Intervju: Eva Fidjestøl
Gerd Grønvold Saue er et kjent navn i mange miljø. I IKFF er hun et av våre eldste medlemmer (89 år), mens hun i Den norske kirke er kjent som salmedikter. I Arbeiderpartiet er hun kjent for sin mangeårige innsats i Kristne Arbeideres Forbund. Hun har vært forfatter og journalist og aktiv i internasjonalt fredsarbeid. Å være fredsaktivist i Norge på 1960-70-tallet hadde sin pris. Det viste seg at som mange andre ble hun overvåket, og sitter i dag med sin «mappe» i fanget. Det er den jeg er kommet på besøk for å se. Men først vil jeg høre litt fra hennes allsidige livshistorie. Jeg besøker henne i den koselige leiligheten ved Lovisenberg der hun bor alene.
– Kan du fortelle litt om din barndom?
Jeg vokste opp i Lillestrøm som den gang var en stasjonsby og et industristed. Arbeiderbevegelsen sto sterkt. Samtidig var det et rikt kristent menighetsliv. Jeg likte å gå på Frelsesarmeen og var aktiv på søndagsskolen deres helt til 13-årsalderen. Min mor syntes det kunne bli vel mye søndagsskole og ga meg penger for at jeg heller skulle gå på kino. Jeg ville begynne i KFUK, men speiderbevegelsen ble forbudt under krigen. Jeg kom med i Yngres (kristen forening for barn) og deretter i Ynglingen (kristen ungdomsforening).
– Opplevde du konflikt mellom kristendom og politikk?
Norges Kristne Arbeideres Forbund (NKAF) var en aktiv organisasjon i Lillestrøm. Som kristen med bakgrunn i arbeiderbevegelsen var det naturlig for meg å melde meg inn og bli med i arbeidet der. Samtidig var jeg styremedlem i Ynglingen. Da jeg 1. mai stilte meg bak Kristne Arbeideres fane «Norge for folket, folket for Kristus» og gikk i toget, ble jeg ikke gjenvalgt til styret i Ynglingen. Dette var første gang jeg opplevde å bli vraket fordi jeg hadde solidarisert meg med arbeiderbevegelsen. Det ble hevdet at man blandet kristendom og politikk. Å stemme med venstresiden var politikk. Å stemme borgerlig var ikke politikk. Dette har nok forandret seg i dag.
– Hvordan var det å være kristen fredsarbeider?
Det var atskillig vanskeligere under den kalde krigen enn det ble et par tiår senere, på 1970- og 1980-tallet. De frivillige fredsorganisasjonene ble av mange sett på med blandede følelser. Flere av disse organisasjonene hadde pasifisme som ideal, de fleste ble betraktet som venstrevridde, selv om de var tverrpolitiske.
Som tenåring meldte jeg meg inn i en kristen fredsorganisasjon, Kristent Fredslag, som etter hvert kom til å ta mye av min tid, både som organisasjonsleder og redaktør. Noen år senere sluttet jeg meg også til Vennenes samfunn (Kvekerne) hvor jeg var medlem i flere år. En viktig side av kvekernes engasjement er nasjonalt og internasjonalt fredsarbeid. I 1970-årene meldte jeg meg inn i IKFF (Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet) da denne organisasjonen spesielt vektlegger kvinnenes innsats for fred.
På 1980-tallet ble jeg leder av paraplyorganisasjonen Norges Fredsråd, som var i en svært dårlig økonomisk forfatning. Medlemskapet i den internasjonale moderorganisasjonen IPB (International Peace Bureau) var ikke betalt på flere år. Hva kunne gjøres? Jeg hadde epletrær i hagen og begynte å steke eplekaker til serveringen på møtene. Kr. 25 for et stykke eplekake med kaffe til. Et populært tiltak som ga litt penger i kassa. Kontingenten til IPB kunne igjen betales.. Med økonomisk støtte fra UD opprettet vi Fredsbiblioteket, profesjonelt katalogisert av et medlem som foreleste på Bibliotekhøyskolen (Hans Eirik Aarek). Fredsrådet nedla også mye arbeid for å skaffe en fredsfilm som kunne gi interesserte et bilde av vanlige folks engasjement i fredsspørsmål. Vi tok kontakt med den engelske filmskaperen og fredsaktivisten Peter Watkins, som reiste fra land til land og intervjuet alminnelige folk. Medlem av IKFF Marit Paxal påtok seg mesteparten av arbeidet som sekretær for dette prosjektet.
– Kan du fortelle om ditt liv som journalist?
Jeg tok tidlig sikte på å bli journalist, skrev i lokalaviser og blader, blant annet bokanmeldelser i lokalavisen da jeg var 17 år! Gikk på «Manchesterskolen» Holly Royd (University of Manchester) der mange skandinaviske journalister gikk. Dette var jo lenge før vi hadde noe Journalistakademi i Norge. Jeg har også en cand.mag-grad fra Universitetet i Oslo. Jeg har arbeidet det meste av mitt liv som journalist og forfatter. I 11 år var jeg ansatt i ukebladet Familien og ett år i Vår Kirke, men mye av min tid har gått med til gratisarbeid i ulike organisasjoner. I mer enn 30 år var jeg redaktør for NKAF (Norske kristne arbeideres forbund) sin avis Brorskap, et arbeid som i min tid også var ubetalt.
– Men likevel fikk du tid til å gi ut bøker?
Jeg ga ut min første bok i 1964. Den het Mennesker underveis og var en samling portrettintervjuer. Året etter kom romanen Algirsk vår. Den fikk god omtale i Dagbladet av selveste Johan Borgen. Senere har jeg skrevet diktsamlinger, barnebøker, romaner og sakprosa. Jeg fikk Fullbright stipend til ett års opphold ved universitetet i Iowa og i 1979 fikk jeg Statens garantiinntekt for kunstnere som varte helt til pensjonsalderen.
– De bøkene vi i IKFF kjenner best, er bøkene om Bertha von Sutter og Jane Addams.
Nobelprisvinneren Jane Addams som var en av stifterne av WILPF i 1915, var lite kjent i Norge på den tiden. Etter sterkt ønske fra flere i den norske seksjonen skrev jeg en biografi om henne. Jeg hadde tidligere skrevet om Bertha von Suttner.
– Kan du fortelle om mappa di?
Det viste seg at jeg hadde vært overvåket fra 1959 fram til 1985. Etter søknad fikk jeg, etter den kalde krigens slutt, tilsendt en mappe med 12 dokument. Den inneholder konkrete opplysninger, som kopi av telegram fra en russisk bekjent i Moskva, og opplysninger om at jeg var på politihuset for å få pass. Her er også referat av taler jeg holdt og det ble påstått at jeg hadde sterke kommunistiske sympatier. Det betviles også hvorvidt jeg faktisk var journalist. Etter en reportasjetur til Sovjet i 1959 ble det påstått at jeg hadde forbindelse med funksjonærer ved den sovjetiske ambassaden i Oslo. Dette var ikke tilfelle.
– Har denne mappa påvirket livet ditt?
At det eksisterte en sak på meg som sovjetsympatisør over lang, tid kan ha vært direkte årsak til at jeg aldri kom i betraktning verken i Arbeiderbladet, Morgenposten, Aftenposten eller Vårt Land, hvor jeg i 1960-årene søkte stillinger jeg var vel kvalifisert for. Før turen til Moskva i 1959 hadde jeg en rekke vellykkede oppdrag i NRK, men etter turen ble jeg totalt utestengt i 11 år.
Ikke bare i yrkeslivet, men også sosialt har jeg blitt skadelidende. Dette gjelder også det kirkelige miljø, hvor jeg ved mange anledninger har opplevd å bli behandlet som en suspekt person. Det er med vemod og sorg jeg får bekreftet at det har eksistert informasjon om meg som jeg selv ikke har hatt herredømme over. Denne informasjonen har innvirket på hvordan jeg er blitt behandlet, mens jeg selv lette etter andre årsaker til utestengingen og isolasjonen.
I dag er Gerd Grønvold Saue en av landets mest kjente kvinnelige salmediktere. Hun er representert i sang- og salmebøker i en rekke forskjellige kirkesamfunn. I Norsk Salmebok for Den norske kirke er hun representert med ni salmer og en oversettelse. Til slutt et lite eksempel:
Herre rekk ut din allmektige hånd,
du kan gi fremtid og håp!
Dypt har vi sunket, vår avmakt er stor,
urett og nød har erobret vår jord.
Herre forbarm deg! Kyrie eleison!
