Drømmen om freden

Tale holdt av Torild Skard for PRIO, 3. november 2017

Da Folkeforbundet ble dannet etter 1. verdenskrig, var det ingen helt enkel sak for Norge. Faktisk sluttet vi oss til med 100 stemmer for og 20 stemmer mot i Stortinget. Venstre var for et nasjonenes forbund og storparten av Høyre, men Arbeiderpartiet gikk mot, fordi forbundet ikke bygde på avrustning. Fire borgerlige representanter gikk også imot, fordi organisasjonen var del av Versailles-traktaten, som de mente var en umoralsk fredsslutning.

Den borgerlige opposisjonen ble ledet av Høyremannen Carl Joachim Hambro. Hambro var en av Norges mest betydningsfulle parlamentarikere og statsmenn i første del av 1900-tallet. Han ble født i Bergen i 1885. Faren var skolestyrer og Carl fikk utdanning. Han studerte filologi og ble cand.mag. ved universitetet i Oslo. Han var opptatt av språk og litteratur, begynte tidlig som journalist og ble etter hvert sjefredaktør for Morgenbladet, som han ville gjøre til landets ledende presseorgan. I 1908 meldte han seg inn i den Konservative Forening og kjempet for de små nasjonenes rettigheter og en kompromissløs nøytralitetspolitikk under 1. verdenskrig. Etter krigen ble han valgt inn på Stortinget, der han virket i 38 år. Han ble snart leder av utenrikskomiteen og i flere internasjonale forhandlinger samarbeidet han spesielt med professor Halvdan Koht ved universitetet – min morfar.

Riktignok var Halvdan Koht Arbeiderparti-mann, men han var en av Norges fremste historikere på 1900-tallet med omfattende forskning nasjonalt og globalt basert på studier i en rekke land. Som Hambro var han så vel nasjonalist som internasjonalist. Han var svært språkmektig og støttet norsk nøytralitet.

Etter at det norske medlemskapet i Folkeforbundet var en realitet, gikk Hambro med full kraft inn for at Norge skulle spille en aktiv rolle for å prege forbundets arbeid mest mulig. Han ble selv snart en sentral skikkelse i virksomheten og fikk viktige verv. I 1939 ble han Folkeforbundets president. Her hjemme ble han ikke bare leder for Høyre, men også Stortingspresident.

Når Folkeforbundet først var etablert, var det viktig å bygge opp institusjonen på ulike måter. Det ble satt i gang bygging av et Nasjonenes Palass i Genève i Sveits, og medlemsstatene fikk kunstnere til å bidra med bilder og skulpturer for å dekorere bygningen og skape en verdig ramme for de internasjonale forhandlingene. I 1937 foreslo Hambro at Norge skulle forære Folkeforbundet et stort veggmaleri laget av kunstneren Henrik Sørensen. Folkeforbundet skulle sikre fred og frihet i et samarbeid mellom nasjonene. Sørensen var ikke bare en verdsatt maler, men også en sterkt samfunnsengasjert person som var kjent for å være radikal pasifist. I flere tiår hadde han kjempet mot krig og opprustning og hadde offentlig gått inn for å styrke Folkeforbundet.

Henrik Sørensen hadde kontakter i vide kretser over hele det politiske spekter og både Hambro og min morfar kjente han godt. Som sosialist arbeidet min morfar aktivt for fred og rettferdighet, og Folkeforbundet ble en viktig arena for han da han ble Norges utenriksminister i 1935. Han var ofte i Genève og på vegne av Arbeiderparti-regjeringen ga han Henrik Sørensen oppdraget å lage et stort veggmaleri til Nasjonenes Palass, som skulle være en gave fra den norske stat. Sørensen ga seg straks i kast med oppgaven og maleriet ble fullført to og et halvt år seinere.

Henrik Sørensen laget et maleri på 8,6 meter x 6,5 – det vil si 56 kvadratmeter – som han ga tittelen «Drømmen om freden». Det ble malt på lerret i Norge og stilt ut i Kunstnernes Hus i Oslo i november 1939. Så ble det rullet sammen og brakt til Sveits med tog. Den andre verdenskrigen hadde allerede brutt ut og Henrik Sørensen og sønnen Sven Oluf reiste gjennom et mørklagt Europa. I Genève ble bildet satt opp i Nasjonenes Palass og dekket hele kortveggen i en av de store salene i Folkeforbundets bibliotek. Det ble innviet i desember 1939 med Hambro som president for Folkeforbundet.

Mediene spurte Henrik Sørensen om han ikke var redd for å virke latterlig med fredsbudskapet sitt midt i en krigssituasjon. Sønnen gjengir farens svar i biografien sin om Henrik Sørensens liv og kunst. Maleren svarte: «Å ja, men jeg vet ikke hvem som er mest komisk: jeg som har trodd på en slags stigende soloppgang for menneskeheten eller de andre som fornøyd lar seg svelge av det stigende mørke».

Under arbeidet med det store maleriet laget Henrik Sørensen en rekke detaljer og sketsjer. Han forærte morfar en gripende detalj fra den nederste delen av maleriet, som viser en mann som er sliten, men likevel strever for å komme seg oppover. Så lenge jeg kan huske, har jeg hentet mot og styrke fra maleriet, som hang i stua vår hjemme på Lysaker da jeg var barn. Under den andre verdenskrigen var familien vår med mor og far og barn flyktninger i USA. Da morfar gikk av som utenriksminister i 1941, kom han og bodde sammen med oss. Da krigen var over, flyttet hele familien med mor og far og fem barn sammen med mormor og morfar i en stor villa på Lysaker. Mormor ble i Norge under hele krigen og greidde å redde maleriet morfar hadde fått av Henrik Sørensen.

Koht- og Skard-familiene holdt gjestfritt hus med besøkende fra inn- og utland. Henrik Sørensen kom ofte for å hilse på morfar og da spiste hele familien middag sammen. Sørensen – eller Søren, som vi kalte han – var glad i barn, og vi gledet oss når han skulle komme. Han var trivelig og uhøytidelig og leikte gjerne med oss ungene. Vi tøyset og kalte han for «det snille trollet» og han passet på at ingen gikk over streken slik at noen ble lei seg. Jeg husker spesielt en gang da jeg var 12-13 år og skulle være med å lage middagen. Jeg ville servere selvbrygget øl til maten, men søsknene mine ertet meg, fordi de mente det ikke var skikkelig øl. Da Henrik Sørensen hørte det, ville han ha et glass av ølet. Søsknene mine protesterte, men Søren insisterte. Så drakk han, langsomt, og smakte ordentlig på drikken, smattet og sa med ettertrykk: «Det er det beste ølet jeg noensinne har smakt!» Jeg har aldri glømt det.

For meg var detaljen vi hadde fått fra «Drømmen om freden» så fullendt i seg selv at jeg ikke følte behov for nødvendigvis å se hele det store veggmaleriet. Vi gikk på rådhuset i Oslo og beundret Henrik Sørensens enorme veggdekorasjon, og vi reiste til museet på Holmsbu for å se på landskapsmaleriene og portrettene hans. Gallerier i og rundt hovedstaden stilte stundom ut Sørensen-bilder, og vi dro til Lillestrøm for å studere altertavla Henrik Sørensen hadde malt i kirken. Tema-valget i Sørensens kunst spente utrolig vidt. Han malte også et portrett av min morfar, som henger i Vitenskapsakademiet i Oslo, og ett av C. J. Hambro, som er i Genève.

Men plutselig en dag i 2014 hørte jeg kunsthistoriker Kari Brantzæg holde foredrag i Litteraturhuset i Oslo om Henrik Sørensens store veggmaleri «Drømmen om freden» og til min forskrekkelse avsluttet hun med å si at gjengivelser av maleriet bare fantes i svart og hvitt her til lands og ingen visste om originalen fortsatt eksisterte eller ikke.

Jeg fikk pustebesvær. Det var ikke mulig at kunstinteresserte folk i Norge ikke visste hva som hadde skjedd med et av Henrik Sørensens storverk! Ved første anledning dro jeg til Nasjonenes palass i Genève for å finne ut av saka. Guidene som sto for turistomvisningen i Nasjonenes palass, visste ikke om maleriet. De mente det ikke fantes. Men da jeg insisterte, gikk de med på å slå opp i en svær katalog over all kunsten i Nasjonenes palass, og der var maleriet. Faktisk befant det seg bare et steinkast eller to fra turistresepsjonen i den store bygningen. Men det var unntatt fra de vanlige omvisningene, fordi køer av besøkende ville forstyrre de lesende i biblioteket.

Da jeg gikk til biblioteket og spurte om jeg kunne få se «Drømmen om freden», nikket mannen bak disken velvillig og tok meg straks med til siderommet. Og der var maleriet. Helt intakt og mye større enn jeg hadde forestilt meg. Så mange mennesker som slet og strevde – underkuete menn og ulykkelige kvinner – mannen på min detalj ble helt borte i mylderet. Og øverst, over pyramiden, var den lysende freden med mødre og barn fra ulike kontinenter. Fortvilelsen og håpet – det var så overveldende og betagende at tårene begynte å renne.

Min følgesvenn spurte forskrekket: «Madame, er De beveget?» Jeg nikket og fortalte at jeg kjente Henrik Sørensen som barn og hadde en detalj fra «Drømmen om freden» på veggen hjemme hos meg selv i Norge. Bibliotekaren var en velutdannet mann på 40-50 år. Men nå grep han meg i armen og stirret på meg i vantro: «Kjente De virkelig Henrik Sørensen?!» Da jeg nikket bekreftende, begynte også tårene hans å renne. «Dette maleriet gir oss visjonen for hele vårt arbeid her i FN og så har all informasjonen om kunstverket gått tapt. Vi vet ikke engang om maleriet er fullført!?» hikstet han.

Det ble en beveget stund. Jeg måtte fortelle alt jeg visste om Henrik Sørensen og hans verk både til min følgesvenn og hans kolleger. Og samtalen førte til at jeg reiste hjem til Norge og kjøpte biografiene til Sven Oluf Sørensen og Svein Olav Hoff om Henrik Sørensen, oversatte beretningene om «Drømmen om freden» til engelsk og sendte både bøkene og oversettelsene til Genève. Til gjengjeld fikk jeg fotografier av maleriet tilsendt med e-post fra FN-biblioteket og to store bokverk om kunsten i Nasjonenes Palass på engelsk og fransk. Her oversatte jeg også tekstene om «Drømmen om freden», men nå til norsk slik at folk her til lands kunne få kjennskap og forståelse for maleriet. Jeg syntes både maleriet og visjonen var verdt å bringe fram fra glømselen i Henrik Sørensens hjemland.

Så her er vi i dag. Dessverre døde nylig Henrik Sørensens eneste sønn, Sven Oluf Sørensen, i en alder av mer enn 95 år. Han var en anerkjent professor i fysikk og gjorde mye for å bringe fram farens kunst. De to Henrik Sørensen- museene som fins, på Holmsbu i Hurum og i Vinje i Telemark, er hans verk. Og det var han som ba meg om å sørge for at en kopi av «Drømmen om freden» kunne komme hjem slik at vi også her kunne ha glede av verket, selv om det ikke er fullt så stort og ruvende som i Genève. Budskapet om fred er likevel klart nok, og jeg er svært glad for at maleriet har fått en verdig plass på PRIO, som idemessig ligger Henrik Sørensen så nær. Tusen takk for det.

FN-biblioteket i Genève er også glad for dette, og de sender sine varme takksigelser. Jeg har nettopp vært der nede og fått med meg to gaver til PRIO som kan bidra til økt kunnskap om maleriet og konteksten originalen finner seg i.