Etter samtaler i Ukrainas hovedstad Kiev mandag møtte Tyklands utenriksminister Annalena Baerbock Russlands utenriksminister Sergej Lavrov tirsdag. Baerbock hadde uttrykt et ønske om «å snakke rolig og med tilstrekkelig tid om saker der vi kan styrke vårt samarbeid, men også problemer som legger en belastning på vennskapet vårt i disse dager», ifølge avisen Der Standard. Den planlagte timen gikk, og først etter godt to og en halv time dukket de opp foran kameraene for å kunngjøre resultatene av første forhandlingsrunde.

Den 72 år gamle russiske sjefdiplomaten, kjent for sin til tider udiplomatiske tone, berømmet samtalepartneren, snakket om «gode naboforhold», om mulige samarbeidsområder – helsevesen, klima- og miljøpolitikk – og la vekt på felle utfordringer, som Irans atomprogram og krisen i Afghanistan.

Under samtalene bestred ikke Lavrov staters rett til å bli med i Nato. I prinsippet holdt Moskva seg til sine sikkerhetskrav. Tonemessig hørtes de imidlertid ikke lenger like «ultimate» ut som på tampen av fjoråret. Lavrov berømmet samtalen som «nyttig» fordi den viste muligheter for tilnærming.

Jeg skulle ønske at fredsinitiativene som pågår ble gitt mere plass. Man kan spørre: Med hvilken rett vurderer noen væpnet konflikt eller krig på europeisk jord – eller i verden – idag? Når vi alle står overfor en eksistensiell klima- og miljøtrussel – hvordan våger de å krangle om prinsipper og storpolitisk posisjonering, i stedet for å bruke det beste våpen av alle: Å sette seg ned for å prate sammen, som Nelson Madela sa. En benk ble nettopp avduket foran Nobels fredssenter i Oslo. Den har fått navnet «The Best Weapon» etter Mandela-sitatet som er inngravert der.