Lørdag 15. mars får LOs fagleder Jonas Bals et hovedoppslag i Klassekampen med oppfordring om å lære av ukrainerne for å «vinne freden» med å lage brannbomber og molotovcocktails. Vet du hva, Jonas? Heller enn å «gå på bøllekurs» vil jeg at vi lærer oss å samarbeide med russiske miljøeksperter. Å rydde i giftige etterlatenskaper av krigsindustrien – landminer og utslipp fra skadde industrianlegg i Ukraina – kan være en meningsfull begynnelse.
Heller enn å øve på enda mer avskrekking vil jeg at vi bygger tillit gjennom felles prosjekter til lik og gjensidig nytte. Heller enn å bruke tid og ressurser på våpenberedskap, foreslår jeg fredsøvelser: Øvelser i deeskalering og megling i å finne felles grunn på tvers av skillelinjer.
Landets største arbeidstakerorganisasjon trenger fagledere som er innforstått med at internasjonal solidaritet betyr å være solidarisk med fotfolket utkommandert til å drepe andre som tilfeldigvis er født inn i en annen nasjonalstat. Krig er meningsløst. Derfor brukes mye ideologi for å få massene til å se en krig som ‘nødvendig’ eller å ta det som en (hellig) plikt å gi ubetinget støtte til en alliert stat. Statsapparatet og mediene øser ut propaganda som skal overbevise oss om hvorfor vi skal ofre fellesgodene, og til syvende og sist risikere egne liv.
Alle i hele Europa skal bli forsvarsdyktige, det vil si krigsklare. Møysommelig oppbygde velferdsstater, med helsevesen, kunst og kultur, utdanning, et inkluderende sosialt sikkerhetsnett, har vi ikke råd til lenger, fordi nå er det missiler og ammunisjon det gjelder. «Nå gjelder det å avskaffe krig for å redde oss selv» Men Hitler!? … Hallo! Vi lever i atomalderen. Atombomben har endret alt: Våpen kraftige nok til å ødelegge alt liv på kloden gjør at vi må tenke annerledes nå. Nå gjelder det å avskaffe krig for å redde oss selv.
En pasifistisk holdning er en logisk konsekvens av at ingen har rett å frarøve hele den kommende menneskeslekta livsgrunnlaget. Enhver som i dag griper til våpen er medansvarlig for å bidra til en eskalering som til syvende og sist fører til verdens undergang. Og det er nettopp det vi oppfordres til å forberede oss på: totalberedskap kalles det.
Det å nekte å gå til krig for et system der noen beordrer andre til å drepe, er ikke en mangel på fellesskapsfølelse – men tvert imot bevisstheten om at solidaritet ikke bare gjelder de som bor innenfor statsgrensen. Den tyske journalisten med det norske navnet Ole Nymoen sier det slik i boken «Hvorfor jeg aldri ville kjempet for mitt land. Imot krigsdyktighet:
"Det er mye det lønner seg å kjempe for etter mitt syn, selv om jeg ikke vil gripe til våpen. Jeg identifiserer meg ikke med stater, men med menneskene som er rammet av krig og vold på alle sider av frontlinjene kloden rundt. […]
Det finnes mer som forener oss enn det som skiller oss. […] Så lenge menneskene først og fremst føler seg som medlemmer av en stat eller et folk, og derfor adskilt fra resten av menneskeslekten, står de hele tiden med en fot i skyttergraven. Samtidig som det jo finnes så mye det lønner seg å leve for – og ingenting en burde dø for."