Arktisk råd – hva og hvor hen?
av
Ingeborg Breines
Fredspedagog, tidligere direktør i UNESCO og tidligere president i International Peace Bureau/IPB
Det er mange grunner til å følge nøye med på hva som skjer langt mot nord. Arktis tiltrekker seg sterke internasjonale interesser når global oppvarming og issmelting åpner for mer fiske, mer olje- og gassboring og jakt på mineraler på havbunnen. I tillegg er det økt skipstrafikk, spesielt i Nordøstpassasjen, med raskere handels- og transportmuligheter mellom Vesten og det fjerne Østen. Beliggenhet, med geografisk nærhet mellom stormaktene, og utvidet tilgang til et bredt utvalg naturressurser, medfører dessverre økt geopolitiske spenning i Arktis. Heldigvis er det ingen grensedisputter i området selv om situasjonen på og rundt Svalbard, og også Grønnland, har klare maktpolitiske undertoner. Den tunge militariseringen, som var sterk under den kalde krigen, øker nå eksponentielt.
Dette skjer parallelt med en pågående svekkelse av ordinært, vennligsinnet, kulturelt, diplomatisk og forretningsmessig samarbeid mellom USA og Vest-Europa, på den ene siden, og Russland. Norge deltar nesten fullt ut i sanksjonene USA og EU har iverksatt mot Russland, spesielt etter 24. februar 2022. Et nytt jernteppe er etablert, med skadelige virkninger. I nord gjør dette seg gjeldende ikke minst i forhold til det viktige samarbeidet mellom urbefolkningsgruppene, sikkerheten på havet og beskyttelse av en arktisk, sårbar natur.
Men det finnes et Arktisk råd! Et unikt og, for oss, svært viktig organ. Tenk her er både USA og Russland, sammen med de nordiske landene – og urfolksgruppene i nord! For en mulighetenes møteplass! Hva gjør Rådet, og hva kan det gjøre i forhold til de eksistensielle miljøutfordringene, i en tilspisset geopolitisk situasjon?
Medlemskap
Ottawa erklæringen av 1996 om samarbeid i Arktis danner grunnlag for etableringen av Arktisk råd. En lang kald krig var over. Mulighetene for avspenning og samarbeid ble begjærlig utnyttet.
Arktisk Råd består av de åtte cirkumpolære landene Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA. Medlemskapet er geografisk bestemt, i motsetning til i Antarktis, og delvis også på Svalbard, som er mer bruksbestemt med egen traktat, hvor kun vitenskapelig aktivitet er akseptert og militær aktivitet er forbudt.
Seks internasjonale urfolksorganisasjoner har status som permanente deltakere i Rådet: (Arctic Athabaskan Council (AAC), Aleut International Association (AIA), Gwich’in Council International (GGI), Inuit Circumpolar Council (ICC), Russian Association of Indigenous Peoples of the North (RAIPON), Samerådet/Saami Council (SC)). Det at representanter for urfolk er fullt involvert i det arktiske samarbeidet, er unikt. Arktisk råds urfolkssekretariat (IPS) er flyttet fra København og er samlokalisert med sekretariatet til Arktisk råd. Sametinget inngår i den norske delegasjonen til Arktisk råd og deltar i de ulike møtene. På ministermøtene er det tradisjon for at Sametingspresidenten holder en del av det norske innlegget. Arktisk råd anerkjenner både urfolkenes spesielle kunnskap om området og hvor viktig det er å videreføre denne innsikten for å kunne forstå de arktiske samfunn.
38 ikke-arktiske stater, internasjonale organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner, hvorav 13 land, har fått observatørstatus, og flere vil med.
Oppgaver
Arktisk råd håndterer spørsmål som er felles for de arktiske statene og vitale for folket i nord, med særlig vekt på miljø, klima og bærekraftig utvikling. Ministermøtet, som vanligvis avholdes annet hvert år, vedtar arbeidsplaner og prosjekter. Vedtak fattes ved konsensus.
Det faglige arbeidet foregår i seks arbeidsgrupper, som omhandler forurensing, overvåking, flora og fauna, forebygging av ulykker og beredskap, marint miljø og bærekraftig utvikling. På prosjektnivå arbeides det blant annet med bevaring av arktisk biodiversitet, helhetlig havforvaltning, klimaendringer, reduksjon av forurensing, oljevern og søk og redning. Det gis innspill til utvikling og oppfølging av internasjonale miljøkonvensjoner.
Lederskap og sekretariat
Lederskapet i Arktisk råd er toårig og går på omgang mellom landene. Norge har lederskap fra mai 2023 til mai 2025. Danmark tar da over.
Sekretariatet til Arktisk råd ble etablert i 2013, i Tromsø, ”Porten til Ishavet”. Sekretariatsleder i åremålsstilling er Mathieu Parker fra Canada . Sekretariatet ligger i Framsentret, hvor også flere andre arktiske institusjoner har etablert seg. At USA også har etablert et eget konsulat med tre ansatte i Framsentret viser at USA er svært interessert i den politiske og økonomiske utviklingen av området. Det må være lov å stille spørsmål ved hvor ønskelig det er for integriteten til Arktisk råd – og for et fremtidig fredelig Arktis.
Faglige utfordringer
Klimaendringene i Arktis sies å skje tre til fire ganger hurtigere enn verdensgjennomsnittet. Snø- og is smeltingen er dramatisk for folk, fauna og flora. Den antropocene æra har visselig også kommet til Arktis. Store miljøutfordringer er knyttet til økt menneskelig aktivitet. Økt skipsaktivitet, økt militær aktivitet og økende utnyttig av naturressursene medfører både stor forurensing og risiko for ulykker. Og hva er konsekvensene for folket i nord?
Arktisk råd ser det som en hovedoppgave å få disse dramatiske endringene skikkelig på dagsorden og drøfte hvordan situasjonen best kan håndteres. Avtalen om styrking av vitenskapelig samarbeid i Arktis av 2017 har vært gunstig for det vitenskapelige forskningssamarbeidet. Det trengs cirkumpolære data fra hele regionen for å få til multilateralt samarbeid som er så viktig for å bekjempe klimaendringene. Da må også Russland være med.
Politiske utfordringer
Mandatet til Arktisk råd sier spesifikt at Rådet skal utelate ”geopolitiske og militære spørsmål”. Rådets arbeid er basert på konsensusvedtak. Det er sannsynligvis klokt for overhode å få til et fruktbart samarbeid.
Men hvordan miljøutfordringer skal takles, er sjelden et apolitisk spørsmål. Det er store interesser involvert i beslutninger både om eierskap og bruk eller vern av naturressursene. Dette ble eksemplifisert da USA, ved utenriksminister Pompeo, nektet å underskrive slutterklæringen i Rovaniemi ved avslutning av det finske lederskapet i 2019. Det var første gang Arktisk råd ikke fikk utarbeidet en felles, bindende slutterklæring. USA ønsket ingen referanse til ”klimaskifte”. Det ble ikke ansett som en relevant utfordring. Det ble imidlertid utstedt en kort oppsummering som unngikk de mest kontroversielle spørsmålene, og i den finske lederens sluttdokument, som dog ikke er bindende for Rådets arbeid, ble det gjort rede for ulike syn og at de fleste ønsket å arbeide for å unngå oppvarming ut over 1.5 grader celsius.
Den store politiske utfordringen kom imidlertid under Russlands lederskap, mai 2021 til mai 2023. Da landet gikk inn i Ukraina i februar 2022, frøs de øvrige landene sitt samarbeid med Russland. Da Norge overtok lederskapet i mai 2023 var det med et uttalt ønske om å revitalisere Rådet. Samtidig valgte Norge å være med på nesten alle sanksjonene mot Russland fra USA og EU og begrense samarbeidet med Russland til et minimum. Heldigvis har Regjeringen opprettholdt et visst samarbeid om nødhjelp og fiske.
Et vitalt Arktisk råd uten Russland, som eier halvparten av Arktis, er vanskelig å forestille seg. Norge som leder for Rådet, ble stilt overfor et krevende dilemma hvor risikoen var at Rådet ville bli irrelevant eller nedlagt.
Prioritering av folk eller utnytting av naturressursene?
Det bor ca. fire millioner mennesker i Arktis, hvorav mange urfolk. Befolkningen i Arktis har gjennom tidene og i et barsk klima vært avhengige av hverandre for sin overlevelse, noe som har medført både handel og bytting og gjensidig omsorg og hjelp i nødssituasjoner. Tidvis har grensene vært ganske porøse. Ulike språk (finsk, kvensk, norsk, russisk, samisk og svensk), ulik etnisk og trosmessig bakgrunn og en lang kyst med nærhet til sjøfarende folk har gjort Nordkalotten/Nordområdene til et tidvis velfungerende multilingvistisk og multietnisk område, som historisk er ganske forskjellig fra det øvrige Norge og Norden.
Folk nord i Norge har nytt godt av Golfstrømmens varmende effekt, hvilket har gjort tilværelsen enklere enn for andre på samme breddegrad. Adgangen til rike fiske- og fangstressurser har utgjort hovedgrunnlaget for bosetting og liv gjennom generasjoner. Nå påvirker globale klimaendringer næringsgrunnlag, bosettingsmønstre, levekår og muligheter i Arktis. Dessuten forringes og ødelegges livsgrunnlaget for folk i og med at storsamfunnet stadig sterkere prioriterer såkalt effektiv utnyttelse av naturressursene, eksempelvis ved stortråling etter fisk, overdimensjonert lakseoppdrett, kraftutbygging, seismikkskyting og gruvedrift. Resultatet er en dramatisk svekkelse av distriktene som igjen fører til fraflytting og derved også svakere beredskap.
Norsk lederskap
Norge, gjennom sitt lederskap i Arktisk råd, legger vekt på fire prioriterte tema: hav, klima og miljø, bærekraftig økonomisk utvikling og folk i nord. Det presiseres at ”arbeidet skal gjøres i overensstemmelse med langsiktige norske prioriteringer i Arktis og norsk nordområdepolitikk, basert på kunnskap og ansvarlig, bærekraftig forvaltning og vil gi spesiell oppmerksomhet til ungdom og urfolk i Arktis”. ”Det grønne skiftet, blå økonomi, bærekraftig skipsfart og arktiske matsystemer” er særlige satsingsområder.
Norge har imidlertid måttet tåle kritikk for manglende transparens, for å holde kortene for tett, og for ikke å imøtekomme ønsket fra mange hold, ikke minst fra observatørene, om mer deltakelse og å få vite hva som skjer.
Tidligere norsk ambassadør til Arktisk råd og nå leder for Rådet, Morten Høglund, har uttrykt ønske om å finne frem til en for alle komfortabel samarbeidsform for å kunne holde Rådet operativt. Først ble det åpnet for noe skriftlig kontakt mellom alle de åtte landene og våren 2024 ble det åpnet for digitalt faglig samarbeid. Muligheten for å møtes virtuelt gjelder alle team på prosjektnivå. Også observatører og eksterne eksperter er inviterte til å delta på relevante møter. Møter på diplomatisk nivå mellom de arktiske embetspersonene forblir på pause inntil det oppnås konsensus rundt en slik gjenopptakelse. Det står respekt av at Norge har fremforhandlet muligheter for samarbeid med Russland på faglig nivå. Det må følges opp også på politisk nivå.
Militariseringen – den store elefanten i rommet
Den sterke militariseringen i Arktis er elefanten i rommet både i Arktisk råd og i norsk offentlighet. For at Arktisk råd skal kunne møte de eksistensielle miljøutfordringene, må politikerne bidra til at de geopolitiske konfliktlinjene viker for praktisk samarbeid.
Den geopolitiske situasjonen i Arktis er dramatisk forverret ved svensk og finsk inntreden i NATO og den kraftige utvidelsen av antallet USA-baser i Norden. Og ikke langt fra norskegrensen har Russland sin store militærbase på Kolahalvøya med atomubåter og atomvåpen.
Det er inngått bilaterale avtaler om 47 amerikanske såkalt omforente områder i de nordiske landene. Norge fikk i 2023 fire slike ”omforente områder” og i 2024 sa regjeringen ja til ytterligere åtte baser, og det nærmest uten protester fra Stortinget. Gjennom denne prosessen er de nordiske landene blitt en del av et globalt nettverk av rundt 900 amerikanske baser i over 80 land. Til sammenligning antas Russland å ha åtte baser på utenlandsk jord og Kina én. Nordisk forsvar er blitt amerikanisert på kort tid – nesten uten debatt. USA har faktisk overtatt deler av Norge nærmest til full applaus! Dette kommer i tillegg til at Norge i mange år har vært regnet som ”NATOs øyne og ører i nord”, med sofistikerte amerikanske overvåknings- og spionasjeinstallasjoner i luften, til lands, til sjøs og sannsynligvis også i cyberspace, noe som regjeringen har tillatt i årevis.
Fra de nye amerikanske basene er USA eksempelvis i stand til å kunne angripe Russland med atomvåpen uten at de nordiske landene trenger å være klar over det. En potensiell krig mellom USA og Russland kan utspille seg på norsk og nordisk jord. Fra norsk side tilsidesettes Grunnlovens paragraf I om norsk suverenitet og den norske tradisjonelle politikken om at det verken skal være utenlandske baser eller lagret atomvåpen på norsk jord i fredstid. Den nærmest totale serviliteten overfor USA er vanskelig å forstå.
Disse beslutningene har bare i beskjeden grad vært gjort kjent for offentligheten. Kanskje heller ikke for Stortingsflertallet? I den grad folk i Norge er informert, er det forvirring over hva som er samarbeid med NATO og hva som er med USA. Denne sammenblandingen er sannsynligvis tilsiktet. I lang tid har offentligheten blitt ledet til å tro at NATO er helt essensiell for norsk sikkerhet. Samtidig er det bekymring for demokratisk sammenbrudd i USA. Det er grunn til å tro at folk ville vært mye mer skeptiske til disse nye basene, hvis de hadde visst at de er inngått på bilateralt grunnlag mellom USA og Norge, initiert av USA, uten annen forbindelse til NATO enn USAs NATO-dominans.
Denne tunge militariseringen av Arktisk vil ikke bidra til høynet sikkerhet, slik regjeringen prediker, snarere tvert imot. Eskaleringen blir fra russisk side ansett som en alvorlig trussel mot deres sikkerhet. Hvis den russiske presidenten hadde som sikkerhetspolitisk mål å holde NATO unna den russiske grensen, så har han oppnådd akkurat det motsatte.
Militær miljøforurensing og CO2-utslipp holdes stort sett utenfor klimaregnskapene som FNs klimaavtaler pålegger landene. Manglende kunnskap om militær økologisk forringelse vanskeliggjør helhetlige og effektiv bekjempelse både av global oppvarming og natur- og miljøødeleggelse. Det medfører selvsagt også vansker for arbeidet i Arktisk råd. Norge er ett av få land som lager et militært klimaregnskap, og må berømmes for det. Men regnskapet omhandler ikke andre lands militære klima og naturavtrykk i Norge, ei heller våre avtrykk ”out of area”. Med de nye basene, stadig hyppigere og større allierte militærøvelser i Norge og norsk deltakelse i amerikanske og NATO-”operasjoner” i fjerne strøk, gir ikke disse rapportene et korrekt bilde av utslipp og miljøødeleggelse verken i Norge eller av Norge.
Militærvesenet, ikke minst det amerikanske, forårsaker en enorm forurensning verden rundt, dessuten et svært forbruk av naturressurser og beslaglegging av matjord. Basene utgjør potensielle miljøkatastrofer. Atomvåpen kan føres til havner og baser og virksomheten på basene forurenser luft, jord og vann. Basene er ikke omfattet av nasjonal lov og beskyttelse, ei heller de norske, men er i en konfliktsituasjoner underlagt USAs kontroll og jurisdiksjon. Internasjonal lov, utformet av FN, forsøkes nå erstattet av såkalt regelbasert verdensorden/rules based world order, som tjener mektige vestlige stormakter, både nasjonalstater og multinasjonale selskap.
Norsk politikk var tidligere, i hvert fall tidvis, preget av at den beste sikkerhetsgarantien var å være et vennligsinnet land med gode velferdsordninger, solidaritet med de fattige, sjenerøs utviklingshjelp og sterk støtte til FN. ”Stoltenberg-effekten” både på den norske regjering og det norske folk, synes å ha ført til at dette grunnlaget nå er i ferd med å bli revet vekk med mantraet ”Våpen er veien til fred”. I de siste årene synes flertallet, i all fall blant politikere, media og mange akademikere, å mene at fred skal oppnås gjennom militær makt og stadig flere dødelige våpen.
Folk flest i Norge er motstandere av atomvåpen. Det ser ikke ut til å stoppe politikerne fra å støtte NATO, verdens desidert største og forvokste militærallianse, basert på kjernefysisk strategi og med globale ambisjoner langt ut over opprinnelig virkeområde. Så langt har ingen bedt om folkeavstemming om vårt NATO-medlemskap eller insistert på å grunnlovsfeste at det ikke skal være verken utenlandske baser eller atomvåpen på norsk jord.
Fred og nedrustning som miljøtiltak
Virkningene både av NATOs ekspansjon i nord og av den utvidede avtalen om militært samarbeid mellom USA og Norge/Norden, er dog stadig mer til bekymring. Det er på tide å komme seg ut av en farlig, polarisert situasjon med ensidige fiendebilder av hverandre som kun tjener militærindustrien og dens profitører og som risikerer å føre til en full tredje verdenskrig. Militariseringen må reduseres og diplomati og samarbeid støttes! I denne sammenhengen er Arktisk råd, Osse/Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa og FN særdeles viktig. Kan vi alle lese igjennom FN-pakten om å skape fred med fredelige midler igjen, hente frem Palmes plan for ”felles sikkerhet” og Gorbatsjovs visjon om en fredssone “fra Vancouver to Vladivostok”? Vi skylder fremtidige generasjoner i Arktis og andre steder å endre våre prioriteringer. Fredsundervisning og opplæring i ikke-voldelig konflikthåndtering tilpasset ulike trinn i skolesystemet, vil være et godt skritt i riktig retning, likeledes kjennskap til internasjonale lover og institusjoner med visjoner om verdensfred. Fred og nedrustning er verdens beste miljøtiltak!
Denne artikkelen er skrevet med støtte fra Fredsstiftelsen.
Artikkelen kan lastes ned på engelsk her:
Arctic Council english – Ingeborg Breines – English – 26.1.25
