Av og til kommer det en artikkel eller film som evner å sette uforståelige paradoks inn i en større sammenheng, og vi ser bildet klarere. Dette er en sånn artikkel:

Av: Sonja Haugaard Christensen, Environmental Ethics https://eebs.dk

Sammendrag

Mens europeiske stater øker forsvarsutgiftene i påvente av en mulig russisk offensiv i løpet av de neste 2–5 årene, risikerer de å overskygge de tvingende nødvendige klimatiltakene som kreves i samme tidsrom for å unngå ugjenkallelige vippepunkter. Dette essayet undersøker dette paradokset gjennom Immanuel Kants moralske linse og Slavoj Žižeks ideologiske kritikk. Det argumenteres for at opprustning kanskje kan dempe geopolitisk uro, men at den utgjør både en strategisk feilprioritering og en moralsk svikt når den skyver menneskehetens største eksistensielle trussel – klimakollaps – i bakgrunnen.

Innledning

En ny form for apokalyptisk dobbelteksponering preger den nåværende europeiske og globale situasjonen. Militæranalytikere, forsvarsministre og sikkerhetsvurderinger over hele EU advarer i økende grad om at en utvidet russisk militær trussel kan materialisere seg i løpet av 2 til 5 år. Samtidig insisterer klimaforskere på at verden innenfor dette samme tidsvinduet må redusere utslippene radikalt, ellers risikerer man å utløse irreversible mekanismer – som smelting av permafrost, kollaps i havstrømmer og områder som blir ubeboelige på grunn av hete eller flom. Som svar på dette forbereder europeiske regjeringer seg febrilsk på krig – de øker budsjettene, gjeninnfører verneplikt og ruster opp i et omfang man ikke har sett siden den kalde krigen. I mellomtiden forblir den virkelige katastrofen – klimakollapsen – underfinansiert, avpolitisert eller ideologisk nøytralisert.

For å forstå dette paradokset trekker essayet veksler på to svært ulike tenkere: Immanuel Kant, som betrakter saken som en svikt i rasjonell moralsk plikt, og Slavoj Žižek, som avdekker den symbolske og ideologiske nytelsen som ligger i opprustningen. Sammen viser de hvordan fremtidens krise ikke bare er materiell, men også filosofisk.

Den geopolitiske tidslinjen: Et ekspansivt Russland kontra klimakrisens akutte situasjon

Tidlig i 2024 la dansk militær etterretning frem en urovekkende prognose: En regional krig med høy intensitet der Russland er involvert, kan bli en realitet i løpet av to til fem år.

Samtidig har klimaforskere advart om at verden bare har et lite tidsvindu – omtrent i samme tidsrom – til å unngå katastrofale økologiske vippepunkter.

I kjølvannet av Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 gjennomgikk europeisk forsvarspolitikk et fundamentalt skifte. Land som Tyskland, Polen, Danmark og de baltiske statene begynte raskt å øke forsvarsbudsjettene sine. Tyskland brøt med tiår med militær tilbakeholdenhet fra tiden etter andre verdenskrig gjennom opprettelsen av et historisk fond på 100 milliarder euro. Danmark har som mål at forsvarsutgiftene skal utgjøre 5 % av BNP, samtidig som NATO har etterlyst økt militær beredskap som et ledd i avskrekkingen.

Til sammenligning opplever Den europeiske unions klimaambisjoner – «European Green Deal», «Fit for 55» og målet om klimanøytralitet innen 2050 – kutt, forsinkelser eller omdisponering av midler. Dette politiske skillet avslører en prioritering av umiddelbar militær avskrekking fremfor langsiktig økologisk overlevelse, til tross for at konsekvensene av en klimakollaps er uopprettelige og i siste instans utgjør en større eksistensiell trussel.

Kant og den moralske plikten til evig fred

I essayet *Evig fred* fra 1795 formulerte Immanuel Kant en visjon for internasjonale relasjoner som ikke bygger på maktbalanse, men på moralsk fornuft. Sentralt i denne visjonen står det «kategoriske imperativ»: at man bare skal handle etter en leveregel som man ønsker skal være en lov som gjelder for alle. Videre la han vekt på ideen om et «formålenes rike» – et fellesskap der alle individer, nåværende og fremtidige, behandles som mål i seg selv, og aldri bare som midler.

Opprustning kan innenfor denne moralske rammen rettferdiggjøres som selvforsvar. Den blir imidlertid etisk problematisk når den undergraver evnen til å oppfylle en allmenngyldig plikt – slik som klimatiltak. De titalls milliardene av euro som settes av til forsvarsutgifter, er ikke nøytrale utgifter. De er politiske signaler og materielle prioriteringer som trekker ressurser bort fra omsorg for planeten, utslippskutt og klimatilpasning.

Kant ville hevdet at det moralske imperativet i vår tid er å prioritere menneskeartens langsiktige overlevelse – noe en klimakollaps utgjør en direkte trussel mot. For en rasjonell aktør er det selvmotsigende å forberede seg på én type katastrofe samtidig som man bidrar til forhold som skaper en annen, enda mer varig katastrofe.

Svikten er ikke bare strategisk, men moralsk: en fornektelse av vår plikt overfor fremtidige generasjoner.

Žižek: Ideologi, nytelse og forskyvning av klimaangst

Slavoj Žižeks bidrag til filosofien består i å avdekke de dype irrasjonelle trekkene som ligger i moderne ideologi. Med utgangspunkt i lacaniansk psykoanalyse hevder Žižek at ideologi ikke primært handler om falsk bevissthet, men om kunnskap vi fornekter – vi vet at miljøkrisen er reell, men vi handler som om den ikke er det.

Med Žižeks begreper fungerer den hektiske militariseringen i Europa som en slags fantasistruktur. Mens klimaendringene utgjør en diffus, langsom og systemisk skapt trussel, byr trusselen fra Russland på klare grenser, konkrete fiender og forståelige forsvarsformer. Vi kan ikke sende tropper for å bekjempe metanutslipp eller smeltende isbreer, men vi kan bygge stridsvogner og kjøpe kampfly.

Denne «symbolske handlingen» gir en form for ideologisk nytelse. Den gjør det mulig for oss å forskyve vår eksistensielle angst over i en frykt som lar seg håndtere. Žižek vil hevde at en slik opprustning er et forsvar mot «det Reelle» – traumet ved en global kollaps. Illusjonen om handlekraft i krigsforberedelsene gir oss en følelse av trygghet, samtidig som den leder oppmerksomheten bort fra virkeligheten: at selve jorden er i ferd med å bli stadig mer fiendtlig innstilt til liv.

Militarisering er dermed ikke bare et politisk valg, men en psykologisk struktur som skjermer oss fra å konfrontere klimaapokalypsen i all dens gru.

Klimakostnaden ved opprustning: Strategisk og miljømessig blindhet

Selv om den geopolitiske logikken bak avskrekking kan virke overbevisende for forsvarsdepartementer, medfører den enorme miljøkostnader. Ifølge forskning publisert av Conflict and Environment Observatory (ceobs.org, tilsvarer NATOs samlede utslipp fra forsvarsaktiviteter utslippene fra hele mellomstore land. Estimater tyder på at økte militærutgifter i Europa kan føre til ytterligere 87 til 194 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i årlige utslipp – omtrent like mye som Pakistans årlige utslipp. Dessuten blir disse utslippene sjelden inkludert i nasjonale utslippsoversikter, og forsvarsindustrien er ofte unntatt fra miljøreguleringer. Denne institusjonelle blindheten opprettholder en dobbeltmoral der stater krever utslippskutt fra innbyggerne, samtidig som de unntar det militær-industrielle komplekset.

Alternativkostnaden er enorm. Hver euro som brukes på stridsvogner og jagerfly, er en euro som ikke investeres i fornybar infrastruktur, kollektivtransport eller klimatilpasning. Verre er det at den psykologiske og politiske oppmerksomheten som opptas av opprustning, tar fokus bort fra klimapolitikken. Motsetningen er slående: Man forbereder seg på konvensjonell krig, samtidig som man akselererer den ukonvensjonelle krigen som allerede føres av selve klimasystemet.

Kollisjon mellom tidsløp: Inn i et eksistensielt paradoks

Det mest urovekkende ved dette historiske øyeblikket er at tidslinjene for kritiske vippepunkter i klimaet og militær opptrapping overlapper hverandre. Mens EU-regjeringer ser på perioden 2027–2030 som et tidsrom med potensiell militær sårbarhet, peker klimaforskere på den samme perioden som et mulighetsvindu for å unngå ikke-lineære tilbakekoblingsmekanismer – som for eksempel kollapsen av innlandsisen på Grønland eller regnskogen i Amazonas.

Likevel behandles disse truslene fortsatt som separate forhold i den offentlige samtalen. Det er sjelden at parlamentsdebatter, budsjettprosesser eller medieomtaler tar for seg hvordan den ene krisen forsterker den andre. Den militariserte responsen overfor Russland blir ansett som akutt og legitim, mens klimatiltak fremstilles som langsiktige og gjenstand for forhandlinger.

Kant ville hevdet at denne manglende evnen til å samordne disse to tidsløpene innebærer et svik mot fornuften. Žižek ville argumentert for at denne adskillelsen er et symptom på ideologisk fortrengning. Vi skiller det som burde vært forent, for å opprettholde vår psykologiske likevekt. Dermed ruster vi oss for feil krise.

Mot en planetær plikt: Filosofiske og politiske tiltak

Hvis Europa skal møte fremtidens krav, må kontinentet gjennomgå et filosofisk hamskifte. Kants etikk minner oss om at det er en plikt vi må etterleve, å sikre overlevelsen til alle fremtidige mennesker. Dette innebærer blant annet å omdisponere ressurser til fordel for planetens helse. Forsvarsbudsjetter kan inkludere vurderinger av klimaeffekter, og offentlige innkjøp kan prioritere innovasjon med lave utslipp.

Mer radikalt oppfordrer Žižek oss til å gi slipp på den ideologiske tilfredsstillelsen vi henter fra militarisme. Å stå overfor et klimasammenbrudd innebærer å konfrontere tomrommet i kjernen av den liberale moderniteten: illusjonen om at vi har kontroll. Politiske reformer kan omfatte å innlemme økologisk motstandskraft i NATOs strategi, finansiere det grønne skiftet gjennom de samme mekanismene som brukes til våpenanskaffelser, samt omdefinere begrepet «sikkerhet» til også å omfatte planetær stabilitet. Dette er ikke bare teknokratiske forslag – det er skritt mot en ny planetær etikk, en etikk som betrakter jorden som et felles hjem snarere enn en slagmark.

Konklusjon

Å ruste seg til krig samtidig som man ignorerer klimakollaps, er ikke bare en strategisk motsigelse – det er også en filosofisk en. Både Kants moralske rammeverk og Žižeks ideologiske analyse peker mot samme konklusjon: at det å unnlate å prioritere planetens overlevelse, er både irrasjonelt og symptomatisk. Bare ved å innlemme den økologiske hastesaken i vår forsvarstenkning, og ved å bryte ned fantasiene som opprettholder militariserte svar på systemiske kriser, kan vi håpe å unngå katastrofe. Fremtiden vil ikke bli vunnet på slagmarken, men gjennom vår evne til å forestille oss fred – ikke bare mellom nasjoner, men mellom menneskeheten og en planet som raskt blir varmere.

Her kan du lese orginalartikkelen innholdsfortegnelse og referanser: /https://philarchive.org/archive/HAUTPO-22