Av Randi Rønning Balsvik, professor i historie, UiT

Når man som jeg har vært lærer og forsker i Etiopia i mange år, er oppmerksomhetskanalene åpne mot det som skjer på det afrikanske kontinentet. Saksforhold derfra trykker plagsomt på når det er tid for en tredje-side i Nordlys, selv om vår landsdelsavis naturligvis helst konsentrerer seg om at ”det er her det skjer”.

Et av tusenårsmålene til FN var å redusere mødredødeligheten. Mens én kvinne av 25.000 dør pga komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsler i den rike verden, dør så mange som én av syv i de fattigste landene i Afrika. Å komme kvinner til unnsetning med fødselshjelp av jordmødre og leger, er dét av tusenårsmålene som er kommet kortest. Dessuten, for hver kvinne som dør, er det så mange som 20 som får store komplikasjoner. De kan være omspunnet med så mye skam at de har blitt tiet i hjel. Kvinner som har fått livmoren opprevet og veggen til blære og tarm ødelagt, kan ikke kontrollere urin og avføring. Stinkende trekker de seg unna eller blir utstøtt.

I Etiopia bidro skikken med kidnapping av jenter og bortgifte av jenter som ennå ikke var kroppslig ferdigutviklet til skader på de indre organene i forbindelse med fødsler. En kvinnelig gynekolog, Catherine Hamlin, så dette og begynte med operasjoner på 1960-tallet for å tilbakeføre uføre kvinner til en slags normalitet. En strøm av kvinner søkte hjelp. Hamlin utviklet en spesialklinikk, Addis Abeba Fistula Hospital, som åpnet i 1974, den første i sitt slag i verden. Her arbeider hun selv fremdeles aktivt i en alder av godt over 80 år. Mer enn 30.000 kvinner har fått hjelp, og mange, også fra andre land, har fått utdanning på fistulahospitalet og den tilhørende jordmorskolen. De siste årene har tre, fire flere slike klinikker med spesialutdannede etiopiske leger blitt åpnet i det store landets periferier for å komme med hjelp til enda flere. Brev fra en av mine tidligere elever forteller, til min store glede, at hans legesønn er en av dem som nå opererer slike skadde kvinner i Yirgalem (der norske misjonsleger drev et hospital fra 1950-tallet). Den prisbelønte Catherine Hamlin, opprinnelig fra en velstående familie i Australia, er en av de mange heltene i humanitetens tjeneste.

En annen prisbelønt helt er den kongolesiske legen Denis Mukwege, omtalt som engelen fra Bukavu. Hans hospital i denne byen i Øst Kongo er også viet til operasjoner av de nedbrutte og sønderrevne fistulakvinnene. Mukwege har skapt oppmerksomhet omkring virkningen av krigene i det østlige Kongo; ikke ”bare” ca. fem millioner drepte og tusener av fordrevne, men også at det enorme omfanget av særlige brutale voldtekter og ubegripelige angrep på kvinner med spiddende og harde gjenstander mot livmoren, har vært en del av selve krigføringen. Voldtekt av kvinner har i større og mindre grad vært en del av krigene i verden, ikke minst i Kongo, men det Mukwege så utover 1990-tallet mente han overgikk, både i antall og voldtektsmetoder, all tidligere bestialitet. Hvorfor all denne ondskapen finner sted, kan ikke forklares rasjonelt, men en kan peke på noen sammenhenger. Overgriperne fra folkemordet i Rwanda i 1994 flyktet over til Kongo. De er en del av de mange fraksjonene av krigsgrupperinger som har herjet og voldtatt. Kongo har eksepsjonelt rike forekomster av etterspurte mineraler, f.eks. finnes de største forekomstene av Afrikas koltan her, uvurderlig for våre pc-er og mobiltelefoner. Hva betyr det at fattige og forsømte gutter uten utdanning får herje rundt med de mest sofistikerte håndvåpen fra den vestlige rike verdens våpensmier?

Afrikas tunge vei mot utvikling handler ikke i liten grad om at ressurser har blitt prioritert til militære formål. Lån til våpenkjøp fra den vestlige verden har vært en stor del av den krevende gjelda som har tillatt Verdensbanken å diktere politikken i de fleste landene i Afrika. De dystre konsekvensene for offentlig sysselsetting og utdannings- og helsevesen har ført til at enda mer av budsjettene ble prioritert til innkjøp av våpen for å undertrykke folks tilbøyelighet til opprør. Afrika bruker i følge mangelfulle offisielle tall ca 30 milliarder dollar hvert år på militærvesenet og utgiftene har vært økende. Spørsmål om det ikke burde brukes adskillig av disse ressursene til annen form for sikkerhet og velferd for befolkningen, synes dømt til å bli stemplet som naivisme. Hjelp til sønderrevne kvinner er det oftest frivillige bidragsytere i den vestlige verden som står for. Både i Addis Abeba og Bukavu er det opprettet ”Glede landsbyer” som i et halvt år etter operasjonene gir trygghet og ballast til de traumatiserte kvinnene til å komme videre med sine liv. De begynner å se at noe er forferdelig galt når det gjelder maktbalansen mellom menn og kvinner. For å kunne underminere militarismens onde sirkler og hindre de råe og uønskede angrepene på kvinnekroppen, må kvinner kjempe seg til økt makt og status.

IKFF/WILPF støtter lokalbefolkningen på øya Jeju utenfor Sør Korea som kjemper for å stoppe konstruksjonen av en ny amerikansk marinebase. Basen skal tjene den amerikanske marinens Aegis bombefly, som er en del av Rayetheons rakettforsvarssystem. Sør Koreanske fredsaktivister frykter at basen vil føre til at det bygges offensive militærsystemer i Nordøst Asia, undergrave sikkerheten og at Kina og Nord Korea vil svare militært. Konstruksjonen av basen vil også føre til tap av matjord og ødelegge det lokale miljøet. Les uttalelsen fra WILPF her.

Vi krever at Stortinget fatter følgende vedtak18 milliarder kroner settes som øvre ramme for anskaffelse til flyvåpenet i tråd med den rød/grønne regjeringens anbefaling i 2008. Slutt deg eller din organisasjon til oppropet her.

Norges Fredslags Midtøstengruppe inviterer medlemmer i IKFF til åpningen av verdens første interaktive foto- og filmutstilling for fred i Midtøsten, I refuse to be your enemy, på Rådhusplassen i Oslo lørdag 30. juli. I stedet for å argumentere for én side i konflikten, og mot en annen, er målet for utstillingen å fokusere på videreføringen av ikkevold som våpen, i Gandhis og Martin Luther Kings ånd. Les mer…

Det er på høy tid at Norge tar ansvar for sitt eget atomavfall. Vi krever at det bygges et nytt atomlager nå, og at norsk atomavfall ikke sendes ut av landet. Åtte miljøorganisasjoner har skrevet under på ett opprop mot norsk atomeksport, som ble lagt fram for statssekretær Heidi Sørenden 7. juni. En facebook-side er opprettet for å støtte saken/oppropet.

Dokumentaren War in the World – The Cost gir en oversikt over alle krigene i verden fra første verdenskrig til i dag, og viser kostnadene av hver krig (antall døde, kostnader i US dollar, antall flyktninger, antall skadde etc). Dokumentaren kan lastes ned gratis her og brukes fritt til beste for verden.

25 år etter Tsjernobyl-ulukka spreier det seg framleis ei livsfarleg form for skjønnmåling, skriv atomfysikar og IKFF-medlem Eva Fidjestøl i ein kronikk i Klassekampen 27. april.

Til 25-årsmarkeringa av Tsjernobylulukka kom den grundigaste rapporten om konsekvensane hittil. Han er skriven av kjende forskarar frå dei tidlegare Sovjetrepublikkane, som vart hardast råka av ulukka. Meir enn 5000 medisinske rapportar og vitskaplege artiklar ligg til grunn for arbeidet deira. Rapporten hevdar at over ein million menneske i heile verda så langt kan ha døydd på grunn av Tsjernobyl. Men rapporten kjem sikkert ikkje til å bli lagt merke til. Særleg ikkje frå dei organisasjonane som er knytte til atomindustrien.

Dét vart derimot den rapporten som kom i september 2005 og som avdramatiserte helse- og miljøkonsekvensane av Tsjernobyl-ulukka. Rapporten er utarbeidd av The Chernobyl Forum som vart oppretta i 2003 etter initiativ frå Det internasjonale atomenergibyrået (International Atomic Energy Agency, IAEA) i samarbeid med seks andre FN-organisasjonar, verdsbanken og regjeringane i Ukraina, Kviterussland og Russland. IAEA, som har som hovudmandat å utbreie atomkraft i heile verda, er den sentrale organisasjonen i denne gruppa. Rapporten blei presentert som den mest omfattande evaluering av konsekvensane til ulukka hittil, og blir referert til både av regjeringar og globale industriselskap for å vise kor rein og trygg atomenergien er. Men denne rapporten har lite å gjere med realitetane. Standardane og reglane for å rekne ut strålingsrisiko er her, som i alle tidlegare offisielle, anerkjende rapportar om Tsjernobyl, prega av overforenkla modellar.

Manhattan-prosjektet for å bygge dei første atombombene skapte ei heil rekke med nye radioaktive stoff der helseeffekten var ukjend. Etter andre verdskrigen vart den komiteen som arbeidde med indre stråling frå desse nye isotopane lagd ned.

Det heile vart for komplisert. Etter det har strålingseffekt blitt fastsett frå akutt ytre stråling basert på Hiroshima-forsking. I 1952 vart International Commission on Radiological Protection (ICRP) oppretta og deira reglar og råd om strålevern har utvikla seg til å få ein status som internasjonal lov.

Ei mengd med ny forsking viser at modellen dei bygger på er feil. Utvendig stråling og røntgen fordelar energien sin likt. Ei plutoniumkjelde som sender ut tunge alfapartiklar inne i kroppen gjer ikkje det. Her blir energien gitt til eit veldig lite volum. Utanfor kroppen vil ein alfapartikkel ikkje nå oss, men inne i kroppen vil han gjere stor skade. Å bruke same doseomgrepet på ytre og indre stråling er som å hevde at å sitte ved peisen og varme seg, eller ete eit brennande trestykke med same energi, gir same verknad. I tillegg er råda om strålevern frå ICRP bygd på ei avveging mellom nytte og risiko og er ikkje primært basert på vern av helsa til folk. Tsjernobyl Forum sin rapport som bygger på ICRP sine reglar har likevel fått stor autoritet og makt. Dei tre tidlegare Sovjetrepublikkane har redusert sine hjelpeprogram til tsjernobyloffera. Evakuerte har blitt sendt tilbake til dei radioaktive sonene for å dyrke jorda, forbodssona kring reaktoren har blitt reisemål for turistar og utafor Minsk skal Kviterussland bygge sitt første atomkraftverk med hjelp frå Russland. Etter mange år med lite aktivitet har den internasjonale atomindustrien store planar om å bygge nye typar reaktorar som skal vere heilt sikre. Dei kan vise til at Tsjernobyl ikkje var så ille.

Til 25-årsmarkeringa av Tsjernobylulukka kom boka «Chernobyl: Consequences of the Catastrophe for People and Nature». Boka er publisert av New York Academy of Sciences og mellom forfattarane er Alexey V. Yablokov og Vasilly B. Nesterenko. Mykje av dette stoffet er omsett til engelsk for første gong. Yablokov er biolog og medlem i det russiske vitskapsakademi og var Jeltsin sin rådgjevar i økologi. Vasily Nesterenko, som døydde for to år sidan, var ein kjend atom- og reaktorfysikar frå Sovjettida. I 1990 oppretta han eit uavhengig kviterussisk institutt for strålevern og han reiste i mange år omkring i landet og målte Cs-137 nivået i barnekroppar i dei radioaktive sonene. I samarbeid med Y. Bandazhewsky som var professor i medisin ved eit universitet i Gomel påviste han at barn som hadde over 50 Bq/kg av Cs-137 i kroppen over lang tid hadde skade på livsviktige indre organ.

Boka deira fortel fakta slik forskarar og legar har sett, målt og talt, frie frå dogme om «dosar». Det betyr at dei ikkje har sett bort frå det dei har sett med eigne auge dersom det ikkje stemde med ICRP sin modell. Dei granska helsetilstanden til folk i dei radioaktivt høgt forureina områda og samanlikna med helsetilstanden i reinare område. Ved å måle den radioaktive forureininga og registrere død og sjukdom i same område og samanlikne med andre område kunne dei rekne ut dødsfall og sjukdom som skyldast Tsjernobyl. Same metoden blei brukt i Europa og utanfor Europa. Dei samla og statistikkar over abortar og dødfødde før og etter Tsjernobylulukka, der det fanst. Slik kom dei fram til eit mogleg tal for kor mange som kan ha døydd på grunn av Tsjernobyl i heile verda dei siste 25 åra, og hevda at det er 1.440.000. Dersom dei tok med abortar og dødfødde stig det til 1.600.000.

Dei fann at ikkje-kreft sjukdommar hadde auka dramatisk i dei radioaktive sonene. Hjarte- og magesjukdommar, diabetes type 1 og nervesjukdommar er påvist å vere somatiske effektar av indre lågdose stråling. Meir enn 90 prosent av dei likvidatorane (ryddemannskapet etter ulukka) som ennå lever er invalidar. Berre i Kviterussland er det 12.000 tilfelle av skjoldbruskkjertelkreft og dei reknar med at talet vil stige. Av andre krefttypar dominerar brystkreft og hjernekreft hos folk i sonene, medan likvidatorane også har kreft i mange andre organ. Genetiske og teratogene skader på nyfødde har stige sterkt, ikkje berre i dei tre mest forureina landa, men også i mange andre land i Europa. Dei genetiske skadane som har Tsjernobyl som årsak vil vera med oss inn i framtida, sidan dei største effektane først vil vise seg om fleire generasjonar.

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet har jobbet mot atomvåpen siden 1945 og atomkraftverk siden 1950-årene. Vi vil fortsette med dette arbeidet så lenge det er nødvendig, sa IKFF-medlem Edel Havin Beukes i en appell utenfor Stortinget under 25-årsmarkeringen av Tsjernobylulykken 26. april.

Atomvåpen og atomkraftverk er som siamesiske tvillinger. De er vanskelig å skille. Produksjonsprosessen til atomreaktorer gir råstoff til atomvåpen basert på uran, plutonium og uranvåpen basert på såkalt utarmet uran. Det Internasjonale atomenergibyrået, IAEA, skulle være FNs vaktbikkje mot atomvåpen, men de skal også fremme bruk av atomkraftverk i flest mulig land. I praksis sprer IAEA da atomvåpen. IAEA har også kontroll med helsevirkninger av og standarder for radioaktiv stråling. IKFF krever at Verdens helseorganisasjon må få eneansvaret for dette. Det er dessuten mange andre helsevirkninger enn kreft!

Atomindustrien er en parasitt på verdenssamfunnets økonomiske og menneskelige ressurser. Det er folket som må betale alle regningene, gjennom skatt og avgifter og alle de subsidier som atomindustrien får av politikere og andre interesser. Vi overlater uløselige praktiske, sikkerhetsmessige og økonomiske problemer til fremtidens generasjoner. De skal betale for vår generasjons feilgrep og mangel på måtehold og på omtanke for menneskeheten og naturen.

Atomindustrien forbruker og forgifter våre vannkilder. Store mengder ferskvann over lang tid trengs til kjøling både i atomkraftverkene og av avfallet. Atomteknologien bidrar til utslipp av klimagasser. Hvorfor skjuler atomindustrien dette faktum?

Atomindustrien hevder at kraftverkene er både rene og sikre. Har de oversett muligheten for naturkatastrofer, menneskelige og tekniske feil, sabotasjeaksjoner, flyangrep, bombing?

En sterk opinion i Norge mot atomkraft i 1970-årene bidro til å forhindre at vi fikk et nytt atomkraftverk hvert femte år. Atomindustrien i Norge og norske myndigheter har dessverre bidratt sitt til at andre land har kunnet utvikle atomvåpen. Våre forsøksreaktorer på Kjeller og Halden bidrar til å forlenge atomkraftverkenes levetid i våre naboland. Norske organisasjoner, medier og norske politikere må samarbeide for avvikling av atomreaktorene, nasjonalt, regionalt og globalt.

Vi sier nei til atomvåpen, nei til atomkraftverk, men ja til livet!

Under markeringen overrakte IKFF, sammen med Naturvernforbundet og flere andre organisasjoner, følgende fem krav til norske myndigheter:

1. Norske myndigheter må tydelig kreve at atomkraftverkene på Kola og ved St. Petersburg snarest mulig legges ned.
2. Norske myndigheter må kreve at Oljefondet trekker ut alle sine investeringer i atomindustri.
3. Norge må jobbe for en internasjonal avtale mot atomkraft, og være tydelig på at det ikke er en løsning for å redusere
utslippene av farlige klimagasser.
4. Norge må gå imot hviterussiske myndigheters planer om å bygge et nytt atomkraftverk i landet.
5. Norge må kreve fortgang i byggingen av en ny sarkofag rundt Tsjernobyl atomkraftverk.

Brev til Helse- og omsorgsdepartementet
Resolusjon fra IKFFs landsmøte 2011

WILPF (Women’s International League for Peace and Freedom) sendte i 1998 en delegasjon til IAEA (International Atomic Energy Agency) i Wien for å diskutere avtalen (Res WHA 12-40, 28.5.59) de har med WHO (World Health Organization). Vi hadde et møte med informasjonssjef David Kyd som representant for generalsekretær ElBaradei. Vi presiserte hvordan vi oppfattet situasjonen. Hovedoppgaven til IAEA er å beskytte atomindustrien sine interesser, mens WHO har som hovedmandat å beskytte folkehelsen. Avtalen favoriserer IAEA sine interesser. David Kyd innrømmet at avtalen var gammel og vi forstod det slik at IAEA ikke ville sette seg imot en revidering. Vi ble anbefalt å kontakte WHO om dette. Han minnet om at det er medlemslandene som bestemmer hvilke oppgaver IAEA og WHO skal ha.

Etter det har WILPF flere ganger kontaktet generaldirektøren i WHO gjennom brev og samtaler og bedt om at en revisjon av denne avtalen må diskuteres på de årlige WHA-(World Health Assembly) møtene i Genève. Nasjonale avdelinger av WILPF har kontaktet sine nasjonale delegasjoner til WHA og bedt om det samme.

Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) som er den norske avdelingen av WILPF har også sendt slike brev og i tillegg har vi kontaktet våre nasjonale helsemyndigheter mange ganger de siste 10 år gjennom brev og samtaler. Svarene vi har fått fra flere generaldirektører viser at de ikke oppfatter denne avtalen som noe problem og våre bekymringer har blitt avvist. I et svarbrev fra Helsedepartementet sto det at den norske delegasjonen til WHA i mai 2002 hadde hatt et møte med direktøren i WHO for Division for Human Health, Steffen Groth. Groth opplyste at WHOs gjennomgang av avtalen med IAEA foreløpig konkluderte med at det ikke var behov for revisjon, og at relasjonene mellom de to organisasjonene fungerer godt.

På bakgrunn av den omfattende katastrofen i Fukushima og 25-årsmarkeringa av Tsjernobyl ber vi igjen om at den norske delegasjonen som reiser til Genève i år tar denne saken opp med andre nasjonale delegasjoner. Dersom mange medlemsland i WHO går sammen om å få til en forandring av denne avtalen må det være mulig å få det til.

Konklusjon
Avtalen mellom IAEA og WHO hindrer WHO i å gi ut viktig informasjon, ta initiativ til de riktige handlinger, formidle all den forskning som allerede finnes, samt oppfordre til ny forskning innenfor stråling og helse. (www.independentwho.info/). Vi ønsker derfor at WHO må bli fri til å arbeide med helseproblemene fra radioaktiv eksponering og bli i stand til å følge sitt mandat som sier at de skal arbeide for å oppnå at alle mennesker i verden får det høyeste mulige helsenivå.

Oppgave for den norske delegasjonen
Vi ber om at den norske delegasjonen som skal delta på WHA møtet i mai 2011 tar kontakt med andre lands delegasjoner for å forberede at en revisjon av avtalen mellom IAEA og WHO kommer på dagsorden på WHA-møtet i 2012.

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet har i mange år arbeidet aktivt for ideen i Alfred Nobels testamente om å få slutt på militær maktbruk og å forebygge krig gjennom en demilitarisert rettsorden på folkerettens grunn.

Alfred Nobels testamente fastsatte at prisen for “fredsförfäktare” skal tildeles den som har ”verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser.” Det er uakseptabelt når Nobelkomiteen ser bort fra Alfred Nobels testamente og hans hensikt med å etablere fredsprisen.

IKFFs landsmøte 2011 henstiller til Stortinget om å gå vekk fra den nåværende valgordningen fra 1948 som overlater plassene i Nobelkomiteen til de politiske partiene, og i stedet sikre at det oppnevnes en komité av personer som vil gi kyndig og helhjertet støtte til prisens formål.

IKFFs landsmøte 2011 ønsker å støtte arbeidet for å sikre respekt for Alfred Nobels testament og hans hensikt med fredsprisen. Norges Storting og det svenske stiftelsestilsynet må beskytte ”fredsforkjemperne” og deformene for fredsarbeid som er spesifisert i testamentet, og som etter Nobelstiftelsens vedtekter skal motta pengene som følger med Nobels fredspris.

IKFF viser i denne sammenheng til Fredrik S. Heffermehls bøker om fredsprisen, der det er dokumentert at det var dette som var meningen med ordlyden i Nobels testamente.

Uttalelsen er sendt til Stortingets presidentskap, og vil også bli sendt til IKFF Sverige med anmodning om at de kontakter det svenske stiftelsestilsynet om sake