DIALOG MELLOM RUSSLAND OG EUROPA - OGSÅ NØDVENDIG FOR Å SKAPE FRED ETTER FIRE ÅRS KRIG I UKRAINA
USAs utenriksminister, Marco Rubio, skapte sjokkbølger på sikkerhetskonferanse i München nylig (13 - 15 februar) blant alle som fortsatt har et lite håp om en verden basert på humanisme, internasjonal lov, samarbeid og solidaritet. Han lovpriste vestlig imperialisme og insisterte på viktigheten av å styrke/gjenvinne USAs verdenshegemoni, med Europas hjelp (storskala investering i amerikanske våpen), samtidig som han overgikk McCarthy i å demonisere kommunismen. Et slikt selvhevdende og polariserende verdenssyn er svært dårlig nytt for verdensfreden og dårlig nytt for Europa.
Våre politikere og våre “sikkerhetseksperter” bør derfor snarest fjerne seg fra avhengigheten av USA og søke reelt multilateralt samarbeid, og for fredens skyld, aktivt søke dialog med Russland som et nødvendig skritt for å få slutt på krigen i Ukraina. Det er utålelig at unge mennesker, primært ukrainske og russiske, fortsetter å dø på slagmarken i Ukraina, mens vi ikke makter å bidra adekvat til forhandlinger og diplomatiske løsninger.
Også norsk etterretningstjenestes risikovurdering trenger reorientering. Den fremstår som virkelighetsfjern og fastlåst i gamle forestillinger om hvem som er våre beste allierte og hvem som er våre fiender. Den ensidige hetsen, demoniseringen og mistenkeliggjøringen av Russland hindrer kompromiss og varig fred. Hvis det viktigste for våre liv er å leve i fred, da vil en mindre rigid holdning til Russland være nødvendig. Det vil også kunne være et konstruktivt bidrag til å styrke Norges anseelse globalt i en ellers vanskelig tid for norsk diplomati, post Epstein.
Det er i vår interesse å bygge gode relasjoner til våre naboer. Vår geografi ligger fast, mens geopolitikken kan og må endres.
Ikke bare Norge, men også øvrige Norden og Europa må bygge mot til å innlede direkte samtaler med Russland og ta en mer aktiv freds-orientert rolle. Europa må utvikle en sikkerhetsstruktur og en fredsarkitektur i overensstemmelse med OSSEs prinsipper om udelelig sikkerhet og FN Paktens påbud om å bygge fred med fredelige midler. Paris-erklæringen av 1990 om et nytt Europa vil også kunne være til nytte for å bygge et paneuropeisk sikkerhetssystem hvor alles legitime sikkerhetsbehov ivaretas. Fred i Ukraina er helt avhengig av at Russland og øvrige Europa klarer å snakke sammen. For folk i Ukraina er det å skape håp om en fremforhandlet og varig fred vitalt og akutt.
Stormaktsrivaliseringen, ikke minst over adgangen til naturressursene, blir stadig mer uttalt. Å la verdens største og hegemoniske stormakt få egne baser/omforente områder på norsk jord og adgang til norske militære anlegg, samtidig som vi har en annen stormakt som nabo, kan være en meget farlig provokasjon. Baseavtalene med USA bør derfor sies opp umiddelbart for vår sikkerhets skyld, og kanskje også som en beskyttelse av våre naturressurser. At Norge, i tillegg til USA, også lar Tyskland og England få militært innpass på norsk jord er neppe i overensstemmelse med Grunnlovens suverenitetsprinsipp og bidrar ikke til fredelig sameksistens, men setter den ytterligere i fare
Den intensive opprustningen som nå foregår i alle våre land, ikke minst grunnet Natos påbud om 5% av BNP til militærvesenet, gjør regionen til en særdeles farlig kruttønne, forbruker våre naturressurser, forurenser vår luft, vår jord og vårt vann og svekker vår velferd.
Det er på tide å erkjenne at krig ikke er et middel til å løse underliggende interessemotsetninger, og at våpen, stadig farligere, stadig mer altutslettende, ikke er veien til fred. Atomvåpnenes destruksjonskapasitet, utbredelse og trusselen om bruk er dramatisk økende. I krigen i Ukraina er fire atommakter involvert, inklusive de to største. Norske politikere må endre kurs, lytte til sivilbefolkningen og aktivt arbeide for en verden uten atomvåpen, underskrive FNs atomvåpenforbud og ikke delta i noen form for aktivitet eller samarbeid som risikerer bruk av masseødeleggelsesvåpen. Avskrekking som strategi er sørgelig ensidig og ivaretar ikke de menneskelige og humanistiske faktorer som er helt essensielle for å skape gode og fredelige samfunn.
I en situasjon hvor klima- og miljøkrisen er en eksistensiell trussel mot menneskehetens overlevelse, bør det ikke være plass til massiv militarisering, fiendebilder og krigsretorikk. Alle krefter bør brukes til å hindre at krigsferd blir prioritert på bekostning av velferd for folk og planet. Vi må slå ring om det nordiske velferdssamfunnet, vår helse- og sosialomsorg, vår kultur og utdanning, vårt naturmangfold og selve demokratiet.
Palmekommisjonens vision og plan for felles sikkerhet, hvor ingens sikkerhet må gå på bekostning av naboens sikkerhet, må hentes frem igjen. Multinasjonale lover og institusjoner må være bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk. Eksempelvis bør Norge bidra til at Russland, som eier halve Arktis, igjen kan komme inn som full partner i Arktisk råd. Det er vitalt for måten vi kan håndtere de felles utfordringene i Arktis.
Vårt forhold til Russland må ikke være slik at det blir betraktet, ikke minst av det globale sør, som dobbelmoralsk, sett i relasjon til hvordan vi forholder oss til Israels folkemord på Gaza. Også våre sportslige gullmedaljer vil føles mer fortjent om vi konkurrerer også med utøvere fra den store vintersports-nasjonen Russland, og våre sanger vil lyde bedre i Eurovisjonen om vi ikke utelukker Russland samtidig som vi tillater stemmene fra et krigersk Israel. Å vanskeliggjøre folk til folk kontakt også ved reiserestriksjoner av ulik art, legger et dårlig grunnlag for fremtidig fredelig sameksistens.
Å kunne snakke over gjerdet eller over grensen er viktig i det små som i det store for å unngå eller overkomme misforståelser, spenninger og uvennskap. Utfordringene vi står overfor i Ukraina er ekstra store og fordrer mot og innsikt. Heldigvis foreligger det løsningsforslag som vil kunne være politikerne til hjelp.
(IB- publisert i KK i dag i forkortet versjon)