjettet på 40 milliarder kroner.
Brevet konkluderer med å invitere forsvarsministeren til dialog med fredsbevegelsen om disse og andre utfordringer i en urolig verden med økende folkelige bevegelser som krever endring.
Brevet er undertegnet av IKFFs landsleder Dagmar Karin Sørbøe og leder av IKFF Bergen Susanne Urban.

I svarbrevet fra forsvarsminister Espen Barth Eide heter det:
“Det vises til brev av 15. november 2011. IKFF setter søkelyset på viktige problemstillinger i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, og jeg takker for innspillet.

Verden står i dag overfor et bredt spekter av sikkerhetsutfordringer. Som IKFF understreker er en stor del av disse knyttet til beskyttelse av menneskerettigheter, miljø, energispørsmål, matsikkerhet og fattigdomsbekjempelse. Disse utfordringene har ofte sitt utspring langt vekk, men i dagens globaliserte verden kan de få konsekvenser for oss. I utgangspunktet finnes det ingen militær løsning på denne type sikkerhetsutfordringer. Allikevel kan bruk av militære midler i gitte situasjoner være nødvendig i kombinasjon med andre virkemidler.

Under den arabiske våren truet Libyas leder Gaddafi med omfattende maktbruk mot egen befolkning. Norge støttet den militære operasjonen i Libya fordi sikkerheten til et helt foilk var truet. Det internasjonale samfunn hadde et ansvar for å beskytte sivilbefolkningen. Samtidig var Norges deltagelse et klart uttrykk for vår støtte til en FN-ledet verden. Et sentralt premiss for vår deltagelse i internasjonale operasjoner er at de har et klart folkerettslig mandat, og er del av en bredere strategi for internasjonal fred og sikkerhet.

Norge arbeider aktivt for å understøtte FN og utviklingen av en verdensorden basert på folkerett og multilateralisme. Vi kan samtidig ikke lukke øynene for at vi lever i en usikker verden hvor det kan oppstå militære utfordringer mot staters sikkerhet. Også i forhold til denne typen utfordringer har Forsvaret, i kombinasjon med diplomatiske virkemidler, en viktig langsiktig og krigsforebyggende rolle.

Med hilsen Espen Barth Eide

Filmen «The Whistleblower» treffer deg i magen. Den gir et usminket portrett av hva som skjer når freden skal vinnes i et land etter konflikt. Den viser hvordan etterspørselen etter sex fører til trafficking av jenter fra fattige omkringliggende områder. Den viser hvordan fredsbevarende styrker faktisk er med på å legitimere kjøp og salg av jenter.

-Immunitet er minst halvparten av problemet. Immuniteten – dersom den tolkes og anvendes feil – fører til at ingen stilles til ansvar, noe som igjen går ut over rettsikkerheten til ofrene, sier Madeleine Rees som kommer til Oslo i forbindelse med visning av filmen 25. november
Filmen «The Whistleblower» avkler et helt system. Den viser hvordan både FN-ansatte og soldater som var på fredsbevarende oppdrag i Bosnia aktivt deltok i menneskehandel med til dels svært unge jenter. Madeleine Rees, som var utsending for FNs høykommissær for menneskerettigheter i Bosnia i 2003 da handlingen i filmen utspiller seg, kan fortelle om jenter helt ned i 11 års alder som ble solgt inn i prostitusjon.

I FN-systemet har filmen skapt bølger. Enkelte hevder at dette er et problem fra tidligere tider, men det er ikke mer enn et par måneder siden tre FN-soldater fra Uruguay ble hjemsendt etter voldtekt av en gutt i Haiti.

- Ban Ki-moon hevder at man i FN systemet kjenner til enkelttilfeller der medlemmer av FNs fredsstyrker har blitt forflyttet og straffet, men jeg kjenner ikke til selv etter all den dokumentasjonen som ble lagt frem og som til dels er gjengitt i filmen «The Whistleblower» at en eneste FN ansatt som var i Bosnia har blitt straffet. Kun å bli forflyttet er vel neppe å anse som straff.
Lite nytt siden 2003

På spørsmål om det har skjedd en bevissthetsendring i FN-systemet knyttet til seksuell utnyttelse og trafficking svarer Rees at det synes å være liten vilje til å sette fokus på denne problemstillingen utover Ban Ki-moons tale til FN som ikke var særlig forpliktende.
- Etter at jeg satt i diskusjonspanelet etter visningen av filmen i FN fikk jeg et brev fra FNs kommunikasjonsavdeling som kunne fortelle meg at det foregår diskusjoner om problemene knyttet til trafficking. Jeg er imidlertid ikke invitert med på disse diskusjonene selv om jeg tilbød å være med både i kraft av egen erfaring og i kraft av å være internasjonal generalsekretær i WILPF (Internasjonal kvinneliga for fred og frihet). Vi trenger en kulturendring, og vi trenger synlige og forpliktende tiltak. Om ikke dette faller på plass vil vi fremdeles sitte fast i definisjonen fra FN representanten i Bosnia som i 2003 oppsummerte saken slik «Gutter er gutter og jenter er krigshorer».
Det er en situasjon vi ikke kan leve med.

(Pressemelding fra kvinnenettverket FOKUS 23.11.11)

Filmen vises 25. november kl. 16 i auditoriet Westerdals kommunikasjonsskole, Maridalsvn 17.

Filmen vises 25. november kl. 16.00 i Westerdals School of Communication, Maridalsveien 17 D (VULKAN). «The Whistleblower» er basert på virkelige hendelser rett etter krigen i Bosnia.

En av de som portretteres i filmen er generalsekretær i WILPF, Madeleine Rees, som vil være til stede under filmvisningen og etterpå delta i dialog sammen med daglig leder i FOKUS, Gro Lindstad.

FOKUS, sammen med IKFF, Rosa-prosjektet og Partnership for Change, markerer den internasjonale dagen mot vold mot kvinner og 30 års dagen for stiftelsen av denne dagen, ved å vise denne filmen.

Det er ingen påmelding,, men salen tar bare 120 personer og vi starter presis.

Vi fikk se unge, etter hvert mer og mer tungt bevæpnede menn, som så glade ut og skjøt i luften eller mot bygninger.

Av: Barbara Gentikow, prof. emerita i medievitenskap og medlem av IKFF

Propaganda er, meget forenklet sagt, fremstillingen av en sak med bare en side. Det er en måte å fremme (“propagere”) en persons, en tings, en begivenhets fortreffeligheter, uten å se på at alt også har andre, mer problematiske sider. Reklame for en bestemt vare er kommersiell propaganda, reklame for eller imot en bestemt person eller part i en konflikt eller en side av en begivenhet er politisk propaganda.

Politisk propaganda er en form for løgn fordi den skjønnmaler (“oss”) eller lager skrekkbilder (av “de andre”). En variant er taushetens propaganda, dvs. at man fortier ting.

Når demokratier er i krig
Medier i diktaturer bruker propaganda i sin presentasjon av nyheter. Demokratier har forpliktet seg til “objektivitet” eller i hvert fall til å belyse saker og personer fra forskjellige vinkler, en synsmåte som anerkjenner at personer og begivenheter er komplekse, ikke enkle. Men når demokratier fører krig settes disse kjerneverdier ut av spill også her – et alarmerende faktum, særlig når vi påstår at vi fører krig for demokrati, som vi har gjort i fire land i de siste godt 10 år (Serbia, Afghanistan, Irak, Libya).

Dagsnytts gladhistorie
Anvender man denne definisjonen på innslagene om Libya i Dagsnytt på NRK1, et av de mest populære norske programmer, har de vært mer eller mindre ren propaganda. Vi ble utsatt for den fra den 24. mars, dagen hvor norske fly begynte å delta i bombingen av landet, til (foreløpig) den 20. oktober, dagen hvor Libyas statsleder, diktatoren Muhammar Gaddafi ble drept. Det var syv lange måneder.

NRKs nyhetsprogrammer kl. 19 fortalte oss en glad historie om frigjøringen av Libya. “I virkeligheten” hadde saken et utall problematiske sider, ikke minst Natos (inklusive Norges) massive deltakelse med bombefly, på grunnlag av en høyst uklar FN-resolusjon for å “beskytte sivilbefolkningen”.

Sivilbefolkningen forsvant
Jeg har ikke bokført alle innslag i denne lange perioden, men i notatene jeg sitter igjen med dominerer to temaer: (1) En meget vellykket innsats av norske bombefly, (2) glade, unge libyske opprørere. Vi så veldig lite av den andre siden, Gaddafis styrker. Og sivilbefolkningen som FN-oppdraget offisielt handlet om var totalt fraværende.

Bare en enkel gang eller to ble det rapportert om overgrep og drap på afrikanske libyere, men uten (nær) bilder. Ellers kunne man bare ane at det gikk hardt ut over Gaddafis tilhengere, både soldater og sivile, at folk flyktet, at bolighus ble ødelagt og plyndret, at særlig befolkningen i de lenge beleirede byer, som Sirte, led stor nød.

Voldskultur og glansbilder
Hovedhistorien var en lang gladmelding om Libyas frigjøring. De absolutt dominerende bilder vi så var unge, etter hvert mer og mer tungt bevæpnede menn på kjøretøyer som så glade ut og skjøt i luften eller mot bygninger. Kilden til disse bildene ble ikke oppgitt.

Det var ikke de vaklende amatørvideoer vi kjenner fra andre aktuelle opprør i den arabiske verden. Det var profesjonelt produserte filminnslag og disse var tydelig iscenesatt, dvs. oppvisninger for et tilstedeværende kamerateam. Rene glansbilder av unge helter. De drepte faktisk ikke, tenk.

Unge, våpenkåte menn
Sammen med mangelen på spørsmål, refleksjoner og kritiske kommentarer fremsto disse bilder som en daglig bekreftelse av at det ikke fantes andre former for å løse landets konflikter. Det er bare vold som fører frem, ikke ubevæpnede massedemonstrasjoner, ikke forhandlinger, ikke andre former for fredelige løsninger.

Volden ble imidlertid ikke vist i all sin virkelige brutalitet men som en slags gladvold. Det var mulig å heie på disse unge våpenkåte menn, og det var kanskje akkurat hensikten.

Gale hunder må skytes
Voldens logikk er at konflikter løses ved å drepe. Gaddafi var i medienes propaganda lenge blitt fremstilt som en “gal hund”, og det er logisk at man jakter og skyter gale hunder. Slik ble også denne konflikten avsluttet – men den ble neppe løst med dette.

Voldelige konfliktløsninger ser effektive ut, i virkeligheten løser de sjelden dypere problemer. Tvert imot: Veien fra en blodig borgerkrig til demokrati er meget lang fordi den må gå fra barbari til sivilisasjon. Med vår deltakelse i volden har vi ikke gjort denne veien lettere for det libyske folk.

– Yes, vi klarte det
Torsdag 20.10. hadde Dagsnytt hele 16 minutter om Libya: Diktator Muhammar Gaddafi var blitt drept, krigen var over. Skyting i luften, gladvold, jubelscener gikk igjennom alle seks innslag om begivenheten. Jeg noterte hele syv velkjente skytescener sammen med et par nye jubelscener; flere av dem ble gjentatt. Yes, vi klarte det.

Eller hva? Midt imellom glansbildene av opprørerne, lettede statsledere, en noe mer skeptisk FN-generalsekretær og en norsk utenriksminister som ikke vil kommentere Natos rolle, flimrer bruddstykker av amatørvideoer over skjermen. En kommentator snakker om lynsjing av Gaddafi og om at NRK har valgt ikke å vise disse bildene.

25.000 tapte menneskeliv
Men de ligger på nettet og dagen etter viser også NRK mer av dem. Opprørsheltene slår og sparker så blodet spruter, og de ler og filmer med sine mobiltelefoner. Dette har vi vært med på å støtte.

I siste innslag er tidligere Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold i studio. Hun snakker lavmælt om et land som er helt utslitt. Ingen jubel. På nettavisen dagen etter sier hun: “Vi trur at så mange som 25.000 menneske har mistet livet i borgarkrigen”. Her fikk vi, endelig, et glimt av hvordan det gikk med sivilbefolkningen som vi skulle redde.

Vis oss det vi ikke ser
Kriger i moderne, siviliserte samfunn med en opplyst befolkning er vanskelig å selge. Og jo mer slike kriger er på grensen av det legitime, desto viktigere blir det å vinne våre “hjerter og sinn” (“hearts and minds”). Denne oppgaven har dagens medier fått, og de fleste oppfyller den uten å blunke. Det er “de andre” som driver med propaganda, ikke “oss”.

Den britiske journalisten John Pilger som har laget dokumentarfilmen “The war you don’t see” retter et meget kritisk søkelys mot medienes rolle i de siste krigene. Han begynte selv som krigskorrespondent i Vietnam. Ifølge hans erfaringer er medienes bidrag avgjørende om krig får støtte eller ei. Viser journalister krigens virkelige ansikt fra dag én, dvs. bilder av ødeleggelser og drap, ville ikke mange kriger overleve de første uker.

NRK viste slike bilder ikke før krigens siste dag. Det var altfor sent. Men det gjenstår å håpe at NRK ikke mener at konfliktene er løst med drapet på Gaddafi, men gir oss et mer sannferdig innsyn i den lybiske befolkningens videre, ytterst vanskelige vei gjennom voldens fysiske og psykiske skader, fra krigens barbari til sivilisasjon, mot forsoning og fred.

Kronikken er publisert i Bergens Tidende 27. oktober 2011.

Som internasjonal generalsekretær for verdens eldste fredsorganisasjon av kvinner, er jeg svært glad for å høre at den norske Nobelkomiteen i år endelig gir den prestisjefylte prisen til tre virkelige fredsaktivister: Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkul Karmann. Nobelkomiteen gir prisen til dem med utgangspunkt i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet og kvinners rolle i internasjonal fredsbygging og sikkerhet.

Nobelkomiteen setter i år søkelys på det som WILPF har sagt helt siden 1915: At vi ikke kan oppnå demokrati og bærekraftig fred i verden hvis ikke kvinner har samme muligheter som menn til å påvirke alle nivåer av samfunnet. I sin motivasjon for fredsprisen uttaler Nobelkomiteen at det er komiteens håp at prisen til Ellen Johnson Sirleaf, Laymah Gbowee og Tawakku Karmann vil bidra til å få en slutt på undertrykkelsen av kvinner som fortsatt pågår i mange land, og til å realisere det enorme potensialet for demokrati og fred som kvinner kan representere.

Nobelkomiteen gjør det klart at kvinners demokratiske rettigheter er en forutsetning for fred og sikkerhet. De synliggjør også at kvinner fortsatt lider som resultat av mangel på grunnleggende menneskerettigheter over hele verden, og at kvinners sikkerhet er avgjørende for bærekraftig fred. La oss håpe at vi ikke lenger kommer til å høre flere kommentarer som “fred først, deretter kvinners rettigheter”, nå som både Sikkerhetsrådet og Nobelkomiteen tydelig uttaler at dette er en umulig rangering.

Madeleine Rees, WILPFs generalsekretær.

Seks måneder etter Fukushimakatastrofen utgir Reaching Critical Will rapporten Costs, risks, and myths of nuclear power, en studie om atomkraft og konsekvensene av Fukushimakatastrofen fra det globale sivilsamfunnet. Rapporten inkluderer en analyse av regjeringers politikk verden over og demonterer mange av mytene om atomkraft. Costs, risks, and myths of nuclear power ble utarbeidet i påvente av den kommende FN-studien om atomkraft og FNs toppmøte om atomkraft den 22. september. Rapporten kan lastes ned her.

Hvis statsministerens løfte etter 22. juli om å besvare terrorisme og vold med mer demokrati og humanitet skal ha noen som helst mening, må disse verdiene reflekteres i utenrikspolitikken som føres, skriver varastyremedlem i IKFF, Camilla Hansen.

Norges reaksjon på terrorangrepene 22. juli har vakt oppmerksomhet og beundring fra en hel verden. Både befolkningen og myndighetene møtte terroren med kjærlighet og samhold, blomster og lys. Hundretusener bar roser og fakler over hele landet for å vise sin medfølelse med ofrene og de pårørende, og for å stå opp for demokrati, toleranse og medmenneskelighet.

Men denne bølgen av kjærlighet og medmenneskelighet har dessverre ennå ikke blitt avspeilet i vår utenrikspolitikk. For til tross for at statsminister Jens Stoltenberg lovet at vi skal besvare terror med mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet, er det vold og militærmakt som er Norges svar på internasjonal terrorisme. Som en del av den globale krigen mot terror er vi fortsatt i krig i Afghanistan, og vi har nylig vært en av de mest aktive i NATOs krigføring i Libya.

Den globale krigen mot terror var George W. Bushs svar på terrorangrepene i New York 11. september 2001. Til grunn ligger en sterk tro på vold som politisk virkemiddel; på krigføring og militærmakt som den beste løsningen på komplekse internasjonale konflikter og kriser. Etter ti år har krigen mot terror bare ført til økt terrorisme og til enorme menneskelige lidelser i de landene som har blitt målskiver for krigføringen. Barack Obama har overtatt Bushs plass i Det hvite hus og retorikken er blitt mer moderat, men Bush-administrasjonens militaristiske politikk videreføres likefullt i dag gjennom krigføringen i Afghanistan, Irak, Pakistan og Libya.

Det er et paradoks at Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen, som møtte terrorangrepene her hjemme med slik en beundringsverdig medmenneskelighet, aktivt har sluttet seg til denne militaristiske politikken ved å delta i krigene i Afghanistan og Libya og ved å øke militariseringen bl.a. gjennom å øke forsvarsbudsjettet og å gå inn for kjøp av bombefly egnet for offensiv krigføring. Krigsnasjonen Norge har fortrengt fredsnasjonen.

I Afghanistan har krigen ført til 20.000 døde og 50.000 skadde. Halvparten av dem er sivile. I følge FN har 1462 mennesker blitt drept bare i de seks første månedene i 2011, og antall sivile drepte har økt med 15 prosent sammenlignet med i fjor. I Libya er 1100 sivile drept, i følge libysk Røde halvmåne. De var alle noens barn, foreldre, søsken, ektefeller og venner. Tilbake står hundretusener av etterlatte i bunnløs sorg.

Bomber – uansett hvor «smarte» – treffer sykehus, vannanlegg, elektrisitetsverk, jordbruksland, bolighus. Konsekvensene for menneskene nede på bakken er matmangel, manglende tilgang på rent vann og medisinsk hjelp og dårlige sanitære forhold, som fører til for tidlig død og sykdom. I følge Eisenhower Research Project ved Brown University i USA, behandler sykehusene i Afghanistan et økende antall skadde, inkludert amputasjonspasienter og pasienter med brannskader. I tillegg til de fysiske lidelsene, fører krigens redsler til traumer og psykiske lidelser hos svært mange. I følge det afghanske helsedepartementet lider hele to tredjedeler av landets befolkning av psykiske helseproblemer.

Når bombene faller, stiger fattigdommen og nøden. Folk mister hjem, matjord og buskap, arbeid og inntekt. Mange blir hjemløse, familier oppløses, og millioner blir drevet på flukt. I følge FNs menneskerettighetsråd var omtrent 415.000 mennesker internt fordrevet i Afghanistan i januar i år. Mellom juni 2009 og september 2010 måtte over 120.000 afghanere flykte fra sine hjem på grunn av krigen. Og i Libya har krigen drevet630.000 mennesker på flukt, i følge FN. Over 1400 voksne og barn har druknet under forsøk på å krysse Middelhavet og nå frem til Europa.

Krig fører også til forurensing og store miljøproblemer, som bl.a. omfatter ødeleggelse av skoger og våtmark, forurensing av vann, luft og jord, og økte CO2-utslipp. Miljøødeleggelsene fører i sin tur til helseproblemer. For eksempel etterlater militære kjøretøyer og våpen seg et giftig støv som fører til luftveissykdommer og andre helseproblemer hos de som puster inn støvet. En annen og svært alvorlig helsetrussel er forurensingen fra utarmet uran. Den radioaktive forurensingen fører til en dramatisk økning i antall dødfødsler, misdannete fostre og barn, og forskjellige kreftformer, særlig leukemi. USA og NATO har brukt uranvåpen i flere kriger, deriblant i Afghanistan, hvor Norge deltar aktivt. I følge International Campaign to Ban Uranium Weapons er det sannsynligvis også blitt brukt ammunisjon belagt med utarmet uran i Libya.

Interessen for å rapportere og ta på alvor de helsemessige, sosiale, økonomiske og økologiske konsekvensene som på kort og lang sikt påføres de landene vi bomber, er dessverre forsvinnende liten. Verken regjeringen, Stortingspartiene eller media lytter til ofrenes stemmer – tvert i mot blir sivile tap og lidelser forårsaket av våre bomber og vår krigføring ignorert, avvist eller bagatellisert. Det finnes for eksempel ingen statistikk over hvor mange sivile NATO og Norge har drept i Afghanistan. Samtidig blir det fra myndighetenes side gjort målrettede forsøk på å unngå en debatt om sivile tap. I et hemmelig møtereferat fra NATOs råd i september 2008, lekket til Wikileaks og offentliggjort i Aftenposten 19. februar i år, skrev USAs NATO-delegasjon at «Norges ambassadør understreket behovet for å unngå en offentlig debatt om rapportering av antallet sivile drepte.» Manglende rapportering av eller forsøk på å unngå debatt om antall drepte og skadde etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya ville ha vært en politisk skandale og er helt utenkelig. Så hvordan kan det skje når ofrene er sivile i Afghanistan – også de uskyldige og forsvarsløse? Er afghanske menneskeliv mindre verdt enn norske og «vestlige» menneskeliv?

Hvis statsministerens løfte etter 22. juli om å besvare terrorisme og vold med mer demokrati og humanitet skal ha noen som helst mening, må disse verdiene reflekteres i den konkrete politikken som føres. Da må vi bort fra militariseringen og krigslogikken som har tatt så mange menneskeliv og skapt så mye lidelse og ødeleggelse. Ikke bomber, men fredelige virkemidler som dialog og forhandlinger, samt fokus på menneskelig sikkerhet gjennom reduksjon av militært forbruk som vil frigjøre flere ressurser til sosial og menneskelig utvikling – dét må være vårt svar.

Artikkelen ble publisert på nyemeninger.no 2. september 2011.

Kjære Jens Stoltenberg

Du har fått stor respekt i både inn- og utland for ditt reflekterte, verdige og konstruktive nærvær som statsleder i unntakstilstanden etter det høyreekstremistiske bombeangrepet på regjeringskvartalet i Oslo og massakren i AUFs ungdomsleir på Utøya. Denne respekten deler vi fullstendig. Helt spesielt vil vi framheve din uttalelse om at «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet»

Dette utsagn er verdig til å bli stående i historien. Vi håper inderlig at det blir tatt alvorlig i praksis. Og at det også kommer til å gjelde vår utenrikspolitikk. Derfor spør vi: Hvor demokratisk er Norges fortsatte bombing av Libya og militæraksjonene i Afghanistan hvor også sivile liv går tapt? Hvor åpent diskuteres disse krigshandlinger i offentligheten? Og hvor humant er det i det hele tatt at «fredsnasjonen Norge» deltar i krig istedenfor å satse på og styrke meningsbrytninger, forhandlinger, dialog?

Veien videre herfra må lede oss bort fra vold. Bomben og massakren vi er blitt utsatt for bryter med et av demokratiets fundamentale grunnprinsipper: at man løser konflikter med fredelige og sivile midler. Dette gjelder både konflikter mellom enkelte mennesker, mellom stridende ideologier innenfor et land og ulike land seg imellom.

På veien videre gjennom sorgen er det et hovedspørsmål vi må ta stilling til:

Finnes noe som «legitim vold»? Bildene fra regjeringskvartalet i Norges hovedstad Oslo, 22. juli 2011 minnet mange om New York, 11. september 2001. Men vi har også sett slike bilder fra Tripoli i Libya, fra Kabul i Afghanistan, fra Bagdad i Irak, fra det tidligere Jugoslavia, Serbia og Kosovo. Dette er bilder fra kriger og «krigslignende handlinger» Norge har vært og dels stadig er involvert i, med soldater, rådgivere, våpen og penger.

Finnes virkelig «ond» og «god» vold? Kan massemord av mennesker begått av enkeltpersoner være en forbrytelse mens vold i form av krig, på oppdrag av regjeringer, Nato eller også FN, er rettferdige handlinger? Vi mener at vold ikke kan rettferdiggjøres under noen omstendigheter.

Tragedien gir deg en stor sjanse: Å bli Norges første statsminister som ledet oss bort fra alle former for vold og initierte en fredskultur som er «fredsnasjonen Norge» verdig.

PS: Vi hører at Norge per i dag har trukket alle norske bombefly fra Libya. Det er vi glade for. Men vi hører også at ti stabsoffiserer skal være med på å fortsette den kontroversielle NATO-operasjonen ved å bidra til taktikk og utvelgelse av bombemål. I demokratiets, åpenhetens og humanitetens navn ber vi deg om å erstatte dem med ti sivile kvinner og menn som bidrar til at fredsforhandlingene mellom opprørerne og Gadaffi settes i gang, som FN-resolusjonen oppfordrer til.

Med vennlig hilsen og de beste ønsker,

Susanne Urban og Barbara Gentikow,
IKFF Bergen

Brevet ble trykket i Klassekampen 2. august 2011.

Med verdighet viste vi nordmenn verden at det går an å møte en tragedie som denne uten rop på hevn. Stoltenberg har gjentatte ganger sagt at mer åpenhet og demokrati er vårt beste vern mot denne typen vold. Disse holdningene må gjennomsyre vår innenrikspolitikk, men må også reflekteres i den utenrikspolitikken som føres, skriver IKFFs landsleder Dagmar Karin Sørbøe.

Av Dagmar Karin Sørbøe

Når nå lysene er slukket og den siste rosen har bøyd sitt hode ned og visnet, sitter vi igjen i en sorgtynget undring over at noe så ufattelig kunne skje i ”vårt lille land”. Hvor var du da anslaget mot regjeringskvartalet ble meldt? Jeg var i hagen og plantet urter. Heldigvis ble bomben utløst på et tidspunkt da de fleste var på ferie eller hadde akkurat forlatt jobben. Som mange andre trodde jeg først at dette måtte være et hevnangrep fra utlandet og sågar vel begrunnet. Vi deltar tross alt i to folkerettsstridige kriger.

Bare uken før den 22. juli truet president Gaddafi med at han kunne komme til å utvide krigen til Europa, dersom vi med NATO ikke stanset bombingen. Det gjorde vi ikke, tvert imot; våre F16-fly har sluppet 535 store bomber over Libya, de fleste over byen Tripolis såkalte ”militære mål” for å “beskytte sivile”. Regjeringskvartaler, TV-stasjoner, el-verk og annen infrastruktur som broer og veier er legitime ”militære mål”. Er de sivile som befinner seg der “legitime mål”?

Død og fordervelse er også daglig kost i Afghanistan og Irak, der vestens stabiliserende styrker har destabilisert regionene i snart ti år. Derfra melder media om at folk blir drept i bombeangrep mot moskeer, gater og torg der mennesker samles. Krigene har ikke brakt fred, bare mer krig, og Norge har bidratt med sin del i ”krigen mot terror”. Bare ti dager før anslaget mot Oslo, kom FN med en ny resolusjon (FN-paktens kap. VI, artikkel 33) for å minne oss om at konflikter skal løses med fredelige midler.

I Somalia har opprørsgruppen Al-Shabab tatt en pause i skytingen, men kun fordi 3,7 millioner av deres landsmenn er ofre for en ekstrem sultkatastrofe og de innser at FNs hjelpesendinger må nå fram. Til sammen er nå 11 millioner mennesker truet av sult i Øst-Afrika og på Afrikas Horn. Gjør vi noe med det? Av og til trykker jeg dovent på noen taster og overfører noen hundrelapper når en hjelpeorganisasjon melder seg på min SMS, men ellers så lever jeg som vanlig.

I Kongo raser krigen videre, og det radioaktive nedfallet over Japan er avløst av tidenes flomkatastrofe der 180.000 mennesker fra nord i landet må evakueres. Kapitalismens høyborg, Wall Street, er et synkende skip, mens Angela Merkel krampaktig forsøker å redde euroen fra kollaps. Den arabiske våren i Midt-Østen er gått over i en heller het og uforsonlig sommer. Hvor ble det av ”demokratiet”.

Men så falt skuddene på Utøya, og vi skjønte at terroristen måtte være lokalkjent – for hvem fra Afghanistan eller Libya har hørt om AUFs årlige ungdomsleir på en øy ute i Tyrifjorden? Vår katastrofe ble total. Unge, oppvakte, samfunnsorienterte, ubevæpnede, uskyldige mennesker ble slaktet ned av en person som ga seg ut for å være deres beskytter i politiuniform. Noe lignende har verden ikke sett. De unge la på sprang, gjemte seg langs stranden, bak busker og trær, i teltene, andre la på svøm, alt mens den fremmede beveget seg langsomt over øya og skjøt én etter én. Politiet virret mellom Buskerud og Oslo. Helsepersonell turde ikke gå i land før politiet kom til stedet, for ikke selv å bli beskutt, mens modige turister fra Utvikas campingplass styrtet ut i sine små, skrøpelige båter for å trekke skrekkslagen ungdom ombord. Snakk om helter. Timene som fulgte ble uvirkelige for oss alle, og det fulgte en undrende stillhet før sorgreaksjonene brakte løs. Stoltenberg gikk på lufta og erklærte at han hadde et budskap om at de som angriper oss ikke kan bombe i stykker vårt solide demokrati og vårt engasjement for en bedre verden, alt før han viste at terroren var utøvd av en nordmann, en av ”oss”.

Fete overskrifter i avisene annonserte: Angrep på Norge. Selv satt jeg klistret til TV-skjermen i dagene som fulgte. Jeg ble imponert av hvordan våre politikere taklet situasjonen, beholdt roen og understreket budskapet om å møte vold med ”kjærlighet, med mer toleranse, mer åpenhet, mer demokrati, men aldri med naivitet”. Det hele ble rolig, inderlig og vakkert. Alle gråt, vi la ned blomster og følte oss nært knyttet til hverandre. Prester og Imamer omfavnet hverandre i det offentlige rom, mens politikere, hjelpemannskap, helsepersonell – ja, hele folket stemte i våre vakreste sanger ”til Ungdommen”, under ”en himmel full av stjerner”, alt for vårt ”Lille land”. Et hav av blomster og lys understreket våre følelser. Selv var jeg til stede foran Rådhuset og holdt hardt rundt min røde rose. Med verdighet viste vi nordmenn verden at det går an å møte en tragedie som denne uten rop på hevn.

På fredagen, uken etter, deltok jeg på APs arrangement i Folkets hus sammen med våre politikere og unge AUF-ere. Etter møtet ble jeg kjørt hjem av en taxisjåfør fra Somalia, som kunne fortelle meg at den fredagen, 22/7, dro han tidlig hjem fra jobben i redsel for å bli angrepet av sinte nordmenn. Han var også lei seg for at hans kone ikke kunne komme til Norge, nå som alle der nede ikke har tilgang på mat, men han var særdeles glad for at gjerningsmannen ikke var muslim, da ville nok alt vært annerledes.

Hvem er denne Anders Behring Breivik? En rolig og beskjeden gutt fra beste Vestkant, sier naboene, men der kommer jo også Fabian Stang, Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg fra, uten at det har gjort dem til høyrevridde fanatikere. Hvordan denne unge mannen er blitt formet til en drapsmaskin skal jeg ikke analysere her. Jeg har heller ingen planer om å studere nøye hans 1500 siders lange manifest, hvor han utdyper sin politiske filosofi. Han ser en krig i Europa mellom kristendom og islam, og mener at multikulturalisme og politisk ettergivenhet hos venstresiden er et svik som ødelegger vår kultur. På et punkt er han spesiell: Med sin vilje til å drepe kan han minne oss mye om nazismen. Jødene er blitt byttet ut med muslimer. Hvorfor har ikke PST oppdaget ham, etter alt det han har produsert på internett? Er hans holdninger for vanlige? Han kaller seg en kristenfundamentalist og har derfor mye til felles med hjelperne som støtter Global Jihad, bare med motsatt religiøst fortegn. Den siste gruppen sørger for at det militære industrielle kompleks holder hjulene i gang i ”krigen mot terror”.

Stoltenberg har gjentatte ganger sagt at mer åpenhet og demokrati er vårt beste vern mot denne typen vold. Men da må vi ikke lukke oss inn i ideologiske bobler og avvise ideer vi ikke liker. Demokrati betyr fri informasjonsflyt, dialog med villighet til å konfrontere og argumentere for meninger. Kun gjennom overbevisende argumentasjon kan vi demme opp for ekstremisten, ikke gjennom sosialt å isolere og deformere vedkommende. Disse holdningene må gjennomsyre vår innenrikspolitikk, men må også reflekteres i den utenrikspolitikken som føres. Selv om vårt land er lite, må vår utenrikspolitikk tuftes på FN og menneskerettighetene, våre borgere må vises respekt ved å gis uinnskrenket informasjon, og vi må sammen ta et moralsk ansvar og bremse USA ved maktovertramp. Som nordmenn likte vi ikke en enkelt bombe og drap på sivile. Kan hende så gjør de heller ikke det i Afghanistan og Libya. Bør vi ikke gå i dialog med Taliban, Hammas og andre grupperinger og spørre om de har legitime mål, før vi bomber dem fra luften? Hvis det som skjedde i Oslo og på Utøya var en politisk vekker for landet, som vi kan lære noe viktig av i debatten om hvordan vi bedre kan styrke vårt åpne demokrati på alle plan utover det å stramme inn på våpenlisenser og salg av kunstgjødsel – da har vi vunnet over ekstremismen, og de unge som gav sine liv har ikke gått i døden forgjeves.

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet IKFF sender vår dypeste støtte til Regjeringen etter terrorangrepet og massakren på unge mennesker som arbeidet for fred og rettferdighet.

Midt i sorgen er det godt å se at du og de andre som er hardt rammet likevel hevder våre felles demokratiske verdier, slik det bør være i en rettsstat.

Vi nytter også høvet til å formidle støtteerklæringer IKFF har mottatt fra våre grupper og medlemmer over hele verden etter denne enorme tragedien.

Med hilsen

Dagmar Karin Sørbøe, landsleder IKFF