Kronikk i Klassekampen 8. august av Åse Juveli Berg (IKFFs gruppe for atomspørsmål)

I disse dager minnes vi Hiroshima og Nagasaki. Kjell Olav Mangset skrev et åpent brev til Nei til atomvåpen her i Klassekampen. Han ville ikke gå under NTAs banner ved markeringen. «Kjernekraft er en energiteknologi, ikke et våpen», skriver han.

Flere hevder at atomkraft og atomvåpen ikke henger sammen, men det er kunnskapsløst. I 2015 ga Forsvarets forskningsinstitutt ut «Uranets vei til kjernekraft og kjernevåpen – en innføring i kjernefysisk flerbruksteknologi.» Uten uranutvinning og prosessene som følger, ville vi ikke hatt atomvåpen. Flere freds- og miljøorganisasjoner rundt i verden ser det, men det var skuffende at NTA fjernet kamp mot atomkraft fra sitt formål. I Norge er det antakelig bare Internasjonal Kvinneliga for fred og frihet, IKFF, som står for dette.

Den svenske nobelsprisvinnende fysikeren Hannes Alfvén 1970, sa det tydelig: «Det er ikke mulig å sette noen grense mellom atomkraft og atomvåpen, de er som siamesiske tvillinger. De har samme type anlegg: gruver, anrikningsanlegg og bearbeidingsanlegg. Reaktorene har samme historiske bakgrunn og samme framtid.»

Tidligere generalsekretær i FN, Mohamed ElBaradei, har uttalt: Land med atomkraftkapasitet er «bare et kort skritt unna atomvåpenkapasitet».

President Macron har uttalt at sivil og militær kjernekraftteknologi er gjensidig avhengig av hverandre. Uten det ene, ikke det andre.

Etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki fikk vi Eisenhowers tale «Atoms for Peace». Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, ble etablert i1957. Det skal både kontrollere at ikke flere utvikler atomvåpen og samtidig spre kunnskap om den fredelige utnyttelsen. Sovjetunionen (1949) og Storbritannia (1952) hadde alt utviklet sine atomvåpen. Frankrike (1960) og Kina (1964) fulgte etter. På tross av IAEAs formål.

FNs Ikke-spredningsavtale, Non-Proliferation Treaty, NPT, trådte i kraft i 1970. Trass i artikkel VI som handler om nedrustning, har vi ikke blitt kvitt atomvåpnene. Og artikkel IV sier: «Ingenting i denne avtalen skal tolkes slik at det påvirker den ukrenkelige retten for alle parter til å utvikle forskning, produksjon og bruk av kjernekraft til fredelige formål.» Dette prinsippet er også tatt inn i traktaten om atomvåpenforbudet, TPNW.

India utviklet sitt eget atombrensel og reprosesserte det, slik at de fikk plutonium. Dermed hadde de atomvåpen i 1974. Pakistan hadde atomvåpen på midten av 1980-tallet. Nord-Korea sluttet seg først til NPT, men forlot avtalen i 2003 og utviklet atomvåpen. Frankrike støttet Israel med uran, og Norge forsynte dem med tungtvann. Selv om Israel aldri har bekreftet at de har atomvåpen, er det ingen tvil om at det er tilfelle.

Plutonium er et tema i FFIs rapport: «Sikkerhetsaspekter ved kjernekraft i Norge.»

Ved atomkraftverket Busher i Iran har de liggende brukt brensel. En artikkel i Bulletin of Atomic Society forklarer hvor enkelt det er å bygge et lite reprosesseringsanlegg og dermed skaffe seg tilgang til plutonium: «Missing from US-Iran talks: plutonium for more than 200 nuclear bombs».

Døren er åpen for den som har uredelige hensikter. Det er ikke rart at det innen visse kretser er bekymring for at det nå er utsikter for en massiv utbygging av atomkraft rundt i verden