av

MEDEA BENJAMIN  

og 

NICOLAS J.S. DAVIES

 

 

 

Fra Common dreams 5. sept. 2022

Ytterligere eskalering av krigen bør være utenkelig, og det bør også en langvarig krig som sakte og smertefullt ødelegger Ukraina.

For seks måneder siden invaderte Russland Ukraina. USA, NATO og EU svøpte seg i ukrainske flagg, punget ut milliarder i våpenforsendelser og innførte drakoniske sanksjoner for å straffe Russland hardt for deres aggresjon.

Siden den gang har folket i Ukraina betalt en pris for denne krigen som få av støttespillerne deres i Vesten kan forestille seg. Kriger følger ikke manus, og Russland, Ukraina, USA, NATO og EU har alle møtt uventede tilbakeslag.

Vestlige sanksjoner har gitt blandede resultater, og har påført både Europa og Russland alvorlig økonomisk skade, mens invasjonen og Vestens reaksjon på den har utløst en matkrise i hele det globale sør. Når vinteren nærmer seg, og utsiktene til enda seks måneder med krig og sanksjoner truer med å kaste Europa ut i en alvorlig energikrise og fattigere land ut i hungersnød, så er det i alle involvertes interesse å så fort som mulig revurdere mulighetene for å få slutt på denne langvarige konflikten.

En liten pike gråter ved sin far sin kiste i en minnestund i St. Michael’s Golden-Domed Monastery 4.mai 2022 i Kyiv, Ukraine. (Foto: Oleksii Samsonov/Global Images Ukraine via Getty Images)

Til de som sier at det er umulig å forhandle, så kan vi bare vise til samtalene som fant sted i løpet av den første måneden etter den russiske invasjonen, da Russland og Ukraina forsøksvis ble enige om en femten punkts fredsplan [1] i samtaler med Tyrkia som megler. Det skulle fortsatt jobbes med detaljer, men rammene og den politiske viljen var der.  Russland var klar til å trekke seg ut av hele Ukraina, bortsett fra Krim og de selverklærte republikkene i Donbass. Ukraina var klar til å gi avkall på fremtidig medlemskap i NATO og innta en nøytral posisjon mellom Russland og NATO. Det avtalte rammeverket tok høyde for politiske overganger på Krim og Donbass som begge sider ville akseptere og anerkjenne, basert på selvbestemmelse for befolkningen i disse regionene. Ukraina sin fremtidige sikkerhet skulle garanteres av en gruppe andre land, men de skulle ikke huse utenlandske militærbaser på sitt territorium.

27. mars sa president Zelenskyy til et nasjonalt TV-publikum: «Målet vårt er åpenbart – fred og gjenoppretting av normalt liv så snart som mulig.» Han formidlet sine «røde linjer» for forhandlingene, for å forsikre folket om at han ikke ville innrømme for mye, og han lovet en folkeavstemning om nøytralitets-avtalen før den skulle tre i kraft.  En sånn tidlig suksess for et fredsinitiativ var ingen overraskelse for eksperter på konfliktløsning. Den beste sjansen for en forhandlet fredsløsning er vanligvis i løpet av de første månedene av en krig. Hver måned krigen raser, reduserer sjansene for fred, ettersom begge sider forsterker den andres grusomheter. Fiendtligheten forankres og posisjonene stivner.

At man ga opp dette tidlige fredsinitiativet står som en av de store tragediene i denne konflikten, og hele omfanget av tragedien vil bare bli tydeligere over tid mens krigen raser videre og alle de fryktelige konsekvensene hoper seg opp. 

Ukrainske og tyrkiske kilder har avslørt at de britiske og amerikanske myndighetene spilte en avgjørende rolle i å torpedere disse tidlige utsiktene til fred. Under Storbritannias statsminister Boris Johnsons «overraskende besøk» i Kiev 9. april, fortalte han angivelig statsminister Zelenskyy at Storbritannia ville være med «i det lange løp», og at de ikke ville være part i en avtale mellom Russland og Ukraina, og at det «kollektive Vesten» så en sjanse til å «presse» Russland og var fast bestemt på å få mest mulig ut av det. [2]

Denne meldingen ble også gjentatt av USAs forsvarsminister Austin, som fulgte Johnson til Kiev 25. april og gjorde det klart at USA og NATO ikke lenger bare prøvde å hjelpe Ukraina med å forsvare seg selv, men nå var forpliktet til å bruke krigen til å «svekke» Russland. Tyrkiske diplomater fortalte den pensjonerte britiske diplomaten Craig Murray [3] at disse meldingene fra USA og Storbritannia gjorde ende på av deres ellers lovende forsøk på å megle fram en våpenhvile og en diplomatisk resolusjon.

Som reaksjon på Russlands invasjon aksepterte mye av offentligheten i vestlige land det moralske imperativet om å støtte Ukraina som et offer for russisk aggresjon. Men beslutningen fra amerikanske og britiske regjeringer om å gjøre ende på fredssamtalene og forlenge krigen, med all den redsel, smerte og elendighet det medfører for folket i Ukraina, har verken blitt forklart for offentligheten, eller blitt godkjent av en konsensus i NATO-land.

Johnson hevdet å snakke for det «kollektive Vesten», men i mai ga lederne av Frankrike, Tyskland og Italia alle offentlige uttalelser som motsa hans påstand. 

I sin tale til Europaparlamentet 9. mai erklærte Frankrikes president Emmanuel Macron: «Vi er ikke i krig med Russland», og at Europas plikt var «å stå sammen med Ukraina for å oppnå våpenhvilen, og deretter bygge fred».  I møte med president Biden i Det hvite hus 10. mai, sa Italias statsminister Mario Draghi til journalister: «Folk … ønsker å tenke på muligheten for å innføre en våpenhvile og starte troverdige forhandlinger igjen. Det er situasjonen akkurat nå. Jeg tror at vi må tenke dypt på hvordan vi skal løse dette.»[4]  

Etter å ha snakket på telefon med president Putin 13. mai, tvitret Tysklands kansler Olaf Scholz at han sa til Putin: «Det må bli en våpenhvile i Ukraina så raskt som mulig.»  Men amerikanske og britiske tjenestemenn fortsatte å helle kaldt vann på alt snakk om nye fredsforhandlinger. Skiftet i april ser ut til å ha innebåret en forpliktelse fra Zelenskyy om at Ukraina, i likhet med Storbritannia og USA, var «med i det på lang sikt» og ville kjempe videre, muligens i mange år, i bytte mot løftet om våpenforsendelser for titalls milliarder dollar, militær trening, satellitt-etterretning og vestlige hemmelige operasjoner.

Etter hvert som konsekvensene av denne skjebnesvangre avtalen er blitt tydeligere, begynte dissens å dukke opp, selv innenfor amerikansk næringsliv og media. 19. mai, selve dagen da kongressen bevilget 40 milliarder dollar til Ukraina, inkludert 19 milliarder dollar til nye våpenforsendelser, uten en eneste motstemme, skrev The New York Times-redaksjonen en leder med tittelen «Krigen i Ukraina er i ferd med å bli komplisert, og Amerika er ikke klar.» 

De stilte alvorlige ubesvarte spørsmål om amerikanske mål i Ukraina, og prøvde å trekke tilbake urealistiske forventninger bygget opp gjennom tre måneder med ensidig vestlig propaganda, ikke minst fra sine egne sider.

De erkjente at: «En avgjørende militær seier for Ukraina over Russland, der Ukraina gjenvinner alt territoriet Russland har erobret siden 2014, er ikke et realistisk mål… Urealistiske forventninger kan trekke USA og NATO stadig dypere inn i en kostbar, langvarig krig.»

Mer nylig stilte krigshauken Henry Kissinger, av alle mennesker, offentlig spørsmålstegn ved hele USAs politikk med å gjenopplive den kalde krigen med Russland og Kina og fraværet av et klart formål eller sluttspill før en tredje verdenskrig [5].  «Vi er på kanten av krig med Russland og Kina om problemer vi har tatt del i å skape, uten noen formening om hvordan dette kommer til å ende eller hva det skal føre til,» sa Kissinger til The Wall Street Journal. 

Amerikanske ledere har overdrevet faren som Russland utgjør for sine naboer og Vesten og bevisst behandlet landet som en fiende hvor det ikke nytter med diplomati eller samarbeid, i stedet for en nabo som har tatt opp forståelige defensive bekymringer over NATOs utvidelse og den gradvise omringingen fra USA og dets alliertes militære styrker. 

Målet har ikke vært å avskrekke Russland fra å gjøre farlige eller destabiliserende handlinger, men USA har i en årrekke søkt alle tilgjengelige midler for å «overstrekke og ubalansere» https://www.rand.org/pubs/research_briefs/RB10014.html  Russland, samtidig som de har villedet den amerikanske offentligheten til å støtte en stadig eskalerende og utrolig  farlig konflikt mellom to land, som til sammen besitter mer enn 90 % av verdens atomvåpen.

Etter seks måneder med en proxy-krig mellom USA/NATO og Russland i Ukraina, står vi ved et veiskille. Ytterligere eskalering bør være utenkelig, og det bør også en langvarig krig med endeløst knusende artilleri og brutal krigføring i byer og skyttergraver, som sakte og smertefullt vandaliserer  Ukraina, og tar livet av hundrevis av ukrainere hver dag.

Det eneste realistiske alternativet til denne endeløse slaktingen er en tilbakevending til fredssamtaler for å få slutt på kampene, finne rimelige politiske løsninger på Ukrainas politiske splittelser og søke et fredelig rammeverk for den underliggende geopolitiske konkurransen mellom USA, Russland og Kina. Kampanjer for å demonisere, true og presse fiendene våre tjener bare til å sementere fiendtlighet og klargjøre scenen for krig.

Mennesker med god vilje kan bygge bro over selv de mest forankrede splittelser og overvinne eksistensielle farer, så lenge de er villige til å snakke – og lytte – til sine motstandere.

Nicolas J. S. Davies is an independent journalist, a researcher with CODEPINK and the author of Blood On Our Hands: the American Invasion and Destruction of Iraq.

 

[1]https://www-ft-com.ezp-prod1.hul.harvard.edu/content/7b341e46-d375-4817-be67-802b7fa77ef1

[2] https://www.commondreams.org/news/2022/05/06/boris-johnson-pressured-zelenskyy-ditch-peace-talks-russia-ukrainian-paper

[3]

Nato Expansion and Turkey

[4] https://www.whitehouse.gov/briefing-room/speeches-remarks/2022/05/10/remarks-by-president-biden-and-prime-minister-draghi-of-italy-before-bilateral-meeting/

[5] https://archive.ph/l9m9O

Tagged with →  
Share →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *