Internasjonal kvinneliga for fred og frihet:

Cuba har vært utsatt for amerikanske sanksjoner i snart 70 år.

USA innførte de første tiltakene etter den kubanske revolusjonen i 1959 som svar på nasjonaliseringen av amerikansk eiendom. I dag begrunner USA politikken med Cubas manglende demokrati, brudd på menneskerettigheter og landets støtte til regimer som Venezuela. Likevel er det åpenbart at det fremdeles er USAs primære mål å bekjempe nasjonalisering av naturressurser, som ligger til grunn for angrepene.

I tråd med dette målet forsterket USA sanksjonspolitikken overfor Cuba i februar 2026 ved å innføre blokade av oljetransporten fra Venezuela til Cuba. Sanksjonene  er eskalert opp fra å være et handelsforbud til å bli aktiv innsats for regimeendring gjennom økonomisk kvelning. Trump har også krevet at USA får full tilgang til Venezuelas oljeressurser.

14.februar meldte NTB at «FN er svært bekymret for den humanitære situasjonen på Cuba etter at USA blokkerte oljeforsyninger til landet.

– Vi er svært bekymret for den stadig dypere sosioøkonomiske krisen på Cuba, midt i en flere tiår lang embargo og ekstreme værhendelser, og nå USAs blokade av olje, sier talsperson for FNs menneskerettighetskommissær Maria Hurtado.......over 80 prosent av vannforsyningen er avhengig av strøm, og energimangel og strømbrudd undergraver derfor tilgangen på rent drikkevann, sier hun. USAs utenriksminister, Marco Rubio, som har cubansk bakgrunn, legger ikke skjul på at USA vil ha regimeendring på Cuba.»

Norge har i over 30 år vært motstander av den amerikanske sanksjonspolitikken mot Cuba, og har konsekvent stemt mot den i FN siden 1993. Norge mener blokaden er en utspekulert og grusom handling, som rammer sivilbefolkningen hardt og har som mål å kvele landets økonomi.  Til tross for sanksjonene fra USA, har Norge opprettholdt diplomatiske forbindelser med Cuba siden 1909 og har en ambassade i Havanna. Norge var også i 2025 blant flertallet på 165 da FNs generalforsamling vedtok en oppfordring til USA om å oppheve sin sanksjonspolitikk mot Cuba.

USA har i alle år sett bort fra FN-flertallets fordømmelser, og i 2026 har Trump-administrasjonen stoppet oljetransporten fra Venezuela til Cuba og begrunnet dette med at Cuba er en trussel mot USA. Cuba er fra i år oppført på USAs liste over stater som støtter terrorisme.

NTB og de store norske mediehusene har på nyåret publisert en rekke meldinger om at det foregår en kraftig militær eskalering fra USAs side i Karibia, parallelt med den nylig iverksatte oljeblokaden mot Cuba. Gjennom FOX-News har Trump varslet om nye militære aksjoner i Venezuela, og at USA kan komme til å angripe landområder i Mexico og Colombia. I denne sammenhengen uttrykker mediehusene - med god grunn - sterk bekymring for verdensfreden

Trump bruker «kamp mot narkotika» som begrunnelse for USAs militære aksjoner og krigføring i de latin-amerikanske landene. Opptrappingen av sanksjonspolitikken gjennom oljeblokaden av 2026, begrunnes også slik – i og med at de nære båndene mellom Cuba og Venezuela er blant begrunnelsene.

USAs utenrikspolitikk anno 2026 er enhetlig og konsekvent innrettet mot ett mål: USA skal ha kontroll over regionens naturressurser – med sterk vilje til å gå til krig for å nå dette målet – uten motforestillinger mot å utsette sivilbefolkningene for de største offer og lidelser. Konsekvensene av norsk stemmegivning i FN mot sanksjonspolitikken og fordømmelsen av militæraksjonen mot Venezuela i desember, må være at regjering og storting tar avstand fra helheten i USAs politikk i Sør-Amerika – for eksempel gjennom et initiativ overfor FN-flertallet på 165 land, om sammen å iverksette tungt diplomati og målrettede humanitære tiltak for å forhindre en storkrig i Sør-Amerika