IKFF var medarrangør av to møter med palestinske Bassam Aramin og israelske Rami Elhanan, som mistet hver sin datter til konflikten i Israel og Palestina. Det ene møtet var på Nobels fredssenter 26. februar og det andre på Melahuset 27. februar. Her følger Klassekampen sitt intervju med de to på Nobels fredssenter. 

 

Mistet døtrene til hatet

Hamas drepte den enes datter. Israelsk politi drepte den andres. Likevel jobber Bassam Aramin og Rami Elhanan for forsoning og fred.

av

Første skoledag i 1997 ble den israelske 14-åringen Smadar drept i et palestinsk selvmordsangrep i Jerusalem, mens hun var på vei til bokhandelen.

Ti år seinere ble den palestinske 10-åringen Abir skutt i bakhodet med ei gummikule av israelsk grensepoliti mens hun var på vei hjem fra skolen. Abir døde to dager seinere. Ingen er stilt til ansvar.

Alt dette kunne ha ledet fedrene deres, israelske Rami Elhanan og palestinske Bassam Aramin, til å hate hverandre. I stedet ser de på hverandre som brødre hvis døtre ble ofre for den samme morderen: den israelske okkupasjonen.

Klassekampen møter de to ved Nobels fredssenter i Oslo, der de seinere samme dag skal holde et arrangement som er utsolgt. Det samme er førsteutgaven av den hebraiske oversettelsen av boka om Aramin og Elhanan – selv om lanseringsarrangementer har blitt forsøkt stoppet av ytre høyre-krefter i Israel.

– Det er et tegn på håp: Folk står i kø for å kjøpe denne boka og lese den, selv mens kanonene fortsatt drønner, sier Elhanan opprømt.

Ekssoldat møter eksfange

Historien deres er utenom det vanlige. Aramin – en palestinsk frihetsforkjemper fra Jeriko – har tilbrakt sju år av livet sitt bak murene i et israelsk fengsel. På den andre sida er Elhanan fra Haifa, som sluttet seg til det israelske militæret (IDF) i 1967. Han har kjempet i seksdagerskrigen, Yom Kippur-krigen og i Libanon.

Nå jobber de sammen i organisasjonen The Parents’ Circle, som består av rundt 600 familier som har mistet barn i den israelsk-palestinske konflikten. De reiser rundt og prøver å overbevise om at nøkkelen til fred er å oppdage hverandres menneskelighet – akkurat som de selv har gjort.

Men at de to er venner, er for mange så fjernt at det hender barn mistenker at Aramin faktisk har jødisk bakgrunn eller at Elhanan ikke egentlig er jøde.

Ansvar og forsoning

I to dager svevde Aramins datter, Abir, mellom liv og død. Likevel klarte han å holde hatet og hevnønsket unna – selv da hun ble erklært død ved det samme sykehuset som hun ble født.

– Jeg sa fra starten av at jeg håper – hvis det verste skulle skje – at Abir blir det siste offeret mellom israelere og palestinere, sier Aramin, som også hadde fem andre barn å beskytte.

Men det finnes ingen fred med fortsatt okkupasjon, ifølge de to fedrene. De mener det trengs sannhet, ansvarliggjøring og forsoning for å få slutt på okkupasjonen og den endeløse voldssyklusen.

– Er det mulig å oppnå slik forsoning på samfunnsnivå etter alle disse årene med lidelse?

Se tilbake på amerikanerne i Vietnam, på israelerne og egypterne. (…) Se på tyskerne og engelskmennene og franskmennene. Se på Berlinmuren som falt. Se på apartheid som kollapset, sier Elhanan.

– Fred vil råde det øyeblikket prisen for ufred overstiger prisen for fred.

Selvskapt fiende

Selvmordsbomberen som tok livet av Elhanans datter, var Hamas-kriger. Det var også mange av individene som gikk til angrep mot det sørlige Israel 7. oktober. Angrepet er den største massakren i staten Israels historie.

I ettertid har enkelte i Israels regjering forsvart den brutale krigen mot Gaza ved å beskrive innbyggerne der som menneskelige dyr og å insistere på at ingen israelere er trygge før Hamas er knust.

Elhanan poengterer at den israelske regjeringen lot Hamas vokse fram som en motvekt til PLO. I dag kaller regjeringen Hamas «nazister», sier han.

– Men Hamas er ikke mer nazister enn noen annen motstandsbevegelse i verden. De er ikke snille – jeg har ingen grunn til å sympatisere med Hamas (…) Men jeg vil snakke med djevelen selv for å spare én dråpe blod. Og jeg tror det er mulig.

Det som derimot ikke er mulig, er å vinne denne konflikten, mener de to. Palestinere og israelere er dømt til å leve sammen. Om det så skal ta åtte hundre år, er det opp til dem selv om de skal fortsette å drepe hverandre eller dele landet, sier Elhanan.

– Vi kan dele det som én stat, som to stater, som 10.000 stater. Vi kan finne løsninger som en konføderasjon eller en føderasjon – jeg vet ikke, det spiller ingen rolle. Men ett ord er viktig, for uten det vil ingenting skje: Ordet er respekt, sier han.

Oppgjør med offerrolle

Helt sentralt i den fastlåste situasjonen i Israel og Palestina står offermentalitet, påpeker Elhanan. Han mener det trengs et israelsk oppgjør med denne offermentaliteten og tanken om jødisk overlegenhet. Han understreker at et sånt oppgjør ikke er det samme som å benekte grusomhetene og uretten som jøder har vært utsatt for.

«Vi må slutte å grave i sårene våre.»

— RAMI ELHANAN, ISRAELSK FREDSAKTIVIST

– Det har virkelig skjedd, men vi må legge det bak oss og vi må slutte å grave i sårene våre, sier Elhanan.

– Vi må være i stand til å anerkjenne andre menneskers rett til å eksistere.

Også palestinske Aramin mener offermentalitet og skyldfølelse er en viktig del av israelere og palestineres ulykke: Offermentaliteten gjør det umulig å kritisere staten Israel, mens skyldfølelse blant europeere gjør at de mangler moralsk autoritet til å handle, sier han.

Samtidig er både israelere og palestinere ofre for sin egen offermentalitet, sånn fedrene ser det: De mates med en frykt som blir reell, og som gjør at man fortsetter å hate «de andre».

– Er det systemet som opprettholder denne offerrolla?

– Offerrolla er en del av vår identitet. For meg, som jøde, og også for ham som palestiner, er vi to samfunn i krig, sier Elhanan og legger til at begge sider forbereder yngre generasjoner på å kunne ofre seg selv når tida kommer.

– Når barna våre blir 16 år, sender vi dem til Auschwitz for å lære dem hva det betyr å være offer. De kommer tilbake, drapert med et nasjonalflagg og slagordet «aldri igjen». Når barnet er 18 år, står han på et sjekkpunkt hvor han må ta en avgjørelse om hvorvidt den gamle mannen som kommer mot ham er en terrorist, en tidsinnstilt bombe, eller bare en bestefar.

Nytt håp

Mens sola trenger gjennom tunge gardiner i møterommet på fredssenteret i Oslo, er marerittet på Gazastripa inne i sin femte måned. Det offisielle dødstallet i krigen nærmer seg 30.000.

Da angrepet skjedde 7. oktober, og krigen brøyt ut like etterpå, tenkte Aramin og Elhanan på den ene sida at alt de hadde jobbet for, kollapset, og at alt håpet de hadde, døde.

På den andre sida innså de at de nå må jobbe enda hardere for å overbevise flere om at det finnes en annen vei.

– Vi har prøvd å bygge murer og elektriske gjerder, teknologi og enorm sikkerhet, men det hele kollapset på to timer. Tenk deg hva som hadde skjedd hvis vi hadde investert alle disse pengene i veier, i broer, i videregående skoler, universiteter, sykehus, sier Elhanan.

– Jeg vet ikke hva som er den riktige løsningen, men jeg vet at du ikke kan rette opp et onde ved å skape et annet onde.

 

 

Tagged with →  
Share →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *