Til den norske og de nordiske regjeringene
Felles sikkerhet – dialog er den nordiske veien

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet - Norge (IKFF) oppfordrer på det sterkeste den norske og de nordiske regjeringene til å revitalisere samarbeidet for felles sikkerhet i Europa. Fred og dialog må på nytt bli den nordiske veien, inspirert av Helsingfors- sluttakten, undertegnet i 1975 av 35 stater, og Palmekommisjonens rapport fra 1982.

Klimakrisen og FNs bærekraftsmål gir ikke plass for fiendebilder og krigsretorikk. Militariseringen truer vår felles framtid: miljø og klima, kultur og utdanning, det nordiske velferdssamfunnet og selve demokratiet. Som fredsorganisasjon ber vi regjeringene ta rev i seilene og lytte nøye til FN og til dem som under den forrige kalde krigen tok til orde for et nytenkende program for fred og samarbeid i Europa.

IKFF appellerer nå til vår egen og de nordiske regjeringene om å innlede en åpen samtale med Russland for å få slutt på krigen i Ukraina. Dette er også foreslått av Finlands tidligere president, Sauli Niinistô. Det haster!

Hver dag som går med krig taper Ukraina dyrbare menneskeliv, natur, dyrket mark og infrastruktur. Hver dag med fortsatt krig er utarmende, ikke bare for Ukraina, men for Europa og verden for øvrig.

IKFF ber om

-  at nordiske land innleder dialog og forhandlinger om en sikkerhetsstruktur for Europa i samsvar med Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) sine prinsipper om udelelig sikkerhet.

-  at Norge og Norden og andre europeiske stater tar en aktiv fredsorientert rolle overfor Russland i sikkerhetsspørsmål

-  at Norge, Norden og Europa tar skritt for å gjenoppta og styrke samarbeidet med Russland om kultur, vitenskap, klima og Arktis.

- at Norge og andre nordiske land samarbeider om atomvåpennedrustning og Norden som en atomfri sone.

BAKGRUNN

Dagens situasjon

Midtøsten står i brann. Kriger og konflikter eskalerer vilt, i en tid hvor vi skulle samarbeidet for fred og for å håndtere klimakrisen, en krise som forsterkes av utslipp fra krig og våpenkappløp. Også gjennom FN har vi forpliktet oss til fredelig sameksistens til det beste for mennesker, klima og miljø. FN og FN-pakten som skulle forhindre krig, er alvorlig svekket. Hvordan FN, verdens land og sivilsamfunn i felleskap klarer å svare på krisene, vil bli avgjørende for jordens framtid.

I mellomtiden militariseres våre land og samfunn. USA har nå 47 militære baser i Norden, og det undertegnes stadig nye omfattende, forpliktene militære samarbeidsavtaler uten politisk debatt. Myndighetene ber oss forberede oss på krig, og mens frykten for en konvensjonell krig eller atomkrig øker, synes det offisielle svaret å være at Europa må øke sikkerheten ved at enda flere land får tilgang til atomvåpen.

80-tallet. Palmerapporten.

På 80-tallet var frykten for atomkrig stor. Ronald Reagan, USAs president, hadde utpekt Sovjetunionen som «det ondes imperium». De to stormaktene plasserte ut mellomdistanseraketter med atomstridshoder i allierte NATO- og Warszawapakt-land. Sivilsamfunnet reagerte med store protestmarsjer og demonstrasjoner, ofte initiert av kvinner og fredsorganisasjoner. I 1980 opprettet Olof Palme en uavhengig kommisjon for nedrustnings- og sikkerhetsspørsmål som besto av diplomater og tidligere stats- eller utenriksministre fra land i nord, vest, øst og sør. Dette arbeidet har de siste årene fått ny oppmerksomhet, ikke minst i den internasjonale fredsbevegelsen. Palmekommisjonen analyserte årsakene til den tilspissede situasjonen, og i 1982 leverte de rapporten: «Felles sikkerhet – et program for nedrustning». Kommisjonen advarte særlig mot avskrekking gjennom atomopprustning og militær overlegenhet. Det som den ene parten kaller defensiv avskrekking, vurderer den andre parten som offensive trusler og svarer derfor med mottiltak – som igjen tolkes som offensive trusler.

Menneskehetens historie er i seg selv et grundig bevis for at opprustning for å unngå krig, rett og slett ender med krig.

Palmerapporten konkluderte med at i den kjernefysiske tidsalderen må sikkerhet bygges sammen med motparten gjennom program for felles overlevelse, heller enn på trusselen om gjensidig utryddelse. Ingen kan føle seg trygg uten at motparten føler seg trygg. Programmet anerkjente dermed både østlige og vestlige sikkerhetsbehov. Dette er vesentlig. I Norge tok 2. verdenskrig 10 000 liv. Vi sier med rette: Aldri mer krig! I Sovjet tok krigen 27 millioner liv. Vi må kunne forstå deres frykt og sikkerhetsbehov, uten noensinne å akseptere krig og militære intervensjon som et middel.

Palmerapporten tok til orde for å bygge sikkerhet i fellesskap. Folk på begge sider av konfliktlinjene ønsker å leve i trygghet. Selv med ulike politiske systemer, kulturer, religioner og ideologier er land avhengige av å samarbeide. Det må skapes en allianse mot selve krigen, en langtidsplan for fred og felles sikkerhet som kan avløse doktrinen om at avskrekking er det som gir oss sikkerhet.

Arbeidet for felles sikkerhet ble avgjørende for det fantastiske som skjedde få år seinere. I 1987, året etter Palmes død, inngikk Gorbatsjov og Reagan INF-avtalen, som fjernet mer enn 2500 atomvåpen i løpet av få år. Avtalen var en seier for menneskeheten og reduserte frykten for atomkrig i Europa.

Palmerapporten i dag og The Security We Need (FN)

Palmerapporten pekte også på sikkerhetsutfordringer som fattigdom, sult ogmanglende muligheter for økonomisk utvikling. Ressurser kan frigjøres fra verdens militære sektorer til å håndtere fattigdom, vår tids klimakrise og tap av biologisk mangfold. Dette peker videre til FN-rapporten fra 2025, The Security We Need. For å møte tidens sammensatte kriser, må vi omdefinere hva som gir sikkerhet. Vi må gå fra å sette likhetstegn mellom militær styrke og sikkerhet, til å skape sikkerhet basert på samarbeid og vern av livsmiljøet. Dette vil skape tryggere livsvilkår for alle verdens land og folk og også for kommende generasjoner. Samarbeidet må være fritt for dobbeltmoral og ikke være drevet av staters eller selskapers kortsiktige interesser, men av et felles dypt seriøst ansvar for menneskeheten og fremtidige generasjoner.

Det fins ikke empirisk belegg for å hevde at økt opprustning og våpenproduksjon fører til fred. Det er en påstand som formidles uten krav til dokumentasjon, slik det kreves på andre samfunnsområder. I vår samtid og gjennom historien er det utallige historiske eksempler på det motsatte, nemlig at våpenkappløp og satsing på militærindustri - framfor diplomati og samarbeid - trapper opp voldsnivået og ender i krig.

Økonomisk er våpenindustri og militærkompleks profitabelt og utgjør den største økonomien i verden. Økonomiske prinsipper tilsier at våpnene som produseres også må brukes. Dette for å oppnå inntjening og profitt og utvikle og fornye teknologi og utstyr. Påstanden om at mer våpen bidrar til fred kan og må derfor tilbakevises som en av verdens mest destruktive myter.

På vegne av landsmøtet i Internasjonal kvinneliga for fred og frihet – Norge

Ingeborg Breines leder Rigmor Bjerche nestleder