av Ellen Elster og Gro Standnes

Kvinner, fred og sikkerhet, FNs Sikkerhetsrådsresolusjon nummer 1325 har eksistert i 25 år. Hva har skjedd i løpet av 25 år? Hva er utfordringene framover, ikke minst sett i lys av dagens globale og urolige situasjon?

Dette var tema på en to dagers konferanse i begynnelsen av mai i år. Kvinner fra hele verden var invitert for å kaste lys over disse spørsmålene.

Konferansedeltakerne i en overfylt sal ble ønsket velkommen av konferanseverten, Ayesha Wolasmal. Hun minnet oss om de mange tilbakeslagene denne resolusjonen har hatt for kvinner gjennom disse 25 åra, med kriger, manglende rettigheter for kvinner, kvinner som er gjort tause. – Det er viktig at kvinner blir inkludert i politikken, og at de ikke bare sees på som ofre, sa hun.

Kvinners rettigheter i en urolig verden

Utenriksminister Espen Barth Eide åpnet konferansen ved å slå fast at vi nå levde i dramatiske tider. I år 2000, da resolusjonen ble vedtatt, var situasjonen en helt annen. Fred, solidaritet og inkludering av kvinner var bedre forstått. Forskning har fulgt resolusjonen. Men dagens kriger har ført til alvorlig tilbakegang med vold mot og utelatelse av kvinner. Det er en bekymringsfull trend.

Hovedtaler var Sanam Naghi Anderlini, som har deltatt i arbeidet med å gjennomføre resolusjonen siden starten gjennom sitt lederskap i International Civil Society Action Network. Også hun understrekte den usikre verden vi nå lever i, og at Norge er det eneste landet hun føler seg trygg i. Men, sjøl Norge kan ikke unnslippe truslene som kommer fra nettet.

-Vi er havnet hos de svake mennenes styring. De tør ikke snakke med motstanderne sine. Trump og Putin sitter bak skrivebordene sine mens de sender ut den unge generasjonen for å bli drept og traumatisert. Det prioriteres midler til våpen mens velferdssektoren lider. Det handler alltid om makt, penger, korrupsjon og manglende ansvarlighet.

-Kvinner bruker å få jobben gjort. De vet hva som må gjøres. Det er mange kvinnegrupper på tvers av konflikter. De samarbeider og risikerer livene sine for det. Hvordan vi ser framtida, må bli en rettesnor for oss. Politikere har en tendens til å se på fortida som rettesnor. Vi må dokumentere individuelle hendinger for ikke å gi opp, sa Sanam.

Mye er gjort på 25 år

Resten av konferansen var lagt opp til panelsamtaler hvor ulike sider ved resolusjonen ble tatt opp. Det ga mulighet for at mange stemmer kom til orde. Det var kvinner som hadde følt og følte på krigens uhygge på nært hold. De representerte i stor grad lokale organisasjoner. Noen jobbet sentralt i interesseorganisasjonene og med lokale prosjekter.

Amrita Kapur, generalsekretær i WILPF International, pekte på at feministiske stemmer har kommet inn i arbeidet for fred. Organisasjonen har fått mye støtte, blant annet fra det norske UD for å gjennomføre lokale prosjekter, primært i Midt Østen og i Nord Afrika (MENA-regionen).

Mange understrekte viktigheten av lokale handlingsplaner. 140 land har til nå etablert nasjonale handlingsplaner, men det normative rammeverket er i stor grad svakt, fortalte Eivind Vad Petersson, statssekretær i UD. – Vi ser nå at det er noe tilbakegang for kvinners rettigheter.

Lokale kvinneaksjoner og støttearbeid

En del resultater viser at kvinner organiserer seg lokalt med blant annet støttearbeid og lokale kvinneaksjoner. Khouloud Alkhatib fra Libanon fortalte at de har klart å skape en kvinnebevegelse på tvers av landegrensene. 

-Da det var et terrorangrep i Pakistan var kvinnegrupper i stand til å gi støtte og bidra med å bygge opp tillit. Regimeskiftet i Syria skjedde med veldig lite voldsutøvelse. Det var fordi flere kvinnegrupper var til stede i lokalsamfunnene, fortalte Sanam Naraghi Anderlini.  

Somaia Musa fra Sudan fortalte om sudanske kvinners innsats under krigen. Kvinnene arbeider innenfor alle delene av prosessen under krig og konflikt både gruppevis og individuelt. Det handler om forebygging, beskyttelse, hjelp, med skader og traumer, og kommunikasjon. Samtidig som de finner kollektive måter å forholde seg til hverdagen, og det gis moralsk støtte for å skape livsmuligheter til internt fordrevne. 

Også Rouba Mhaissen fra Syria og Jeanette Uwizeye fra Rwanda understrekte viktighet av å organisere og utvikle nettverk for kvinner for myndigjøring, slik at kvinner kan engasjere seg, fremme sine interesser og utveksle ideer, og at en ikke føler seg aleine.

Et liv uten frykt – Sexualisert vold i krig og konflikt

Agendaen for kvinner, fred og sikkerhet har to hovedfokus: ett hvor kvinner som offer for sexualisert vold, og det andre hvor kvinner er ressurs og deltar aktivt i fredsprosesser. Begge deler ble diskutert.

Etter krigen på Balkan og i Rwanda på 1990-tallet ble sexualisert vold i krig og konflikt anerkjent som krigsforbrytelse. Det er en krigsstrategi for å skade fienden. Derfor er det også et viktig tema i krigsoppgjøret etterpå. En rekke etterfølgende resolusjoner om sexualisert vold i krig og konflikt er blitt vedtatt av FNs sikkerhetsråd etter år 2000. Mange av kvinnene fortalte om hvordan de organiserte dette arbeidet.

Representanter fra Kurdistan (Irak), Nigeria, Ukraina, Myanmar, DR Congo (Democratic Republic) og Libanon fortalte at de jobbet systematisk med overlevende som hadde blitt utsatt for sexuell vold. Støttesentra for kvinner og sikre steder for kvinner og barn for å unngå overgrep, er etablert.

– Det er også behov å lære opp lokal samfunnet og formidle informasjon om at det ikke er de overlevende sin skyld. Vi jobber også med unge gutter. Det er viktig å understreke at sexovergrep ikke har med kultur å gjøre, men er vold, sa kurdiske Bahar Ali, og nigerianske Rahila Suleiman føyde til at det også må samarbeides med religiøse ledere som er menn. De fleste har stor tillit til dem.

Ester Gabari fra Nigeria fortalte at familier finner det ofte vanskelig å be om hjelp, det oppleves som svært skamfullt for familien. Vi har program for opplæring av familien, lokalsamfunnet, statlige institusjoner og departementet. Vi fikk også en rapport fra Myanmar. Kvinnegrupper der arbeider mot sexuell vold og for menneskerettigheter og med bevisstgjøring. Militærkuppet har ødelagt mye av strukturene til disse gruppene. Det militære har mye kontroll i landet.

Claudine Tsongo fra DR Congo fortalte at som jurist har hun behandlet tusenvis av sexuelt utsatte kvinner i året. Situasjonen har gått fra vondt til verre. Krigssituasjonen i landet har ført til redusert talefrihet, sikkerhetssituasjonen for kvinner har blitt verre. Det har også arbeidssituasjon for kvinneorganisasjoner som jobber med 1325, blitt.

– Hvordan kan vi sikre jenters muligheter til å komme seg fram og tilbake til skolen, til markedet og til kirken? Hvordan kan vi forebygge krig som fører til krig mot kvinner? Vi kvinner er for tause. Hvordan kan kvinner ta del i 1325 når de er tause? Det finnes ingen plass til kvinner i forhandlingene. De har ingen mulighet til å delta for sin egen sikkerhet, sa Claudine.

En plass ved bordet – Kvinner og lokalsamfunnet med i fredsbygging

I konflikter er det gjerne sivilsamfunnet som er de første til å reagere. Ikke sjeldent er det kvinneorganisasjoner som spiller en rolle for å forebygge konflikter og bygge fred. De blir ofte underkjent i og med at de ekskluderes fra de formelle konfliktløsingsprosessene. Kvinners plass ved fredsforhandlingsbordet er kommet svært kort. Det er mange utfordringer for å sikre meningsfull deltaking for kvinner i politikken og i fredsprosesser. Hayat Mirshad fra Libanon sa: – Vi må investere mer i kvinnebevegelsen. Ressurser går til krig og våpen, mens velferden og kvinner blir nedprioritert.

Colombia er et av de få landene som har hatt en vellykket gjennomføring med kvinner i fredsprosessen. Laura Beltrán fortalte at det var et samarbeid mellom ulike grupper i løpet av fredsprosessen. Men det er større problemer nå som resultatene skal gjennomføres. Utgangspunktet er feministisk, og at ulike grupper skal bli integrert. Egna Racel Isaias Idumo føyde til at kvinners deltaking i fredsprosesser i Mozambique vanskeliggjøres av nasjonale katastrofer og konflikter i nord.

WILPF Libanon mottar støtte fra IKFF Norge for å styrke kvinners muligheter for deltaking i fredsprosesser. Shirine Jurdi som leder seksjonen, fortalte at organisasjonen er en del av et nettverk i Libanon. Det består av kvinner som er svært utsatte. Kvinner har liten offentlig deltaking, og vi må dokumentere arbeidet vårt. Vi trenger støtte til vår lokale organisasjon for å kunne gjøre arbeidet vårt. Hun stilte spørsmål ved om fredsprosesser kan gjøre en forskjell for vanlige kvinner. Lokale kvinner trenger et sted å bo, likestilling og bedre omgivelser. Og vi trenger et fokus på klimaforandringene.

Kvinner som meklere gjør en forskjell

Resolusjonen har gitt rom for å styrke kvinner som fredsmeklere. Ved å dele historier fra bakken og diskutere hverdagstilnærminger, kan det bidra til å myndiggjøre kvinner som fredsmeklere.

Rachel Gasser i Berghof Foundation i Tyskland bidrar med støtte, både penger og veiledning for å utvikle fredsmeklere. Hun sier at det finnes et lappeteppe der ute, og at det kan bli ganske rotete. Kvinner gjør mye arbeid på bakken. De prøver å lage nettverk mellom kvinner og menn. Det internasjonale samfunnet må knyttes opp mot det lokale. Kvinners stemmer trenger å bli hørt. De trenger også opplæring i forskjellige spørsmål. Vår jobb er å skaffe dem rom, fasilitere og knytte dem til andre nettverk.

Patriarkat, feminisme, interseksjonalisme, kapitalisme

Mange kvinner pekte på at vi må se krig og fredsprosesser i et interseksjonelt perspektiv. Det handler om at flere perspektiver må tas hensyn til på en gang. Kvinner vil ofte representere mange grupper, som ungdom, LGBTIQ+, kvinner med nedsatt funksjonsevne og andre diskriminerte grupper.

Amrita Kapur uttalte at utfordringen er at konflikter må forstås ut fra patriarkalske og kapitalistiske strukturer. – Det å bruke statsstrukturer er nytteløst. De bidrar til å opprettholde konflikter. Vi må stille spørsmål om hvilke stemmer som vi skal lytte til. Somaia Musa fortsatte: – Interseksjonalitetet innebærer å se sammenhenger mellom kjønn, hva som er den enkelte kvinnes situasjon, rase, funksjonshemming og hvor kvinner kommer fra. Vi må også bry oss om psykologiske og økonomiske følger av krigen, som traumer og fysiske skader. Vi følger opp internflyktninger, prøver å skape muligheter og engasjere i økonomiske og sosiale aktiviteter innen jordbruket for å bekjempe sult. Vi bruker sosiale media for å formidle historier og informasjon om rettigheter.

Hun fortsatte om feminisme, som inkluderer en rekke ideer og praksiser om menneskerettigheter, sosiale og intellektuelle virkemidler, for å rette oppmerksomheten mot diskriminering og urettferdighet innen blant annet økonomi, utdanning, helse, reproduktiv helse og miljø. For eksempel i Sudan, og særlig i Darfur, får miljøødeleggelser og manglende vegetasjon effekt for kvinners sikkerhet. De må gå lange distanser når det gjelder jordbruk, henting av ved og tilgang til naturressurser. Feminisme dreier seg også om motstand mot alle former for vold.

Kvinneorganisasjoner utelukkes og offentlige rom stenges for kvinner

I seinere tid har arbeidet med resolusjonen møtt direkte hindringer. Det er blitt farlig å være kvinne i en del land. Kvinneorganisasjoner opplever å bli utestengt og forfulgt. I tillegg er kildene til finansiering av det lokale arbeidet med kvinner i ferd med å tørke ut.

Sivilsamfunnets rolle er underkjent blir ofte trakassert og truet, kvinneorganisasjonene er oftere blitt utsatt for trusler, og hjelpen de har mottatt, blir kanalisert til de større organisasjonene. Dermed står sivilsamfunnet i fare for å ødelegges.  

Hayat Mirshad fra Libanon kunne bekrefte at det skjer en tilbakegang. – Vi er tvunget til å stenge ned kontoret vårt nå. Og senteret vårt i sør ble bombet i stykker og dermed mistet vi alle våre trygge rom for kvinner.

Giversystemets rolle

Det har de siste åra vært et skifte i giversystemet, et skifte fra å støtte sivilsamfunnet til nødhjelp. Dette er med på å true kvinnebevegelsens overlevelse. Bevegelsen har hatt en betydelig framgang i løpet av de siste åra. Nå står de overfor en akutt pengekrise, fordi internasjonal hjelp blir kanalisert inn i større internasjonale ikke-statlige organisasjoner, mens grasrotorganisasjoner er underfinansiert til tross for sin rolle i fronten. Uten bærekraftig støtte, er det en reell risiko for at aktører i sivilsamfunnet vil forsvinne. Dette skjer ikke hos alle. Noen er i stand til å finne nye givere. Claudine Tsongo fortalte at i DRC er det mange forskjellige investorer. – Vi ser nye givere kommer til fra Japan og Korea.

Lisa Sivertsen i NORAD opplyste om at det har vært dramatiske kutt i utviklingshjelp, særlig hjelp fra USA. Men andre givere følger etter, som Storbritannia, Nederland og Sveits. Krigen i Ukraina fører blant annet til annerledes prioriteringer. Men andre land er kommet på banen, blant annet Asia. Men ingen er i stand til å erstatte USAs tidligere innsats. Også private givere reduserer sine bidrag. Det er et veldig svart bilde. Menneskerettighetsorganisasjoner er hardt rammet. Det skjer samtidig et geopolitisk skifte. Hvem kommer på banen? Arabiske land. Noen prøver å forhandle med nye givere med nye strategier.

På spørsmål fra salen om hvordan kan vi se for oss framtidige forandringer, dersom kildene til ressurser tørker ut, svarte Lisa at NORAD vil fortsette med å støtte de prosjektene de er inne i, men kan ikke erstatte de kildene som trekker seg ut.

Gjennom hele konferansen var det scener fra Palestina og uttalelser fra palestinske kvinner og jenter som sa noe om situasjonen der og med fokus på jenter og kvinner. Alle var de opptatt av at det ikke kunne bli fred uten at kvinner var med.

Hvor var norsk presse?  

Denne konferansen samlet kvinner fra de fleste av verdens krigssoner, kvinner som har viet sitt liv til å bekjempe vold og bidra til fredelige løsninger. Denne konferansen var så innholdsrik og full av perspektiver. Den fortjener vel så mange kommentarer som for eksempel internasjonale idrettsbegivenheter! Det er ganske oppsiktsvekkende og skammelig at det ikke var journalister verken fra aviser eller NRK til stede på et slikt arrangement.