Jeg håper DE VIKTIGE MENNENE vet at det alltid er best å snakke fint med naboer. De er vel akkurat like redde for atomkrig som det vi er. Norges fredsminister i desember 2021 K.Jacobsen Leganger avslutter året med et dikt
De viktige mennene,
de som bestemmer over alle våpnene,
de tar på seg uniformene sine og de tar på seg dressene sine.
De tar med seg papirene sine og de går på møtene sine,
og der sier de at vi må være redde for den store naboen i øst.
Der bestemmer de at vi må kjøpe nye kampfly og nye ubåter,
og der bestemmer de at vår mektige venn fra vest, han som har enda mer våpen,
skal få bo fast hos oss så han kan passe enda bedre på oss.
De viktige mennene,
de som bestemmer over alle våpnene,
har glemt at den store naboen vår i øst hjalp oss
den gangen under den store krigen
og at han etterpå dro hjem til seg selv igjen.
Den mektige vennen vår i vest, han hjalp oss også, det skal han ha,
men da vi var frie nølte han med å dra tilbake.
Han talte i stedet slik:
«Fordi jeg har hjulpet dere tilhører dere nå meg.
Heretter må dere gjøre som jeg sier.
Jeg skal hjelpe dere slik jeg bestemmer.»
Og de viktige mennene i landet vårt adlød.
De gjør fortsatt det den mektige vennen i vest ber dem om
på så mange ulike måter, og noen ganger gjør de enda mer.
En myk, lys vinterdag før jul
ville de for eksempel sende oss en julehilsen,
en liten overraskelse til oss uten uniformer og dresser.
Deres hilsen var slik:
Rasende kampfly spjæret den vakre himmelen vår. De sa at de fløy i stjerneformasjon. Men jeg så ingen stjerne. Jeg så bare bomber og død. De viktige mennene lurer ikke meg. De viktige mennene lurer ikke oss.