For noen uker siden fikk vi en forespørsel om vi i IKFF Oslo ville ta kontakt med Rebecca Lowen som var i Oslo noen måneder og som i sin hjemstat Minnesota har vært aktiv for å bedre våpenlovene i delstaten. Vi i Oslo, har ikke direkte jobbet med våpenlover foruten vårt engasjement med ATT gjennom WILPF. Da fikk jeg ideen om at det ville være en gylden anledning til å gå Natteravn. Noe som ligger litt utenfor vårt arbeidsområde, men som i den senere tid har blitt aktualisert med tanke på diskusjonen rundt bevæpning av Politiet i Norge. Og Natteravnene vet noe om den norske virkeligheten og dette ville være interessant å se sammen med Rebecca som har en amerikansk referanseramme.
Så fredagen kom og 21.30 møtte vi opp på Natteravnenes store flotte kontor og møtelokaler midt i Oslo sentrum. Jeg hadde ikke møtt Rebecca før dette, da jeg mente det var viktig for meg ikke å gjøre meg opp så mange meninger på forhånd, hverken om vår amerikanske gjest eller Natteravnene.
Natteravnene ga oss refleksvester og informerte om at det skulle bli parolemøte på Sentrum politistasjon når alle var kommet. I samlet flokk dro vi opp til Sentrum Politistasjon, der sto det representanter for vekterfirmaer, Oslo Kommune og politifolk med og uten uniform. Vel oppe i Parolesalen viste det seg at denne kvelden hadde politimester i Oslo, Hans Sverre Sjøvold og justiskomiteens nyoppnevnte leder Hadia Tajik med sekretær også tatt veien opp dit for å høre hva politiet kunne fortelle om helgen vi (sto å møte) hadde foran oss.
Rebecca var imponert over det fine kontoret til Natteravnene som vi hadde forlatt, med de hyggelige menneskene. Når vi hadde gått opp 4 etasjer inn i politidirektoratet var hun ganske forvirret. Politiet i dialogmøte med frivillige en fredagskveld, det hadde hun aldri tenkt på eller hørt om. Det eneste hun sa var at politiet hun var vant til, ikke var å snakke med og at de ikke var spesielt godt utdannet, eller dannet.
I nesten en time fikk vi en grundig gjennomgang av hendelser som hadde vært rapportert den siste uken, sist helg, tilsvarende helg for et og to år siden samt en oversikt over fokuspunkter når det gjaldt ran og overfall. Det var i det hele tatt veldig spennende. Da politimesteren og Tajik hadde sagt noen ord syns jeg det var riktig å tone flagg. Jeg sa at jeg representerte Internasjonal kvinneliga for fred og frihet og var her med en amerikansk kollega som var opptatt av våpenlover i USA og interessert i Norsk lovgivning og håndheving. Rebecca var litt uforberedt, men sa at politiet i USA hadde mye å lære av norsk politi. En politimann spratt fram og tok bilde av oss idet jeg nevnte navnet vårt, så nå er jeg i fotosamlingen til Oslopolitiet.
Klokken 23 gikk turen ut i en stille, mild Oslonatt med bare noen få streifende festfolk og ingen farlige situasjoner så langt. Vår lille gruppe besto av Ole Martin som hadde vært fast natteravn siden 2006, en pen pike fra FrpU (som ville bli kaldt) Line, Rebecca og meg. Ved Stortinget stoppet en politibil og ut kom en bergenser som var mer enn villig til å snakke om politiet og diskusjonen rundt bevæpning. Han sa tre ting som jeg bet meg merke i. Han personlig syntes det var forstyrrende å bære våpen da det tok vekk konsentrasjon ved at det var nok en ting han måtte passe på i nærkontakt med folkegrupper eller ved basketak. Et våpen på hoften kan stjeles, gå av eller være i veien for arbeidet. Han var mest opptatt av å kunne ha kontroll på situasjoner og om mulig vite hva som foregikk før en situasjon oppsto.
Den blide og pratsomme bergenseren var sjef for etterretningen. Han fortale at han hadde tjenestegjort i Bosnia, med folk fra flere land hvor våpen er en del av påkledningen. Men han kunne fortelle at det var ikke alle som bar våpen i utlandet som kunne ta det fra hverandre og sette det sammen igjen like bra som nordmenn, som har mye trening på våpenbruk. Han var også glad for at han ikke trengte å bære våpen, fordi han hadde mange andre hjelpemidler. Han så at de yngre kreftene i politiet nok vil fremme bevæpning om ikke lenge. Han skulle gå av om noen år og var glad han slapp å tenke på det.
På spørsmål om hvor lang tid det ville ta for han å bevæpne seg sa han: -”10 sekunder”. Hva om du var i 4. etasje i et hus når du skjønte at du trengte våpen spurte Line? –”Det vil alltid oppstå situasjoner,” svarte han på det.
Vi gikk videre og jeg var mektig imponert, det var Rebecca også. Klokken 24.00 var det mat og samling rundt møtebordet på kontoret til Natteravnene igjen. Foreløpig hadde det vært en stille kveld, selv om det var mye sirener i sentrum så ikke vi noen problemer.
Rebecca og jeg hadde funnet ut at vi egentlig ville gi oss klokken 12, men vi fant ut at vi kunne slå følge gjennom byen, så da fulgte vi henne nesten helt hjem før vi gikk tilbake til gatene rundt Sentrum Scene. På hjørnet ved Mølles Cafe sto det noen lettkledde jenter og røyka, noen av dem var tydelig beruset. En pike med somalisk opprinnelse mente hun var utsatt for rasisme siden hun var kastet ut. Jeg forsikret henne om at hun var for full til å bli servert mer alkohol. Hun mente hun skulle banke opp vakten, noe jeg på det sterkeste anbefalte henne ikke å gjøre. Hun lo og ble hjulpet vekk av en venninne.
Da var klokken blitt 02.00 og jeg synes jeg hadde opplevd nok av Oslos natteliv. Jeg spurte Rebecca da vi spiste om hva som hadde gjort mest inntrykk på henne? Hun har ventet med å svare, det tar nok litt tid å la opplevelsen fra annerledeslandet synke inn.
Elisabeth Kristiansen
Oslo 11. november 2013
Rebecca, Ole Martin og Elisabeth
