FN er i krise. De Forente Nasjoner er ikke, på tross av navnet, i stand til å opptre forent. Stormaktsproblematikken som hemmet Folkeforbundet er fortsatt uten varig løsning selv om det foreligger og blir gjennomført en rekke reformforslag. De faste plassene og vetoretten som vinnerne av andre verdenskrig ble gitt i det mektige Sikkerhetsrådet, er og blir en politisk akilleshæl.
I tillegg står FN i en omfattende økonomisk krise. USA betaler ikke sin del av medlemsavgiften og melder seg ut av en rekke særorganisasjoner og program som UNWRA, WHO, Menneskerettighetsrådet og UNESCO. Mange land snakker pent om rettferdighet, fred og menneskerettigheter, men bruker heller pengene på opprustning. Noen land betaler, men for sent til at pengene kan brukes på vettig vis. Andre betaler à la carte, ofte kun for det de kan få direkte nytte av selv.
Noen vil hevde at FN kun er summen av det medlemslandene (som kan være fattige, autoritære, demokratiske, idealistiske, alliansetro, nøytrale …) tillater det å være. Likevel er FN noe mye mer: Fremsynte kvinner og menn har utviklet et sett med verdier og normer, nedfelt i lover og regler og institusjonalisert i et nettverk av organisasjoner og institusjoner. Det er denne skatten, dette grunnfjellet, denne felles samvittigheten, vi må verne om: FN-pakten, Menneskerettighetserklæringen, de mange konvensjonene som utgjør internasjonal lov, de store og viktige politiske møteplassene, humanitærretten, nødhjelpsarbeidet og de faglige samarbeidsorganene som muliggjør, fremmer og regulerer internasjonal kontakt …
Uten FN er risikoen stor for at det virkelig kun er den sterkestes rett som gjelder, enten det er land, kapital eller multinasjonale selskap. Hvem kan komme inn og hjelpe når all normalitet går i oppløsning, når vi alle har feilet og ikke klart verken å forhindre eller stoppe krig og brutal nød – ei heller folkemord? Mange av oss ønsker oss et mer kraftfullt FN som klarer å håndheve visjonen om å skape fred med fredelige midler bedre. Likevel er det kun det FN vi har som per idag kan hjelpe når så mye går galt, på en i alle fall tilnærmet adekvat måte.
Nå gleder vi oss over våpenhvile i Gaza og at nødhjelp skal komme inn. FN har mobilisert bredt. UNWRA med sine samarbeidsorganisasjoner og sin erfaring er de eneste som vil kunne håndtere en situasjon hvor hele samfunnet ligger i ruiner, hvor sprengladninger truer, hvor folk er syke, sultne, sinte, redde og fortvilte. Den privat-militære strukturen som Israel og USA etablerte da Israel nektet FN adgang, viste tydelig for all verden hvordan de kom til kort.
Utfordringene framover er formidable. FN må inn øyeblikkelig ikke bare for å håndtere distribusjon av nødhjelp, men i full bredde og med alle sine særorganisasjoner og fredsbevarende styrker. De rike landene må la opprustingen stoppe opp, i det minste for en periode, og bruke midlene til å bygge fred og levelige forhold. Israel må selvsagt betale krigserstatning og redusere sitt militære arsenal. Kanskje må de oppgi sine atomvåpen. Den ikke-militante delen av Hamas må fortsette sitt arbeid, ikke minst med lov og orden. Verden vil forhåpentligvis ha lært av hva den fatale utestengingen av Bath-partiet i Irak førte til.
Det politiske og langsiktige arbeidet for å skape fred og rettferdighet for alle som bor i Israel og Palestina er ikke mindre krevende. Det amerikanske forslaget om et anglo-amerikansk overgangsstyre har liten troverdighet. At britene, som i stor grad har skapt vanskelighetene i Midtøsten, skal inn i en lederrolle her, vil være en rød klut, som ikke blir mindre heftig av at krigshisseren Tony Blair er tiltenkt en sentral rolle. Og USA, som i tykt og tynt har støttet Israels krigføring og apartheidpolitikk med uhyrlige våpen og store pengemidler, kan ikke få lov til å lage en Florida-resort i Gaza. Hvis den amerikanske presidenten ønsker fred, som han sier, må han støtte at FN blir gitt oppgaven å bygge fred i Midtøsten.
FN har et høvelig organ, Tilsynsrådet, som riktignok er sovende for tiden, men som vil kunne revitaliseres hurtig av Hovedforsamlingen. Tilsynsrådet har et relevant mandat og erfaring fra å ha hjulpet mindre, frigjorte kolonier til selvstendighet. Tilsynsrådet må etablere en styringsgruppe og få hjelp fra relevante deler av FN-systemet. Fredsbevarende styrker, helst med personell fra land helt uten involvering i konflikten, må inn parallelt med det politiske og praktiske arbeidet.
Siden Gaza ligger i ruiner og Vestbredden er sterkt kolonisert av israelske settlere, er det for tiden ikke mulig å tenke seg noen tostatsløsning. For å kunne lykkes i å skape levelige forhold både for palestinerne og israelerne, fordres det en helhetlig tenkning. FN-protektoratet må derfor omfatte både Gaza, Vestbredden, Jerusalem og Israel. Siden motsetningene er så store bør et slikt protektorat etableres for en full ti års-periode. I løpet av den tiden, vil det vise seg om jøder, muslimer, kristne og andre kan lære å leve sammen i fred i et moderne, demokratisk land, eller om man igjen må splitte det gamle Palestina i to.