Kirsten Engelstad, tidligere riksbibliotekar – og medlem av IKFF

Hva skjedde på Krim i 2014?
I en reklamesnutt på TV-skjermen i disse dager er budskapet i en kampanje fra redaktørstyrte
media: «Det er lett å bli lurt – og lurt å være litt kritisk!» Dette rådet gjelder også den allment
aksepterte sannheten om at det som skjedde på Krim i 2014, var at Russland gjennomførte en
ulovlig annektering av Krimhalvøya. Putin sendte inn soldater uten nasjonale kjennetegn, og
gjennomførte en folkeavstemning under militær okkupasjon. Til og med FN-sambandet
skriver på sin hjemmeside, oppdatert 8. september i år, at Russland tok Krim i 2014, og at
Ukraina-krigen startet på Krim i 2014.

Bedriver vi litt kildekritikk og leser alternative kilder, blant annet fra autorative kilder på
Krim selv, får vi vite at Krim ikke var en integrert del av Ukraina fra 1992 til 2014, men en
republikk i union med Ukraina som «Den autonome republikk Krim», (noe tilsvarende Norges
union med Sverige fra 1814 til 1905). Dette kom ikke tydelig frem da daværende
generalsekretær i Nato Jens Stoltenberg 3. april 2019 sa til en klappende Kongress i USA:
«Det er første gang i Europa at et land har tatt en del av et annet land med makt siden andre
verdenskrig. Vi ser et mønster i Russlands fremtreden.»
I alternative kilder kan vi også lese at like før Sovjetunionen ble oppløst i 1991, var Krim et
av to land i Sovjetunionen som i to folkeavstemninger ville beholde Sovjetunionen. I ettertid
kan mange mene at Russland handlet feil i 1991 ved å nekte å oppta Krim i Den russiske
føderasjon. Moskva ville den gang at Krim, uten egen tilstrekkelig vann- og strømforsyning,
skulle bli værende i Ukraina. Men politikere på Krim insisterte på at Krim skulle ha sin egen
Grunnlov. Den ble forhandlet frem med Kiev-regimet i Ukraina og underskrevet av begge
parter i 1992. Ifølge «Den Autonome Republikk Krims Grunnlov» fikk Krim rett til egen
statsminister, eget Parlament, egen Høyesterett og egen utenrikspolitikk. Til forargelse for
Krim, fratok Parlamentet i Kiev senere ensidig Krims grunnlovfestede rett til egen
utenrikspolitikk og påbød så ukrainsk som eneste offisielle språk på Krim der ca 60 prosent av
befolkningen var russisk-språklige.

Flertallet av parlamentspolitikerne på Krim tok avstand fra Maidan-opprøret i Kiev som
pågikk fra november 2013 til februar 2014. Derfor utstedte det nye regimet i Kiev arrestordre
på ledende politikere og medlemmer av Kievs Høyesterett. Parlamentet på Krim ba Putin om
militær støtte. Før svaret kom fra Moskva, mobiliserte en pensjonert vise-admiral ved den
russiske militærbasen i Sevastopol, Oleg Belaventsev, som var på ferie på Krim, russiske
soldater på militærbasen i Sevastopol. Det var i solidaritet med Krims befolknings motstand
mot Kiev-regimet at «de grønnkledde» fjernet sine russiske kjennetegn på uniformene. Disse
«grønnkledde» russiske soldatene ble ikke «sendt inn» til Krim, som mange hevder.  De var
der allerede, og i forståelse med Parlamentet på Krim beskyttet de befolkningen og
Parlamentsbygningen før de inviterte soldatene fra Russland kom. De bidro til at ingen ble
drept.
Vladimir Konstantinov, daværende leder i Krims Parlament, har skrevet en bok om
begivenhetene, illustrert med mange fotos. Det var han, som sammen med Oleg Belayentsev
reiste til Putin i Moskva for å be om militær hjelp og om at Krim skulle bli innlemmet i Den
russiske føderasjon. De fikk ja på spørsmålet om militær hjelp, men på det andre spørsmålet
var svaret at det først måtte avholdes en folkeavstemning på Krim for eller mot å bli et land i
Den russiske føderasjon. Folkeavstemningen fant sted 16. mars 2014, og det publiserte

resultatet var at 96,57 prosent stemte for en gjenforening med Russland. To dager senere, 18.
mars 2014, inngikk Republikken Krim en avtale med Russland om å bli del av Den russiske
føderasjon.
OSSE og vestlige land nektet å sende valgobservatører, men ifølge Krim var det 151
valgobservatører fra 23 andre land og 623 journaliser som rapporterte fra folkeavstemningen.
I henhold til en spørreundersøkelse foretatt på Krim av det amerikanske
meningsmålingsfirmaet Gallup fem uker senere, 21-27 april 2014, mente 82,8 prosent av
innbyggerne at resultatet av folkeavstemmingen samstemte med folkets mening. Noen uker
senere, 12. mai 2014, konkluderte det amerikanske Pew Research Center sin
spørreundersøkelse med at 91 prosent av innbyggerne på Krim mente at folkeavstemningen
var fri og rettferdig. Det var bare 4 prosent som ikke godtok folkeavstemningen og trodde på
Ukrainas versjon. I februar 2015 viste en tredje spørreundersøkelse fra det tyske GfK at 82
prosent av respondentene fremdeles var fornøyde med at Krim var en del av Den russiske
føderasjon, 11 prosent svarte «stort sett fornøyd», 2 prosent svarte «Nei» og 2 prosent svarte
«Vet ikke».De to amerikanske firmaene har i ettertid stilt spørsmål ved holdbarheten av de overveldende
positive svarene. Men at majoriteten ønsket en gjenforening med Russland, står til troende.

Den vanlige historien er likevel at Russland annekterte Krim, og ifølge Quora er det bare 11
land i FN som anerkjenner Krim som en republikk i Den russiske føderasjon. Betydningen av
ordet «annexation» er ifølge Cambridge Dictionary “possession taken of a piece of land or a
country, usually by force or without permission.”

Den grusomme krigen i Ukraina, som startet med Russlands rettsstridige invasjon i Ukraina 24. februar 2022, er en annen historie. Deler av bakgrunnen for denne tragiske historien er godt belyst på norsk av blant annet professor emeritus i historie Oddbjørn Magne Melle.

(foto: Theodosia-Caffa, The Genoese fortifications. Creative Commons. Flickr, inkoukounis