IKFFs landsmøte 2010 ba i sin uttalelse Norges helsemyndigheter om deres vurdering av nødvendigheten for full uavhengighet for Verdens helseorganisasjon (WHO) ved at avtalen mellom WHO og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) endres. Avtalen har som konsekvens at ingeniørene og fysikerne i IAEA kontrollerer det medisinerne og helsepersonell i WHO kan offentliggjøre. Dermed hindres WHO i sitt arbeid mot radioaktiv stråling. Det eksisterer en interessekonflikt mellom IAEA, som har som hovedmandat ”å utvikle og fremme fredelig bruk av atomenergi”, og WHO, som har som hovedoppgave å arbeide for å beskytte verdens folkehelse. Les hele uttalelsen fra IKFFs landsmøte her.

Helsedepartementets svarbrev til IKFF fra 14. juni er kort og negativt. Departementet skriver at: “Dere ber “Norges helsemyndigheter om deres vurdering av nødvendigheten for full uavhengighet for Verdens helseorganisasjon.” På nåværende tidspunkt ser departementet ingen grunn til å endre den eksisterende avtalen”.

Fysiker Eva Fidjestøl skriver i sin rapport Tsjernobyl +22: Evaluering av Tsjernobylulykken gjennom 22 år. Ny kunnskap om skadene fra kronisk indre lavdosestråling at det meste av den nye kunnskapen om lavdosestråling og skade på mennesker og natur har blitt ignorert av Verdens Helseorganisasjon. Avtalen mellom IAEA og WHO må forandres slik at WHO blir stilt helt fri til å gjøre det som er deres oppgave: å verne om menneskers helse, også når det gjelder eksponering for indre lavdosestråling.

Mange internasjonale NGOer ønsker at IAEA sitt mandat skal forandres. Vi trenger ikke i dag en FN-organisasjon for å utbre sivil atomkraft. Det vi trenger er en organisasjon som overvåker atomnedrustning og ikke-spredningsavtalen (NPT), og i tillegg organiserer utfasing og nedbygging av atomkraft og har kontroll med avfallsbehandlingen.

Last ned rapporten her.

AV ÅSE MØLLER HANSEN

I sitt innlegg i BT 1,juni, ber Ole–Christian Torp om større aksept for det han kaller en krigerkultur. Men har ikke krigerkultur og militarisme rikelig med aksept og makt allerede?

I følge SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute) var verdens samlede militærutgifter i 2009 på 1531 milliarder $, en vekst på 49 prosent siden år 2000. USA alene vil i 2010 bruke ca 108 milliarder $ på krigen i Afghanistan. FNs regulære 2007-budsjett var til sammenligning på 1,9 milliarder $.

I følge Torp er norske soldater i Afghanistan på oppdrag for regjeringen og det norske folk. Her ligger litt av problemet. En stor andel av det norske folk er uenige i den politiske analysen og verdigrunnlaget som rettferdiggjør krigen i Afghanistan og mener at humanitær støtte og dialog ville bidratt mer til en god utvikling. Torp vil ha støtte og ikke kritikk fra media og politikere, men debatten rundt Norges ”out of area” krigsdeltakelse er helt nødvendig og må foregå i offentlige rom som media og politiske forum. En åpen debatt kan føre til større innsikt og bedre løsninger i fremtiden. Og hva er en objektiv fremstilling? Soldatene gjør en jobb og får sin lønn, men utfører handlinger som ikke nødvendigvis er etisk riktige. Krigeren har alltid vært et verktøy for en bestemt makt eller verdenssyn og kan ikke heves over kritikk. Det tidligere afghanske parlamentsmedlemmet Malalai Joya presenterer gjennom sin bok, ”Kvinne blant krigsherrer” et helt annet syn på krigen. Hun vil ha soldatene ut. Hvem representerer den objektive virkeligheten?

Krigerkultur, en nødvendighet?
Vi vet at krig alltid har konsekvenser som tap av sivile liv, menneskelig lidelse, traumer, hat. Militarismen legger beslag på enorme landområder og ressurser og er i følge en FN-rapport den største enkeltstående forurenser på jorden, gjennom våpenproduksjon, militærøvelser og krig. Krigføringen som Norge er med på, får konfliktnivået til å eskalere. Motstanden vokser mot det som oppfattes som fremmed inntregning, aggresjon og imperialisme. Selvmordsbomber i Afghanistan har økt jevnt og trutt fra 7 i årene 2001 til 2005, til 148 i 2008. Mennesker som før var vennlig innstilt til vesten skifter side og rekrutteres til motstandskamp.

En av de store utfordringene i en globalisert verden, er hvordan man kan omgåes som siviliserte mennesker. Hvordan kan man løse mellommenneskelige konflikter uten bombefly og droner? Hvordan kan man omdirigere ressursene som brukes til krig dit ressursene trengs mest. Når det hevdes at så lite som 10-25 % av de årlige militærutgiftene kunne innfridd FNs milleniumsmål, så er dette grunn nok til å kritisere militarismen og diskutere alternativer til krig og krigerkultur. I forhold til antall krigere og våpensmeder, er det mikroskopisk få profesjonelle ”fredere”. Fredsforsker er en undervurdert og uglesett profesjon, det er få studieplasser, og knapt nok jobber innen fredsbygging og fredsforskning. Fred- og antikrigsarbeid bygger i stor grad på frivillig innsats etter arbeidstid og blir finansiert med medlemsavgifter, innsamlinger og søknader om tusenlapper.

Krigerkulturen har anseelse, makt og ressurser så det holder. Det som trengs i vår tid er å styrke en internasjonal fredskultur.

Åse Møller Hansen er medlem av IKFF Bergen. Debattinnlegget stod første gang på trykk i Bergens Tidende 6. juni 2010.

IKFFs medlemsblad fred og frihet nr. 2/2010 er nå kommet ut. Dette nr. har hovedfokus på IKFFs landsmøt i Bergen 17. – 18 april, og inneholder referat, uttalelser og foredrag fra landsmøtet. I tillegg vil du finne artikler om bl.a. Vanunu, Palestina og atomkraft. Fred og frihet nr. 2/2010 kan lastes ned i pdf-format her. Papirversjonen kan bestilles fra IKFFs kontor. .

Skrekkskyer uten grenser

Atomkraft er som en bemannet rakett skutt ut i verdensrommet, uten at landingen er planlagt

AV SUSANNE URBAN

Askeskyer fra vulkanutbrudd og radioaktive skyer fra ulykker ved atomreaktorer eller gjenvinningsanlegg kjenner ingen grenser. Likevel presenteres atomkraft som framtidsløsning, vel vitende at har du et kraftverk, har du råstoff til atombomber. Vel vitende at lagringsproblemet for radioaktiv avfall ikke er løst – men at det brukes som utarmet uran i våpen.

Vårens vulkanutbrudd på Island nådde Norge i løpet av en natt. Etter tre dager nærmet askeskyen seg Sør-Europa – tusenvis av kilometer unna. Fly- og helikoptertrafikk, reiseliv- og forretningsvirksomhet ble lammet i flere uker. Men det tok to døgn før vi kunne lese om mulige etseskader i luftveiene og fare for helseskader over tid.

Det irske gjenvinningsanlegget for atomavfall i Sellafield ligger en tredjedel nærmere enn vulkanen på Island. En rapport fra Statens strålevern fra 2009 viser at et utslipp fra Sellafield vil kunne føre til 50 ganger mer radioaktivt nedfall enn i de mest forurensede norske områder etter Tsjernobyl-ulykken. En ulykke ved det svenske kjernekraftverket Forsmark, 300 km fra norskegrensen, kunne fått langt større konsekvenser for Norge enn Tsjernobyl-ulykken 1986, ifølge atomfysiker Nils Bøhmer i Bellona. Hva slags kriseberedskap har vi egentlig i tilfelle en usynlig og luktfri radioaktiv sky?

Det er mye media ikke forteller oss, når det gjelder kjernekraft, for eksempel at en atomreaktor egentlig er et slags varmekraftverk som skaper enorme mengder livsfarlig avfall. Kun 30 % av energien fra kjernespaltingen blir til strøm. De resterende 70 % blir sluppet ut i miljøet. På Kjeller, der Norges forskningsreaktor ligger, står tønner med radioaktivt avfall under åpen himmel, «sikret» av en gitterport med hengelås. Radioaktivt avfall fra Norge (!) er funnet i et skipsvrak i Middelhavet, utenfor Sicilia. Den italienske mafiaen ser ut til å være involvert. Hvert år registreres rundt 20 nesten-forlis langs Norskekysten. Hvor mange laster med radioaktivt avfall passerer i norske farvann hvert år? I Tyskland viser studier en markert overhyppighet av kreft rundt alle de 16 tyske atomkraftverkene, spesielt blant barn. Det samme gjelder blodkreft i nærheten av gjenvinningsanlegg.

Nå, hele 24 år etter Tsjernobyl, er det fortsatt sau, fjellørret og reinsdyr som ligger over norske grenseverdier for stråling. Men dette blir ikke slått stort opp når det snakkes om «en ny vår for atomkraft». Ekspertene som intervjues er ikke leger eller helsearbeidere. De har gjennomgående stor tro på tekniske nyvinninger og at menneskelig svikt vil kunne utelukkes i framtiden – men de har aldri pleiet et misdannet barn med store genfeil eller en stråleskadet brannmann med en kropp i oppløsning.

Stemmer det at når det gjelder atomenergi finnes bare to grupper mennesker: atomenergimotstandere – og de som ikke har tenkt nok etter?

Susanne Urban er leder i IKFF Bergen. Artikkelen stod første gang på trykk i Bergens Tidende 4. mai 2010

Vanunu-saken dukker med jevne mellomrom opp i norske medier. Saken kokte igjen etter at Vanunu 28. desember 2009 ble arrestert for å ha møtt en utlending, som tilfeldigvis var en norsk statsborger, meg.

AV KRISTIN JOACHIMSEN

Etter at den største stormen la seg, har saken fortsatt å være varm i media og blant ulike engasjerte grupper og enkeltmennesker som ikke godtar Israels og Norges behandling av Vanunu. Seniorgruppa for Palestina i Norsk Folkehjelp har sendt brev til utenriksministeren og UDI, mens toppledelsen i de fleste LO-forbund, mange tillitsvalgte og to stortingsmedlemmer i AP og hele SVs stortingsgruppe skrev under på et opprop som ble oversendt statsministeren 9. februar og besvart av justisministeren 24. februar.

Engasjementet er stort, i pakt med norske verdier om politisk og humanitært engasjement i kontroversielle saker. Selv har jeg henvendt meg til SVs og APs medlemmer i Stortingets utenrikskomite. Svaret fra den norske regjering er det samme hele veien: Norge gjør nok for Vanunu og det vil ikke hjelpe ham om han får utstedt norsk nødpass. Det er på tide med noen oppklaringer og presiseringer.

Mange mener at Vanunu gjorde verdenssamfunnet en viktig varslertjeneste da han avslørte Israels atomvåpenprogram til Sunday Times i 1986. For dette ble han idømt 18 års fengsel for forræderi og spionasje. Etter løslatelsen i 2004 har han levd under strenge restriksjoner i Øst-Jerusalem. Han har blant annet ikke lov til å snakke med utlendinger og han har ikke lov til å forlate landet. Disse restriksjonene kommer i forlengelsen av fengselsstraffen. Forbudet mot å snakke med utlendinger utstedes av Hæren – etter ordre fra sikkerhetstjenesten – og gjelder for et halvt år av gangen. Restriksjonene gjelder nå frem til 21. april 2010, da israelske myndigheter igjen må ta stilling til om de skal fornyes eller oppheves.

Det er vel de færreste som regner det som sannsynlig at informasjon Vanunu måtte ha fått tilgang til i 1986 ikke er foreldet. Da han ble arrestert for å ha møtt meg, ble han dessuten ikke anklaget for å ha lekket opplysninger som truet Israels sikkerhet. Han ble arrestert kun for å ha møtt en utlending, noe som viser at dette utelukkende dreier seg om trakassering. Utenriksminister Støres svar på hva Norge kan gjøre for Vanunu, er at han tar opp saken med israelske myndigheter. I møte med Israels utenriksminister 17. januar i år, uttrykte Støre bekymring for Vanunus situasjon. Betyr dette at regjeringen mener at Vanunus menneskerettigheter krenkes?

Justisminister Storberget besvarer fagbevegelsens opprop med å si at regjeringen “forventer at Vanunu blir behandlet i henhold til menneskerettighetene og ikke blir utsatt for krenkelser”. I sin respons på kravet om at Vanunu får nødpass, kan det virke som at norske myndigheter vil unngå å ta stilling til om det utreiseforbudet Vanunu er pålagt, er menneskerettighetsstridig. Det heter således i svaret fra Storberget at “Israelsk høyesterett har som en del av dommen mot Vanunu, gitt ham et utreiseforbud fra Israel”. Dersom man, med støtte i Amnesty og andre eksperter på menneskerettighetene, har en klar oppfatning om at utreiseforbudet som Vanunu er pålagt er i strid med menneskerettighetene, spiller det ingen prinsipiell rolle hvilket organ i Israel som har sanksjonert det. Det er ikke mindre brudd på menneskerettighetene selv om Vanunu har tapt sin anke på restriksjonene i israelsk høyesterett. Dette prinsippet er vel kjent fra internasjonale organer som håndhever menneskerettighetene, blant annet fra Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Det er ikke i samsvar med norske verdier at justisministeren tilslører et så viktig forhold i forståelsen av saken. Storberget hevder videre, i tråd med hva Støre og andre i regjeringen har sagt før: “Så lenge Vanunu er ilagt et slikt reiseforbud, vil ikke det at han er i besittelse av reisedokumenter, endre på hans mulighet for å forlate landet”. Når så mange i Norge ikke slår seg til ro med dette, skyldes det at vi mener at det vil hjelpe Vanunus sak om han utstedes norsk nødpass. Ved at Norge velger å gi ham dette, markerer vi at vi mener at utreiseforbudet strider mot menneskerettighetene. Vi viser også at Vanunu har rett til å nyte godt av den gjensidige visumsfrihetsavtalen som foreligger mellom Israel og Norge. Det å utstede et nødpass til Vanunu vil derfor være et sterkt uttrykk for et menneskerettslig standpunkt fra den norske regjerings side, og vil kunne vekke internasjonal oppmerksomhet. Å ta standpunkt i favør av menneskerettighetene er vel en god norsk verdi?

Også Storberget refererer til visumfrihetsavtalen mellom Israel og Norge. Han sier videre: “Når utreiseforbudet bortfaller vil derfor Vanunu kunne foreta reiser til Norge på egne reisedokumenter”. Denne gjensidige avtalen innebærer at det ikke kan være likegyldig hvordan utreisepraksisen praktiseres i det andre landet. Kan Norge forsvare at Vanunu nektes utreise fra Israel på et grunnlag som er menneskerettighetsstridig? Med tanke på Vanunus rettssikkerhet, har han videre ingen mulighet til å klage sin sak inn for noe internasjonalt menneskerettslig organ, siden Israel ikke har sluttet seg til noen slike.

Jeg vil til slutt påpeke at svarbrevene fra norske myndigheter, inklusive det siste brevet fra Storberget, synes å ta utgangspunkt i en mal som reproduserer enkelte utsagn som dels fremstår som meningsløse eller som eventuelt uttrykker manglende respekt, blant annet følgende: “Jeg har imidlertid merket meg at Vanunu tidligere har gitt uttrykk for at han ikke øn¬sker en oppholds- og arbeidstillatelse i Norge, slik det er uttalt at han vil kunne få for eksempel som følge av tilbudet ved universitetet i Tromsø.” Det er uforståelig hvilken saksbehandling og maktarroganse som her ligger til grunn. I samsvar med norske verdier er den i hvert fall ikke.

Vanunu arrestert igjen
I mai 2010 ble Mordechai Vanunu dømt til nye tre måneders fengsel. I desember 2009 ble han arrestert i fordi han møtte en norsk kvinne i en hotellobby i Israel, snakket med utenlandske journalister og forsøkte å dra til Betlehem julaften 2004.

I retten i forrige uke ba Vanunu om å få sone straffen gjennom samfunnstjeneste i det arabisk-dominerte Øst-Jerusalem. Han forklarte for dommerne at han var redd for å bli angrepet av rasende israelere dersom han måtte gjennomføre samfunnstjenesten i Vest-Jerusalem. Dommerne avslo dette ønsket. Han må nå i stedet sone tre måneder i fengsel.