Jo, vi kan gjøre noe: Her er fire konkrete krav til en norsk atomvåpenpolitikk som virker.
av Ingeborg Breines, Elisabeth Eide, Åse Møller-Hansen
Da dommedagsklokken ble stilt til 85 sekunder før midnatt 27. januar, etterlyste The Bulletin of the Atomic Scientists’ Science and Security Board strakstiltak for å begrense verdens atomarsenaler. Bare noen dager tidligere fylte FNs forbudstraktat mot atomvåpen fem år. Den forbyr atomvåpen og gjør det ulovlig for partene å ta del i noen som helst form for aktivitet relatert til atomvåpen: bruk, utvikling, produksjon, anskaffelse, lagring eller mottak. Norge har ikke undertegnet traktaten.
De ni atomstatene fortsetter å produsere, utplassere og trene på bruk av atomvåpen, også under de årlige Steadfast Noon-øvelsene hvor Nato-land samtrener på å håndtere kjernefysiske våpen. I Norden pågår diskusjoner om landene bør skaffe egne atomvåpen.
Vet vi ikke hvor stor skade atomvåpen kan gjøre på mennesker og vår livsverden? En begrenset atomkrig kan føre til en atomvinter, hvor sollyset blokkeres og hindrer plantevekst og jordbruk. Sykehus og helsepersonell vil ikke kunne hjelpe de tusenvis av skadde og døende, og satellitter og infrastruktur vil kollapse og hindre kommunikasjon.
FNs forbudstraktat er et forsøk på å stoppe atomgalskapen. I 2024, fire år etter at forbudstraktaten trådte i kraft, brukte de ni atomvåpenstatene likevel mer enn 100 milliarder dollar på sine atomvåpenarsenaler. USA brukte mer enn de andre atomvåpenstatene til sammen, 56,8 milliarder dollar, så fulgt av Kina og Storbritannia.
ICAN skriver i rapporten «Hidden costs: nuclear weapons spending 2024» at summen verden brukte på atomvåpen kunne ha livnært verdens 345 millioner sultlidende i to år.
Uten demokratisk medvirkning har også Tyskland, Nederland, Italia, Belgia og Tyrkia utplassert amerikanske atomvåpen, kanskje også Polen og Romania. Og hvor mange atomvåpen fins på ulike amerikanske baser i Europa uten at vi har innsikt i det? Russland utplasserte nylig atomvåpen i Belarus.
ICAN har i rapportene «Wasted, Surge og Squandered» vist hvordan våpenindustrien er et stort hinder for atomnedrustning gjennom sine innflytelsesrike tenketanker og lobbyister med tilgang til politiske toppnivå.
Hva kan så Norge gjøre?
1. Norge må gjøre FN stort igjen. Det ble nylig avslørt at Børge Brende i korrespondanse med Jeffrey Epstein mente at rikmannsklubben i Davos kan erstatte FN. Trumps «Board of Peace» vil også bidra til å undergrave FN. Det er sjokkerende. Norge og verden bør tvert om bidra til å styrke FNs arbeid for å håndtere konflikter og globale utfordringer. Verdens militære budsjetter er ifølge FN-rapporten «The security we need» 700 ganger større enn FNs regulære budsjett. Englands utgifter til atomvåpenarsenal i 2024 kunne finansiert FNs drift i tre år. Tilsvarende kunne Russlands drevet FN i mer enn to år, mens USAs atomvåpenbudsjett kunne finansiert FN i 16 år. Norge betalte nylig FN-kontingenten på 200 millioner kroner for 2026. I samme tidsrom vedtok Stortinget å kjøpe rakettsystem for langtrekkende missiler for 19 milliarder kroner. Redd Barna har foreslått en «langtidsplan for fred» der minst ti øre av hver krone til væpnede styrker går til fredsarbeid.
2. Norge må trekke Oljefondet ut fra alle selskap som bidrar til produksjon av atomvåpen. Oljefondet har etiske retningslinjer som skal hindre slike investeringer. ICAN viser at fondet likevel investerte svimlende 43,5 milliarder kroner i slike selskap i 2024. Nå foreslår finansministeren og flere politiske partier å åpne for fulle investeringer i den profitable industrien. Begrunnelsen er blant annet at vi «nyter godt av» Natos atomparaply.
3. Norge må ta initiativ til diplomati og lavspenning med Russland. Under den kalde krigen var Norge og Norden en slags buffer mellom stormaktene. Forsvaret omtaler i dag vår nabo Russland som fiende, og vi er blitt en frontlinjestat mellom Russland og Nato. I fjor deltok Norge for først gang i Natos kjernevåpenøvelse «Steadfast Noon» med F-35-kampfly og stabsoffiserer. Det Nato kaller avskrekking, oppfatter «fienden» som trusler – og vise versa, og eskaleringen fortsetter.
Tidlig på 1980-tallet var frykten stor for en atomkrig mellom stormaktene. Olof Palme tok initiativ til en internasjonal kommisjon for nedrustning og sikkerhets. Den konkluderte med at internasjonal sikkerhet må hvile på en forpliktelse om felles overlevelse heller enn trusselen om gjensidig ødeleggelse. Sikkerhet er noe man må bygge med motparten. Rapporten anerkjente også østlige sikkerhetsbehov, og sa at all offensiv ideologi for å oppnå militær overmakt truer universell sikkerhet.
4. Norge må skrive under FNs atomvåpenforbud. Selv om et stort flertall i Norge vil signere FNs forbudstraktat, sier regjeringen nei. Argumentet er at et forbud ikke er forenlig med norsk sikkerhetspolitikk, Nato-medlemskapet.
Atomvåpen er på feil side av historien og på kollisjonskurs med FNs arbeid. Norge må støtte den globale kampanjen for en atomvåpenfri verden og signere FN-traktaten innen utgangen av 2026.