IKFF Stavanger

Hvordan skulle vi klare å drive fredsarbeid uten loppemarked? Stavanger avdelingen på loppemarked i Stavanger bydelshus. På bildet: Lise Bråten og Jorunn Berg. Stavanger IKFF ble stiftet 9. juni 1947. En litterær studiesirkel tok initiativet til stiftelsen. Medlemmene hadde lest boken Kvinnen og den svarte fuglen av Nini Roll Anker, og den gjorde så dype inntrykk at de bestemte seg for å bli aktive fredsarbeidere. Lederen av studiesirkelen, Lilly Hertel-Aas kjente til IKFF fra før, helt fra 1935. Organisasjonen var også nylig omtalt i pressen, da generalsekretæren i WILPF, Emily Greene Balch, ble tildelt Nobels fredspris i 1946.  Vi fikk om lag 150 medlemmer der første arbeidsåret. Det var unge mødre som ville arbeide for at det aldri mer måtte tillates at en ny krig fikk herje på jorden.

Hvordan skulle vi klare å drive fredsarbeid uten loppemarked?
Stavanger avdelingen på loppemarked i Stavanger bydelshus. På bildet: Lise Bråten og Jorunn Berg.

 

Unnskyld, herr øverstkommanderende…

(Irak-diktet, 2003)

 

Vi hører at krigen kommer.

Vi hører de som snakker om krigen som må komme.

Vi hører de som snakker, som taler, de som leder verden.

De snakker om krigen som må komme.

 

Vi hører dem legitimere krigen –  dens nødvendighet

hører vi de holder taler til oss om.

Speeches. To the people. Til oss. Enveis «samtale». Og vi hører.

De sier at krigen må komme.

 

Ja, og vi hører at krigen kommer,

for vi hører hva de sier, og hvordan de syr ordene sammen.

Vi hører sømmen. Også.

Jo, vi hører deres språk, de verbale spor de bruker:

Kjølig nødvendighet ligger innvevd i taleflommen.

Ananke. Den nye tale om nødvendighet.

Nødvendighet viser seg å bety: allerede planlagt,

allerede innkjøpte forberedelser.

 

Ja, dette hører vi også, hr. øverstkommanderende, hvem du nå representerer.

Oss er det ihvertfall ikke. Vi, som lærte demokrati og dets styremåter.

Nei, oss er det ikke. Ikke folkene. Ikke menneskeheten. Ikke framtid.

 

Men maktinteressene, de som fremdeles henger ved den gamle skikk:

Konfrontasjon og trussel: Bøy deg, for vi er den sterkere.

Duell, takk – i høyteknologisk krigskledning.

Og før dette: «Kjøp  våre tjenester» (våpen), la oss som er sterkere

hjelpe deg å styrke din svakere posisjon, mot dine fiender, kjære.

Allianser. Vulgærallianser. Smartness  from within. Etterretnings-innenfra.

Profitt-innenfra, også . «Vi har da interesser vi skal tjene».

Håndtrykk over og under bordet. Eller: Høyre over og venstre under.

Eller omvendt (for vi får ikke vite hva som er hva).

 

Men lure trekk, den gang, i fortiden, mente man.

De gamle kjølig-smarte alliansene og deres bumerang tilbake.

Til den skitne krigen. Den kommende:

Folk og klode til offerbenken.

Fredelig samkvem og meningsfull utvikling – på offerbenken.

Hva var det nå som var den guddommelige stemme, og hvilken ikke?

Abraham hørte guden befale det største offer: sin egen sønn (les: framtiden)

De som tror, som tror de nå hører gudens stemme befale seg.

 

Jo, vi innser ihverfall én ting, før siste akt i dramaet tar til, og for etterpå:

Guddommelig i karakter er den ikke, denne nye Nødvendighet.

Dette innser «de smarte» også, men siden det ikke kan sies høyt,

sies det: Ondt finnes bare ett sted, se hen mot ham (og ikke på oss).

 

Vi som kikker i begge retninger, har lært en lekse vi ikke blir kvitt.

Dannet i demokratiet har vi lært at vi skal holde våre egne ledere i ørene,

først og fremst dem – og at gudekongenes tid er forbi.

Hva med deg, øverstekommandør, er du sikker på at «plikt» til deltakelse i denne krig

fortjener benevnelsen «moralsk»?

Er den Store Alliansen blitt Hellig pakt? (måtte du tvile aldri så lite).

 

Vi aner nå:  krigsspillet ledet hen til at de(re) har satt seg (dere) selv sjakk matt.

Se det er kan hende den guddommelige ananke (nødvendighet):

At denne krigens kabal ikke skulle gå opp.

Så ta av deg rustningen og dra

til Bagdad uten.

Å ta og å vise ansvar behøves.

Heri ligger en Nødvendighet. Av høyere rang.

Vil vi få et NATO verdig morgendagen?

 

                                                                       15.02.2003 – Sidsel Hatleskog

Skrevet natten til den store folkedemonstrasjonen mot Irak-krigen 15. febr 2003. Levert til  Stavanger Aftenblad samme morgen. Refusert. Returnert m/ skriftlig beklagelse noen uker etter…

 

 

Kontaktperson Stavangeravdelingen av IKFF: Hanne Kjersti Knutsen, tlf 92224940

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *